Slik var ferien med Apple Pay

Apple Pay ble innført i Norge onsdag 20. juni, et par dager før sommerferien min startet. Før ferien startet rakk jeg så vidt å være med på en pressedemonstrasjon, der journalistene etter tur fikk prøve seg på en liten kioskhandel med en Apple Pay-oppsatt iPhone.

Tyggegummipakken ble åpenbart betalt, for jeg fikk den jo utlevert av ekspeditøren bak disken. Og det var det jeg trodde skulle bli ikke bare mitt første, men også mitt eneste møte med Apple Pay i overskuelig fremtid. 

Ikke for meg?

For samtidig med at Apple Pay ble lansert i Norge, ble det også kjent hvilke banker og finansinstitusjoner som ville støtte løsningen – og hvem som ikke ville gjøre det. Min bank sto ikke på listen over Apple Pay-vennlige banker. Jeg kjente jeg var litt irritert da jeg dro på jobben den morgenen.

LES OGSÅ: Apple Pay på plass i Norge

Men kvelden etter kom jeg på at jeg hadde jo et kredittkort fra Nordea Bank liggende som jeg hadde sluttet å bruke for lenge siden. Jeg plukket det fram, la det på bordet og fisket iPhone-en opp av lomma, startet Wallet-appen og trykket på pluss-symbolet på mobilskjermen. Et nytt klikk på skjermen åpnet vinduet for å fotografere kredittkortet, og vipps! så var jeg blitt Apple Pay-kunde, jeg også.

Nå rakk jeg ikke å prøve det i aktiv bruk før jeg dro på ferie, noe som skjedde to dager senere, og ettersom jeg skulle tilbringe de neste seks ukene på hytta i Trollheimen, var jeg redd det ikke ville bli anledning til å prøve Apple Pay seriøst før til høsten. For moderne kontaktløs betaling er vel først og fremst et urbant fenomen, tenkte jeg i det som skulle vise seg å være en svært naiv (urban) vurdering.

Noen dager ut i ferien kjørte vi en tur inn til sentrum i Oppdal for å gjøre noen ærend og samtidig få oss en «matbit på kafé» etter alle måltidene på hytta. Det er flere attraktive lunsjsteder i Oppdal sentrum, eller Auna, som tettstedet kalles lokalt. Vi oppsøkte blant annet den lokale mathallen som var blitt åpnet der for noen år siden, Smak & Behag, et sted vi hadde oppsøkt jevnlig for å få med oss litt lokal og kortreist mat og litt mindre lokalt mikrobryggeri-øl som alle slike butikker med respekt for seg selv må tilby.

– Effektivt

Da jeg skulle betale, så jeg at bankkort-terminalen på disken var utstyrt med logoen for kontaktløs betaling. – På tide å prøve, tenkte jeg, og vipps! så var de kortreiste varene betalt – uten kort. Til og med med kvittering på mobilskjermen, uten at noen hadde løftet en finger for akkurat dét. Ingen rakk å spørre: – Vil du ha kvittering?

Den som var mest overrasket, var den blide damen bak disken. – Du verden, så fort det gikk! Dette var skikkelig effektivt, sa hun og smilte.

Jeg var visst den første kunden hun hadde tatt imot kontaktløs betaling fra direkte fra en mobil. Jeg merket meg replikken hennes om at «dette var skikkelig effektivt», for den skulle jeg snart få bruk for.

Lokal skepsis

Litt senere kom jeg i prat med en tidligere bymann som hadde flyttet ut på landet for å drive business der og som i forskjellige sammenhenger hadde gitt uttrykk for sterk støtte til distriktenes sak. Det første han sa da jeg fortalte at jeg hadde prøvd Apple Pay for første gang og at jeg var veldig fornøyd med opplevelsen, var at han for sin del heller ville støtte opp om lokale norske løsninger som Vipps og sånn. 

Etterpå grublet jeg litt over saken i lys av reaksjonen jeg hadde observert hos kassereren på Smak & Behag. Hun som ble så positivt overrasket og som kommenterte at dette var skikkelig effektivt. Tankerekken brakte meg til de lange køene jeg av og til hadde observert under særdeles travle dager i mathallen, for eksempel i påsken når folketallet i Oppdal dobles takket være alt hyttefolket. Hvis en løsning som Apple Pay kan bidra til å få redusert tiden i kassa selv bare med noen sekunder per kunde, kan det bidra til å korte ned køene og ventetiden på slike utsalgssteder. Det blir færre som sier: «Nei, dit gidder jeg ikke å gå, for der er det så lang kø».

