Stort eller lite kamera – hva trenger du?

Kameramarkedet har vært turbulent de siste par årene. Det er særlig det klassiske speilrefleksmarkedet som har vært i spill, med kraftig nedgang i salget. Utfordringene er kommet fra flere hold, blant annet fra mindre og mer kompakte speilløse systemkameraer.

Vi har etter hvert også fått noen kompaktkameraer med vesentlig større bildebrikke enn i de klassiske kompaktkameraene, som var kjent for sine bittesmå bildebrikker på størrelse med en lillefingernegl. Disse mer avanserte kompaktkameraene er utstyrt med stadig flere funksjoner og egenskaper som kravstore fotoentusiaster ønsker.

For eksempel kom i fjor tredje versjon av Sony RX100, opprinnelig et kamera fra 2012, men nå med oppfellbar elektronisk søker. Kameraet har 1-tommes bildebrikke (13,2 x 8,8 mm), som riktignok er mye mindre enn APS-C-brikkestørrelsen som speilrefleksentusiastene er vant til (cirka 22 x 15 mm), men likevel mye større enn i tradisjonelle kompaktkameraer (helt ned til 4,5 x 3,4 mm).

Vi hadde Sony RX100 III i duell mot Canon PowerShot G7 X i fjor høst, begge med 1-tommes bildebrikke, og anbefalte dem fremfor både mobilkameraer og vanlige kompaktkameraer.

Foruten Sony og Canon har også Nikon vært med på 1-tommes-racet med sin Nikon 1-familie – faktisk i flere år. Vi ga nykommeren Nikon 1 V3 en god del ros i en test i fjor sommer, men sammenlignet med APS-C-kameraer nådde den lille bildebrikken i Nikon 1 V3 ikke helt opp i vår vurdering av bildekvaliteten. 

Mot slutten av fjoråret kom et nytt og spennende alternativ, i form av et søskenpar som er kommet i salg nå rundt årsskiftet: Leica D-Lux Typ 109 og Panasonic Lumix DMC-LX100. Bildebrikken er Micro Four Thirds (brutto 17,3 x 13 mm), som riktignok er litt mindre enn APS-C, men samtidig mye større enn de nevnte 1-tommes-brikkene. 

Samtidig ser vi også speilrefleksprodusentene prøver å svare på trenden ved å levere stadig mindre speilreflekser. Nylig kom for eksempel Nikon med sin D5500.

Duell: David mot Goliat

Vi prøvde Leica-kameraet samtidig med at vi hadde Canon EOS 7D Mark II inne til test, en«klassisk» speilrefleks med APS-C-bildebrikke – klassisk også i betydningen størrelse og vekt.

Og da kunne vi ikke motstå fristelsen til å sjekke ut noe av det som diskuteres heftigst blant fotoentusiaster nå om dagen: Er det så lite nyskaping i speilrefleksverdenen nå at entusiastene bør begynne å se seg om etter mindre, lettere og billigere kamerautrustning – kameraer som nå kan by på omtrent like god bildekvalitet selv om kameraene er så små at de får plass i lommen?

Eller fortjener speilreflekskameraene fortsatt å være konge på haugen?

Det er vanskelig å teste seg fram til en klar og entydig konklusjon på disse spørsmålene. Derfor er dette først og fremst et forsøk på å skildre forskjellene – i begge retninger – slik vi opplevde dem under testingen av Leica- og Canon-kameraene.

Vi har naturligvis sammenlignet våre testopptak både i atelier og utendørs, men forskjellene i bildekvalitet er så små at man må være særdeles stor feinschmäcker for å kunne betegne dem som betydelige. I hvert fall på bilder tatt under gode forhold.

Vi kommer ikke unna at det blir en del skjønn i spørsmålet om pro & kontra i valget mellom to så vidt forskjellige kameraklasser som vi snakker om her.

Selve testomtalene av de to kameraene vil du finne på våre nettsider om kort tid. 

Men først debatten.

