Veien blir til mens vi går

Veien blir til mens vi går er en god beskrivelse norsk industriutvikling. Vi har hatt en idé om hva vi vil, men ikke hvordan vi skal komme dit. Derfor tar det tid. Derfor har det ofte skortet på finansiering.

For over hundre år siden bevilget politikerne 50 millioner kroner for å bygge en jernbane fra Oslo til Bergen. Siden har det skjedd lite på strekningen. To tuneller har kortet ned avstanden med tre mil.

Transporttiden er ikke kortere i dag enn den var for femti år siden da elektrifiseringen var ferdig. Transporttiden er inntil en halv time lenger enn den var i 1975. Den gang brukte toget seks timer og tre minutter.

I 1992 ble det vedtatt bygging av ny strekning Oslo Hønefoss, men denne er utsatt på ubestemt tid. Ifølge statsminister Erna Solberg går tog-Norge saktere enn noen gang.

Politikere forstår tog. Like fullt skjer det lite. Politikere forstår ikke digital transport. Derfor skjer det det ikke noe. Cern ville til Norge, men fiberbehovet og kostnadene gjorde at Norge ble valgt bort. Politikerne lyttet til Cern, men forsto ikke.

Ungarn fikk Cern ved å subsidiere. Fiberkostnadene lå på en brøkdel av de norske, rundt en tiendepart. Det er vesentlig når det er behov for et antall linjer på 100 Gbit per sekund for å flytte veldig store mengder partikkeldata.

For bredbånd har vært en diskusjon de seneste 15 årene. Hvorfor trenger vi høyere hastighet? Vedtak i andre land påvirker. For politikere er lite opptatt av at familien vil strømme serier fra Netflix. Det er helt greit.

Politikere bør derimot være opptatt av et bærekraftig samfunn. Å kunne jobbe effektivt hjemmefra med krevende oppgaver på grunn av høy bredbåndskapasitet bidrar til et grønnere miljø.

Fiber bidrar til reduksjon av forurensningen på grunn av behov for mindre fysisk transport.  Videokonferanser bør bli alminnelig. Det krever høy hastighet, enkel oppkobling og tilvenning.

Vi har ingen etat som skal koordinere. Difi kunne ha gjort det om de hadde hatt fullmakter, men når beslutninger og prioriteringer skal koordineres mellom mange departementer blir det ikke samarbeid.

Vi mangler en tyngde som kan stå opp å si at slik skal det være. Ole Petter Håkonsen gjorde det i Televerket. Ingen gjør det i Telenor som arvet samfunnsansvaret fra Televerket. Telenor prioriterer først og fremst bunnlinjen, dernest mobiltilbudet og så forskningen. Fiber legges for ikke å tape kunder til energiselskapene som like gjerne overfører data som strøm.

Generalsekretær Per Morten Hoff i IKT-Norge er på banen for fremme behovet for fiber, men han er en av de få. Hans poeng er at det er alt for mange lokale tilbydere, alt for lite koordinasjon. Vi har et hullete transportnett på fiber i Norge.

Norsk datatransport går gjennom Sverige, men vi trenger en rekke fibertraseer ut av landet for å sikre datatransporten.

Flere og flere legger fiber, men "Carrier" er et ukjent begrep i Norge. Det er et kjent begrep i utlandet. Telia Sonera er "Carrier". TDC er "Carrier". Telenor er en lokal "Carrier", for ut av landet går ikke Telenor. En "Carrier" vil sørge for å tilby fiberkapasitet fra kunde til leverandør mellom land.

Vi har motvillig fått en forbindelse til Danmark sammen med likestrømskabelen. Nå innser Statnett at behovet er det dobbelte. Det er 24 par fibre. Hvert fiberpar gir 80 X 100 Gbit per sekund.

Disse er det stor rift om. I IBMs planer er det snakk om et behov på 2.000 Gbit per sekund. Dette skal være tilbudet for å få norske selskaper til å satse på IBMs skytilbud.

Det er diskusjon om det skal tvinnes fiber på strømkabelen til Tyskland. Det burde være en selvfølgelighet, men det trengs en "Carrier" for å aktivere overføringen. Vi trenger minst tre fibertraseer ut av Norge for nødvendig sikkerhet.

Tampnet har planer om en skikkelig forbindelse til Storbritannia via plattformene i Nordsjøen. Kombinasjonen Broadnet/Tampnet vil kunne være en "Carrier" om eierne vil.

For Norge er ideelt for store datasentraler, men da må forholdene tilrettelegges. Fiber er første forutsetning, gunstige strømpriser er andre. I Sverige og Finland har de fått det til. Men i Norge er politikerne usikre. Fremtidens industri trenger vi det?

Ahlert Hysing er fagredaktør i Computerworld.