Da kan Apple Pay faktisk bidra til å øke businessen selv i små tettsteder utover i distriktene. Dét er kanskje viktigere, i hvert fall for en som gjerne vil fremme distriktenes interesser, enn å sponse en løsning der utviklingen kanskje er finansiert av en gjeng urbane norske investorer som neppe tenker spesielt på distriktene når de plasserer pengene sine. (Et tenkt tilfelle, naturligvis, ikke noe vipps-ordspill her.)

En liten uke senere var vi på ny en tur nede i bygda. Denne gang valgte vi en enkel kaffe-og-vafler-lunsj på en ærerik, tradisjonell kafé. – Vil du betale med kort? spurte damen bak disken. – Ja, svarte jeg og holdt iPhone-en min over bankkort-terminalen, som igjen var utstyrt med den riktige logoen. – Kaller du det der et kort? spurte hun med antydning til sarkasme i stemmen. Hun trodde sikkert jeg var en litt stresset og ukonsentrert Oslo-bilist på vei til Trondheim, sliten og sløv etter den lange kjøreturen.

Men hun ble avbrutt av et lite pling, som varslet at en ny transaksjon var fullført, igjen på et øyeblikk og med kvittering på mobilskjermen som jeg viste henne. – Hm. Dette har jeg aldri opplevd før, utbrøt hun. Med et smil, og nå uten tegn til sarkasme. Og hun bekreftet ikke bare at det var første gang hun hadde opplevd at noen betalte med mobilen, men også at hun faktisk ikke engang visste at kaféen hun jobbet på, hadde installert en slik betalingsmulighet.

Kjapp fingeravtrykks-avlesing

Det skulle gå noen uker før den neste Apple Pay-testen, som fant sted på den lokale Megastoren til Elkjøp etter at vi var kommet hjem til  Oslo. Vi kom hjem fra ferien til et hus der fryseren hadde sagt takk for seg og vi måtte ha ny. Denne gang var det ikke småbeløp det dreide seg om, men noen tusenlapper.

To minner fra dette møtet: For det første møtte jeg her en ekspeditør som faktisk var godt skolert på Apple Pay-alternativet. Hun oppfordret meg faktisk til å bruke Apple Pay da hun skjønte jeg hadde muligheten til det. For det andre fikk jeg en klar opplevelse av at det faktisk går  raskere å bekrefte en betaling med en kjapp fingeravtrykk-avlesing enn å taste inn en firesifret pinkode. I mange sammenhenger betyr det kanskje ikke noe i praksis, men jeg opplevde det i hvert fall som at Apple hadde vært med på å gi meg en forsmak på en ny, enda mer digitalisert og enklere hverdag som vi er på vei inn i. En god shopping-opplevelse, altså.

Konklusjon

Debatten om hvorvidt det er riktig å bruke amerikanske fremfor norsk-utviklede betalingsløsninger, om at dette angivelig påtvinger småbutikkene fordyrende betalingsadministrasjon enn via norsk BankAxept og så videre lar jeg ligge i denne omgang. Her var poenget å skildre hvordan selve betalingsløsningen fungerer i praksis, sett fra brukerens side.

Konklusjonen min er at dette er en løsning jeg gjerne vil bruke. Nå vet vi riktignok ikke hvordan fremtiden blir for Apple Pay i Norge ennå. Vil Vipps-folkene og andre fintech-ere komme opp med enda mer praktiske og brukervennlige løsninger som vil vinne konkurransen mot Apple? Vil Apple greie å forhandle seg fram til en ordning med norsk BankAxept slik at kjøpestedene slipper den angivelig fordyrende ordningen med at betalingen må rutes gjennom Visa og MasterCard?

Det er mange andre ubesvarte spørsmål også som sirkulerer i debatten om fremtidens betalingsløsninger og som gjør at jeg tror mange fortsatt vil vente og se.

Men for min egen del synes jeg det har vært morsomt å få være blant de første Apple Pay-brukerne i Norge, og jeg vil gjerne fortsette å bruke løsningen. Det skal være sikkert og vipps.