Svar på kritikk fra NDLA

I Computerworld 3. november kommer NDLAs Øyvind Høines med et kraftig personlig angrep og hevder jeg har glemt min fortid som leder av Nasjonalt kompetansesenter for fri programvare. Det har jeg ikke og det faller på sin egen urimelighet. Debatten om NDLA handler ikke om lisenser som han later til å tro, men hvordan bruken av offentlige skattepenger kan gi mest merverdi for det norske samfunnet. 

Da NDLA ble opprettet for ti år siden var det som en konsekvens av en utlysning på 50 millioner til digitale læremidler fra daværende kunnskapsminister Øystein Djupedal. Fylkeskommunene, med unntak av Oslo, gikk da sammen og skapte NDLA. Etter det har det hvert år blitt brukt i overkant av 70 millioner kroner på å utvikle digitale læremidler gjennom NDLA.

Ikt-Norge, og jeg personlig, er selvsagt ikke i mot at lærere deler undervisningspraksis og eget læringsinnhold. Det er bra med digital delingskultur i hele utanningssektoren og resten av offentlig sektor.  Å hevde at jeg mener noe annet er en bevisst avsporing av hva denne debatten handler om.

På samme tid som Djupedals læremiddelpott ble lansert kom også et vedtak i Stortinget om å gi elever i videregående opplæring gratis læremidler. Heller ikke på dette punktet har jeg glemt min fortid. Som leder av Norsk Elevorganisasjon i 1995/96 var dette en av våre hovedsaker. Et vedtak jeg den dag i dag er glad for at Stortinget fattet. Likevel mener jeg det er skivebom av fylkene å hevde at de lever opp til forpliktelsen om å gi elevene gratis læremidler ved å bruke pengene på NDLA.

Debatten om NDLA handler hverken om læreres rett til å dele eller elevenes rett til gratis læremidler. Debatten om NDLA handler om en prinsipiell presisering av grensegangen og rollefordelingen mellom privat og offentlig virksomhet. Når offentlig sektor tar på seg hatter både som policymaker, leverandør og kunde oppstår problemer. Det kan også hevdes at sentralisert valg av og innkjøp av tjenester fra NDLA i praksis undergraver tilgangen på andre digitale læremidler fordi det feilaktig fremstår som gratis på skolenivå. I tillegg kan dette fungere som hinder for lokale pedagogiske vurderinger for valg læremidler og metoder.

Dessverre  strupes det norske markedet fordi fylkene selv er blitt tilbydere.

Norske leverandører av digitale læremidler kan i dag tilby både standardiserte og adaptive læremidler for alle fag på alle nivå. Dessverre  strupes det norske markedet fordi fylkene selv er blitt tilbydere. Hvert år blir fylkene tildelt midler til læremidler, og slik situasjonen er nå går ¼ av disse midlene direkte inn i NDLA som finansierer utvikling av  digitale læremidler i konkurranse med et sterkt voksende edtech-marked.

Til nå har NDLA vært rettet mot videregående skoler. Nå planlegges også NDLA for grunnskolene. Tilbydere av digitale læremidler leverer ikke til NDLA i dag fordi premissene for å levere er kannibalisering av eget marked. Ett salg til NDLA og bedriften er blokkert fra videre salg i det norske markedet. Dette skaper hverken utvikling, innovasjon eller mangfold, men blokkerer for tilgang på et mangfold digitale løsninger til det beste for pedagogisk basert valg av læremidler.

I ytterste konsekvens fjernes markedet for digitale læremidler, edtech-leverandører vil ikke kunne selge til norske skoler og lærere mister den pedagogiske valgfriheten for digitale læremidler.

Ikt-Norge har derfor foreslått at midlene som fylkene og kommunene tildeles til læremidler heller inngår i et fond, der skolene får tilbakebetalt 50 prosent av investeringene ved kjøp av digitale læremidler i markedet. Med en slik modell vil offentlig sektor ta ansvar for å utvikle et marked med konkurranse som vil gi økt kvalitet på tilbudet av digitale læremidler. Elevene vil i tillegg få rikere tilgang til ulike digitale læremidler fordi lærerne selv har valgt hva som er best for den enkelte elev. Da vil også NDLA kunne konkurrere i markedet på like vilkår med de andre aktørene fremfor tildeling av midler som i dag, utenfor reell konkurranse om å levere det beste til norske elever. 

NDLA vil kunne konkurrere i markedet på like vilkår.

Teknologi muliggjør at vi kan få tilpassede digitale læremidler til alle elever basert på store datamengder og individuelle behov. Det betyr at alle elever kan få tilpassede læringsløp og ha bedre forutsetninger for å lykkes. Og lærerens tid kan frigjøres.

Dette kan vi imidlertid ikke lykkes med om dagens offentlige pengebruk går til utvikling av “same size fits all”-læremidler. Individuelt tilpassede digitale læremidler tilbys i dag i markedet og vil øke i volum. Denne muligheten må vi tilby lærere og elever og det gir mulighet til å lykkes med helt andre utfordringer skolene sliter med.

Vi trenger nå en debatt om hvordan den offentlige pengebruken er. Vi trenger en debatt om framtidsskolen og hvordan vi utnytter mulighetene som teknologien tilbyr oss. Med forslaget til alternativ løsning for pengebruken, gjennom et fond, vil fylkene og kommunene fremdeles kunne tilby gratis læremidler til elevene. Debatten om NDLA er ikke historie, men like mye en utdanningsspolitisk som næringspolitisk debatt.

Heidi Austlid er administrerende direktør i Ikt-Norge.