Hva er kommunesektorens digitaliseringsstrategi – egentlig?

Kunstig intelligens (KI) er et høyaktuelt tema for tiden. På årets eKommune-konferanse ble spørsmålet stilt: Går det for sakte eller for fort å innføre KI i kommunesektoren. Tre representanter for besluttende myndighet i kommunesektoren sa at det går altfor sakte. En representant for ungdommen sa at det går altfor fort.

Jeg stusset. Hvem var egentlig den modne og reflekterte her?

Det var selvsagt ungdomsrepresentanten. Det hun mente var at KI innføres i skolen, uten refleksjon om hva det skal brukes til. Skolen er et pedagogisk konsept hvor læring står i sentrum. KI, slik det brukes i dag, går til angrep på selve kjernen i det pedagogiske konsept – hvordan man lærer. KI er fasiten på oppgaven og ikke verktøyet for å komme frem til svaret. KI kortslutter tankeprosessen.

Dette innspillet ga meg følgende refleksjon:

Teknologisk innovasjon vs radikal innovasjon

Arild Haraldsen

Cand. polit. (statsvitenskap). Mangeårig konsulent innen strategi, digitalisering og organisasjonsutvikling. Tidligere administrerende direktør Norstella, nå selvstendig næringsdrivende (Stratit).

Teknologisk innovasjon innebærer å følge opp den teknologiske utviklingen, og – i mange sammenhenger – å bruke teknologien raskest mulig for ikke å bli «akterutseilt». Teknologisk innovasjon – som KI – vil utvilsomt ha stor betydning i tiden fremover, også for å løse sentrale oppgaver i kommunesektoren. Men vi må ha en reflektert holdning til hva, hvor og hvordan KI kan brukes.

KS har innført begrepet radikal innovasjon. Det er noe mer enn «teknologisk innovasjon», samtidig som det er en klar sammenheng. Radikal innovasjon er å gjennomføre dyptgripende endringer som påvirker hele systemer, inkludert organisatoriske og kulturelle endringer. Midlet er samarbeid på tvers av offentlig og privat sektorer, og å utfordre eksisterende styrings- og ledelsesmodeller. Den skal også utfordre måten vi tenker digitalisering på. Til sammen skal det gi mer levedyktige digitale tjenester som lettere kan tilpasse seg endringer i kravene til kommunene.

En slik tanke er en utfordring til en sektor som i hovedsak er en forvaltnings- og driftsorganisasjon. 70-80% av arbeidet brukes på forvaltningsvedtak. Digitalisering er i hovedsak å effektivisere slike prosesser. Det gir den enkelte kommune lite rom og kultur for innovasjon.

Vi kan ikke løse dagens problemer med samme tankesett som da vi skapte dem, skal visstnok Einstein en gang ha sagt. Der er altså Einstein og KS enige!

Hvordan forene teknologisk innovasjon (KI) med radikal innovasjon, dvs. grunnleggende endringer i hvordan kommunene leverer sine tjenester? En utredning om Barrierer og muligheter i kommunal sektors arbeid med KI, som ble lansert på eKommune 2024, gir en god pekepinn:

Bruk av KI i kommunesektoren

Rapporten viser til en undersøkelse av Samfunnsøkonomisk Analyse som sier at KI kan bidra til en produktivitetsgevinst årlig på 0,7%. Dette utgjør omtrent halvparten av forventet produktivitetsvekst i perioden 2022 – 2040. En rapport fra Menon anslår at 70% av arbeidsstyrken kan redusere arbeidstiden med 10% til 20% ved bruk av KI.

Norge ligger etter i produktivitetsvekst, særlig i kommunesektoren. Dette henger sammen med mangel på kvalifisert arbeidskraft innen helse og omsorg. Derfor er denne rapporten så viktig for å se hvordan teknologi kan brukes til radikal innovasjon i kommunesektoren.

Rapporten peker på at det er innen området generativ KI, det største potensialet ligger. For eksempel kan generativ KI brukes til å lage scenarier for byutvikling. Dette kan ha betydning for å planlegge fremtidige barnehage- og skolekapasitet, eller sykehjemsplasser og rekruttering av sykepleiere. Generativ KI kan også brukes til å simulere data for å teste hvordan forskjellige politiske beslutninger kan påvirke kommunens økonomi.