Størrelse og vekt

«Skuddklart» med batteri, minnekort, objektivdeksel og bærerem veier Leica-kameraet 424 gram. Med samme utrustning og et EF-S «kit»-objektiv på 18-135 mm stoppet vekten for Canon-kameraet på 1478 g, altså over 1 kg mer å bære på. Da vi byttet ut kitobjektivet med den medleverte EF-vidvinkelzoomen 16-35 mm, endte vekten på hele 1641 g.

(Om EF og EF-S: Canons EF-S-objektiver er myntet på selskapets APS-C-kameraer og kan ikke brukes på Canons fullformatkameraer, mens EF-objektivene gjerne er litt større og dyrere, men kan brukes på alle Canons speilreflekskameraer.)

For en ivrig fotoentusiast betyr disse tallene kanskje ikke noe, men for dem som tar mange av sine beste bilder når kameraet er tatt med ut på impuls, er dette vekt-tall til ettertanke.

I romjula tok jeg heller med meg Leica-en diskret under under vinterjakka enn den store speilrefleksen hengende over skulderen.

På den andre siden: Profesjonelle fotografer hevder at tyngre kameraer er lettere å holde stødig. De har helt rett – vi merket det blant annet på håndholdt videofilming at opptakene ble noe stødigere med Canon-speilrefleksen.

Begge kameraene ble testet midtvinters, og vi fikk erfare at det var vanskeligere å betjene Leica-kameraet med hansker på.

Også uten hansker kan et såpass lite kamera som Leica D-Lux Type 109 være litt vanskelig å betjene effektivt.

Et eksempel er når man bruker zoomringen rundt objektivet i stedet for zoombryteren på toppen. Her er det trangt og dermed fort gjort å dra med seg blenderringen i farten. Vi opplevde aldri noe lignende med Canon-speilrefleksen. På den andre siden vil en ivrig bruke av et lite kamera sikkert tilpasse seg svakhetene.

Konklusjonen på størrelse og vekt er altså at det er ikke entydig at lettere kameraer er lettere å bruke, selv om de er lettere å bære. Men nettopp det siste er jo viktig for mange av oss. Mer om det senere.

Speilrefleks er raskest

Små, om enn aldri så profesjonelle kameraer som Leica D-Lux vil trolig aldri bli så raske som et digitalt speilreflekskamera.

Gjennom mange år nå har vi vendt oss til umiddelbar respons fra speilreflekskameraene, både når det gjelder oppstart og i selve fotograferingen. 

Kompakte kameraer har gjerne et eller annet som sinker oppstarten. På Leica D-Lux er det et objektiv som skal dyttes ut ved hjelp av den innebygde zoommotoren før kameraet er klart, og da går det gjerne opp mot et par sekunder. Motiver kan forsvinne mens man venter.

På den andre siden føles Leica-kameraet nesten like responsivt som Canon-speilrefleksen i selve fotograferingssituasjonen, noe kompaktkameraer sjelden har gjort tidligere.

Selv om det ikke kan måle seg med «mitraljøsen» Canon 7D MII i serieopptak, synes Leica D-Lux å være kvitt mye av problemet som elektronisk søker byr på under serieopptak, der slike kameraer har et dilemma i prioriteringen av å vise foregående bilde i søkeren kontra hvordan motivet ser ut foran neste seriebilde.

Så ja, selv om speilrefleks fortsatt sikkert er best til krevende sportsbilder, kommer man langt med de nyeste proffkompaktene også, hvis vi skal dømme etter hva Leica (og Panasonic) har fått til her.

Bildekvalitet

Til slutt litt om bildekvalitet. Dette kommer vi tilbake til i testomtalen av de to kameraene, men som allerede antydet har den lille utfordreren så god bildekvalitet å by på at den i mange tilfeller utfordrer ikke bare 18-135 mm kitobjektivet fra Canon, men av og til også 9000-kronersobjektivet EF 16-35 mm 1:4. Selv om Canon har «mer å gå på», vil nok mange ha problemer med å se om et bilde er tatt med det ene eller det andre av disse to kameraene, så lenge vi snakker om bilder tatt under normale lysforhold.

