Det mangler en felles standard for bærekraft

En bærekraftsbølge skyller over oss, og vi søker grønne, økologiske og miljøriktige produkter som aldri før. Men hvordan vet man som forbruker om en økologisk agurk i plastinnpakning er bedre for miljøet enn den ikke-økologiske uten innpakning? Bærekraft er komplekst, og derfor blir vi nødt til å forholde oss til når noe faktisk er bærekraftig.

Grunntanken bak bærekraft er på ingen måte ny eller revolusjonerende: Tidligere generasjoner har mestret å gjenbruke, reparere og resirkulere i langt større grad enn vi gjør nå, og bruk-og-kast-kulturen har vært en del av vår hverdag altfor lenge.

Vi har ingen presedens og er derfor på ukjent territorium når vi nå tar de første skrittene innenfor lovgivning, og forsøker å sette rammene for hva begrepet «bærekraft» egentlig innebærer.

For hva er egentlig anerkjente pekepinner for når et produkt er bærekraftig, og hvordan treffer forbrukeren med et hjerte som banker for miljøet de rette, bærekraftige valgene innenfor forbrukerelektronikk?

Et Svanemerke for teknologi?

Det er fortsatt de færreste som kan gi en klokkeklar definisjon av hva det er som utgjør et bærekraftig produkt, hverken som produsent eller forbruker. Det krever at vi setter felles standarder for hva bærekraft egentlig er. For eksempel mangler det en klar minimumsgrense for når et produkt er bærekraftig – altså et mål for produsentene og en pekepinn for forbrukerne om hva de minst kan forvente seg av et bærekraftig produkt.

Det finnes merker, men de fleste er rettet spesielt mot virksomheten bak produktet, og ikke selve produktet. Det roter til bildet, og gjør det igjen vanskeligere for forbrukeren å ta det rette, bærekraftsorienterte valget.

Vi mangler kort sagt en merkeordning på lik linje med Energimerket, slik vi kjenner det fra harde hvitevarer, eller enda bedre – Svanemerket – som nettopp fokuserer på miljøbelastning, men kun i husholdningsprodukter.

E-søppel er en enorm klimasynder

Informasjon om hva bærekraftig teknologi egentlig er, og hvordan man som forbruker kan forholde seg til å forbruke mer bærekraftig når det kommer til forbrukerteknologi, er et ansvar som bedriftene bør ta på sine skuldre. Som teknologiprodusenter er det vi som påvirker og får forbrukerne til å kjøpe ny og smart teknologi, noe vi har vært så gode til at e-søppel er en av de største klimasynderne i Nord-Europa. Den gjennomsnittlige nordeuropeeren produserer 22,4 kg e-søppel i året, mens det globale gjennomsnittet til sammenligning ligger på 7,3 kg per person.

Det er mye og det er overveldende, men den gode nyheten er at vi aktivt kan gjøre noe for å minske mengden elektronisk avfall, både som forbrukere og som produsenter.

Teknologi bør være produsert så bærekraftig at de ulike leddene i verdikjeden blir påvirket til å gjenbruke, resirkulere eller innovere produksjonen. «Reduce, reuse and recycle» – det er vårt felles mantra. Altså skal fremtidens teknologiprodukter minske miljøavtrykket vårt, de skal inneholde resirkulerte materialer, og når produktene ikke lengre kan repareres, skal mesteparten av maskinvaren kunne resirkuleres. Først da kan vi hevde at produktene er bærekraftige.

Det enkle valget bør være bærekraftig

Som industri bør vi alle gjøre vårt for å skape produkter som har så lite påvirkning som mulig.

Nye produkter må i så stor grad som overhodet mulig bestå av resirkulerte materialer, og videre må vi kikke på verdikjeden vår og se hvor mange ledd vi kan påvirke til å bruke mer bærekraftige og mindre skadelige materialer, slik at produksjonen blir mindre skadelig for miljøet. Ikke minst må produktene designes for å holde lenger.

Rom ble ikke bygget på en dag, men med én murstein av gangen, og den mest bærekraftige teknologien du kan ha, er den du allerede eier. Vi må skritt for skritt tenke nytt om måten vi bruker våre forlengede teknologiske «jeg», altså våre laptoper, smarttelefoner, nettbrett og så videre. Bærekraft gjør ikke verden mer komplisert – det gjør den enklere. Det enkle valget bør være bærekraftig, og bærekraft som standard må derfor være enkelt.

Heldigvis er vi nordmenn utrolig gode til å gjenbruke og avfallssortere, og ikke minst er vi et omstillingsdyktig folkeferd. Og utover at vi helt sikkert kan begrense mengden e-søppel kraftig, så kan vi i det minste få satt rammene for hva et minimum av bærekraft bør være. Slik kan man når man som forbruker kjøper en vare som markedsføres som «grønn» eller «bærekraftig», vite med sikkerhet at produktet både inneholder resirkulerte materialer, er produsert med mindre skadelige materialer og at deler av produktet kan resirkuleres når det ikke lengre er i bruk.

Et produkt er først bærekraftig nok, når forbrukerne kjøper det til fordel for de ikke bærekraftige alternativene.