Dette er bare noen eksempler på hvordan KI kan endre strukturer og innarbeidet tankesett, altså radikal innovasjon. Det betyr at teknologien settes inn i et konsept på samme måte som «skole» er et pedagogisk konsept. Byutvikling er et miljøkonsept, helsetjenester er et velferdskonsept osv. Det er ikke prosessene som skal digitaliseres, men hele strukturen, og da må tankesettet endres.

Men dette gir seg ikke selv. Det forutsetter en tydelig strategisk retning, en regulering som gir rom for mulighetene i KI, og bistand til å realisere gevinstene fra f.eks. privat sektor. Rapporten knytter bruken av teknologi tett opp mot tankesettet bak radikal innovasjon.

Det samme kan ikke sies om den andre utredningen som ble lansert på konferansen.

En teknologiplattform uten strategisk retning og innhold

I september i fjor ble DIF (KS digitale fellestjenester) etablert. Formålet er å utvikle og drifte kommunale, digitale fellesløsninger. FIKS-plattformen skal bidra til samordnet digital tjenesteutvikling i kommunesektoren.

Dette grepet var åpenbart bare et skritt på veien mot en mer helhetlig strategi. En utredning som ble presentert på konferansen, viser at en har fragmenterte, digitale tjenester, at digitaliseringen er lite brukervennlig, og at det er mangel på innovativ digitalisering i kommunene.

Løsningen på dette skal være en felles kommunal infrastruktur. Den skal bestå av en plattform for digital tjenesteutvikling bygget på felles kommunal arkitektur og med felles hub for deling av data. Formålet er mer effektiv tjenesteproduksjon og tjenesteyting. Ifølge utredningens egne ord klargjør dette konseptet hvilke oppgaver som bør håndteres på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå.

Er det noe dette forslaget ikke klargjør, er det nettopp det.

En rekke spørsmål reises ved å lese forslaget:

Hvem skal eie plattformen? Hvilken rolle vil eier av plattformen få i forhold til tjenesteleverandørene? Hvordan skal styringsstrukturen av plattformen være? Hvem skal finansiere plattformen? Hva må til for at private leverandørene skal bruke felleskomponentene i sine tilbud? Skal løsninger utviklet av det offentlige og private leveres på like vilkår? Hvilke mekanismer skal sikre at dette fører til innovasjon?

Dette er bare noen av spørsmålene som kan stilles. Men viktigere er spørsmålet rundt strategisk retning – hva som gjøres sentralt og hva som er lokalt ansvar.

I faglitteraturen fremheves det at formålet med denne type plattform, er å overkomme de problemene som silo-organiseringen medfører. Silo-organiseringen skal ikke lenger skal være et hinder for rask, smidig og brukernær tjenesteutvikling i førstelinjen, altså hos kommunene selv. Formålet er rett og slett å gjennomføre en desentralisering av ansvarsforholdene. Som professor Jeanne Ross sier i en kjent artikkel om plattformstrategi »Goodbye structure – hello accountability»: Formålet med slike plattformer er å flytte eierskapet til utvikling av digitale tjenester ut i førstelinjen for levering av tjenestene.

Utredningen er ikke bare uklar om rolle- og ansvarsfordelingen mellom sentral styring og desentral utvikling, men også i forhold til IKT-leverandørene:

Tanken er – antagelig? - at plattformen skal være en innovasjonsmodell hvor det offentlige leverer infrastrukturen og hvor i hovedsak private leverandører skal konkurrere om leveranser av digitale tjenester oppe på den plattformen. Rollen til plattformeieren blir da bl.a. å stille krav til leverandørmarkedet om bruk av åpne standarder for å sikre at produktene kan kobles sammen og samvirke med hverandre. På den måten sikrer en også innovasjon ute i leverandørmarkedet.

Utkastet beskriver ikke hvordan denne rollefordelingen skal være uten annet enn noen generelle betraktninger på side 14.

Å utvikle et felles rammeverk for hele kommunal sektor, er i utgangspunktet en god idé. Men forslaget må ha en klarere strategisk retning enn det har i dag. Det må også legge seg tettere opp til tankesettet bak radikal innovasjon: Endre strukturen og tankesettet om hvordan digitaliseringen i kommunal sektor, skal utføres. Altså en digitaliseringsstrategi.

Neste års eKommune-konferanse har som tema: Kommune i stormen - Førstelinje i en digital tid.

Det er et tema hvor en revidert versjon av plattformforslaget bør ha en sentral plass.