Rollefordelingens kunst

Det syndes mot disse prinsippene i dag. Vi har mange eksempler på at offentlig sektor selv står for utvikling av digitale tjenester, utvikling av kode, tekniske integrasjoner og sikring av både tjenester og data. Vi har til og med sett at offentlige etater utvikler programmer med offentlige midler som også selges i markedet i direkte konkurranse med private aktører. Slik undergraves it-næringens vekstmuligheter og dermed et potensiale for økte skatteinntekter og eksport.

Selv om det ikke alltid følges opp i praksis, er det viktig å merke seg at både den sittende og tidligere regjeringer har vært tydelige og bevisste på at tjenester og teknologi skal utvikles i eller i tett samarbeid med markedet. Det norske samfunnet trenger næringsaktører som utvikler teknologi og løsninger.Ikt-Norge har gjennom flere år pekt på hvordan det offentlige må bli en både mer profesjonell, kompetent og bevisst kunde som stiller hensiktsmessige krav til innkjøp. Slik det er nå er det ofte et ensidig fokus på lave kostnader på kort sikt og å plassere all risiko hos leverandørene. Samtidig er det fortsatt engstelse rundt å ta i bruk nye innovative løsninger framfor de gamle, velprøvde.

Det er ofte et ensidig fokus på lave kostnader på kort sikt og å plassere all risiko hos leverandørene.

Det er nå mange eksempler på hvordan offentlig sektor, både på statlig og lokalt nivå, utvikler monopoler. Det er ikke samfunnsutviklende eller kvalitetsfremmende. Innen utdanningssektoren har vi eksempelvis Nasjonal Digital Læringsarena (NDLA). Ikt-Norge har i en årrekke argumentert for at nettopp NDLA som modell hemmer og ikke fremmer det norske digitale læremiddelmarkedet. Hvert år blir fylkene tildelt midler til læremidler, og slik situasjonen er nå går ¼ av disse midlene direkte inn i NDLA som utvikler digitale læremidler i konkurranse med et sterkt voksende edtech-marked. Til nå har NDLA vært rettet mot videregående skoler. Nå planlegges også NDLA for grunnskolene. I ytterste konsekvens fjernes markedet for digitale læremidler og edtech-leverandører vil ikke kunne selge til norske skoler. I tillegg fratas lærere den pedagogiske valgfriheten for digitale læremidler.

Det er nå en sterk motstand fra utdanningssektoren og flere organisasjoner i næringen mot denne løsningen, og Ikt-Norge har tatt til orde for at vi må etablere andre mekanismer for kjøp av digitale læremidler. Det har de gjort med en fondsordning i Danmark, og vi mener offentlige midler heller bør gå til å stimulere markedet snarere enn å utvikle selv.

Selvsagt kan det også by på utfordringer om en privat aktør blir dominerende i markedet, men det gjelder først og fremst hvis det ikke er mulig for nye, private aktører og etablere seg i markedet. Det er derfor vi har konkurranseregler, Konkurransetilsyn og regler om anbud ved offentlige anskaffelser. Dette regimet sikrer at dominerende aktører ikke kan misbruke sin posisjon, samtidig som kunden får glede av stordriftsfordelene som de store aktørene har med seg.

Det er ingen som sier at offentlig sektor ikke skal gjøre noe selv, og offentlig sektor har mange gode suksesshistorier. Likevel er det viktig å huske at norsk offentlig sektor både har en oppgave i å utvikle og omstille ulike sektorer slik at de blir effektive og smarte for de som jobber der og for innbyggerne. I tillegg ligger det en viktig oppgave i å skape ny vekst og verdiskaping i et velfungerende marked med fri konkurranse. 

Heidi Austlid er generalsekretær i Ikt-Norge.