Konklusjon

Hvis du har behov for å behov for å jobbe med andre brennvidder enn normalzoom-området (for eksempel 24-75 mm), er svaret klart. Da holder det ikke med kompakt kamera uten utskiftbar optikk, samme hvor godt det er. Speilrefleks (eller speilløst systemkamera) er den eneste løsningen.

Men er du spontanfotograf (som mange av oss er) og vil ha med deg godt kamera overalt, er den nye klassen «semiprofesjonelle kompaktkameraer» eller hva vi skal kalle dem, løsningen som mange av oss har ventet på.

Vi får trøste oss med at det i «verdens rikeste land» ikke trenger å være er enten/eller. Du kan for eksempel droppe ditt neste planlagte objektivkjøp til speilrefleksen din og kjøpe et avansert kompaktkamera isteden.

Til slutt litt om de to kameraene – testomtale kommer senere.

Leica D-Lux Typ 109

Tyske Leica og japanske Panasonic har samarbeidet i mange år. På høstparten i fjor lanserte de to hvert sitt omtrent identiske «proffkompaktkamera» som utmerker seg med forholdsvis stor bildebrikke, god elektronisk søker og betjeningsløsninger som ligner dem som kravstore fotoentusiaster og fotografer gjerne vil ha.

Den største forskjellen mellom tospannet Leica D-Lux Typ 109 og Panasonic Lumix DMC-LX100 på den ene siden og systemkameraer på den andre siden er nettopp at Leica-optikken på de to kameraene ikke er utskiftbar, men er et fastmontert zoomobjektiv. Det skremmer kanskje noen, men vår test av Leica-kameraet viser at objektivet byr på imponerende høy bildekvalitet. Dessuten er det lyssterkt, f/1,7 i vidvinkelmodus og f/2,8 i telemodus. Brennviddeomfanget tilsvarer 24-75 mm og dekker behovet hos mange.

Panasonic er en av pionerene på FourThirds-bildebrikken, som er litt mindre enn APS-C-brikken som vi finner i mange speilreflekskameraer, inkludert Canon EOS 7D Mark II. Leica og Panasonic valgte derfor en Micro FourThirds-brikke som det vel å merke brukes et utsnitt av avhengig av hvilke proporsjoner man har valgt – standard 3:2, filmatisk 16:9 og så videre. Hele sensorbrikken byr på vel 16 megapiksler, men med vanlig 3:2-utsnitt, som også er standard-proporsjoner for APS-C-speilreflekser, er oppløsning vel 12 megapiksler.

Veiledende pris på Leica-kameraet er i skrivende stund 8995 kroner, men prisen ventes å øke noe grunn av endringene i kronekursen.

Canon EOS 7D Mark II

Canon er på banen med en oppdatering av sitt speilrefleksflaggskip i APS-C-klassen. Ønsker man noe hvassere fra Canon enn EOS 7D Mark II, er neste steg fullformatkameraer (bildebrikke 36 x 24 mm).

7D Mark II er klassisk i den forstand at det er et kamera der betjeningsvennlighet og funksjonalitet er prioritert mye høyere enn vekt og størrelse. Det værbestandige kamerahuset med batteri, minnekort og bærerem, men uten objektiv, veier over 960 g – Canon har selv en speilrefleks ned til under halvparten av denne vekten, EOS 100D.

Den nye Mark II-modellen har litt høyre oppløsning enn forgjengeren, 20 megapiksler effektiv oppløsning, og markedsføres først og fremst som et semiprofesjonelt action-kamera med mulighet til å ta høyoppløselige seriebilder på opptil 10 bilder i sekundet med full autofokus, mot «bare» sju bilder i sekundet med EOS 70D til ned mot halve prisen. Målgruppen omfatter blant annet natur- og sportsfotografer.

Forbedringene omfatter ellers CMOS-brikke med doble piksler og dermed mye bedre autofokus, noe som ikke minst merkes under vidoefilming, og USB 3.0-kontakt.

Ifølge prisjakt.no ligger prisen for kamerahus uten optikk på rundt 15-16.000 kroner.