Jeg tror det ikke før jeg får se det

Denne uka ble det klart at den nye generasjonen kunstig intelligens fra utviklerne av ChatGPT kan mer enn å tolke tusenvis av sider med dokumenter og skrive plettfri engelsk. Neste generasjon har generisk intelligens, og utviklerne av den er bekymret for effekten den kan ha på verden. Som om ikke det skulle være nok, er teknologien med kodenavn Q-star, like rundt hjørnet. Den skal ha spilt en sentral rolle i maktkampen og såpeoperaen i OpenAI.

Det skjer bare et år etter at ChatGPT nærmest har snudd verden på hodet, og samme år som en fagbok om maskiner som tenker har vunnet Brageprisen i litteratur. Ethvert seminar med respekt for seg selv har hatt med noe om kunstig intelligens det siste året, og tematikken har blitt diskutert i alle tenkelige kanaler.

Vi har knapt klart å ta inn over oss kraften i generativ kunstig intelligens før den nå skal bli generell. Det går med andre ord unna i svingene. Hvordan skal vi som samfunn og norske virksomheter forholde oss til en teknologiutvikling som går med lynets hastighet?

Et forsiktig og konservativt forhold til nye og usikre ting ligger dypt plantet i den norske folkesjelen. Kanskje kommer det av generasjoner med å mestre det tøffe miljøet og den karrige jorda vi har her til lands. Man trenger ikke å lete langt i norske ordtak for å finne eksempler: «Vi vet hva vi har, men ikke hva vi får». «Det er bedre med en fugl i hånda enn ti på taket». «Jeg tror det ikke før jeg får se det».

En forsiktig tilnærming fungerer godt i en verden av inkrementelle forbedringer. Men ikke like godt i en verden som snus på hodet av helt nye muligheter.

Hvis noen hadde fortalt en virksomhet hva ChatGPT kunne klare et halvt år før den kom, ville kanskje en forsiktig og konservativ tilnærming være naturlig. Men hvis virksomheten får oppleve kraften et halvt år etter at den har vært tilgjengelig for konkurrentene, er tiden moden for etterpåklokskap. Uvisshet om hva som skal komme, er plutselig erstattet med visshet om at man er på etterskudd.

Hos myndighetene raser debatten om hvordan teknologien skal reguleres. På oppløpssiden sliter EU med å bli enige om AI Act. Her på berget går krangelen ut på om vi skal vente på EU eller regulere selv. Virksomheter i både offentlig og privat sektor kan bruke dette som nyttig sovepute for å utsette prosjekter. Så man ikke risikerer å starte med noe man ikke kan gå videre på når reguleringer kommer på plass. Vente og se til man forstår alt. Ta det sikre for det sikre.

Spørsmålet er om tradisjonell norsk forsiktighet er riktig strategi i en verden av disrupsjon. Kunstig intelligens utvikler seg mye fortere enn reguleringer. For samfunnets skyld bør krefter som kjemper for trygghet og stabilitet, forstå og tøyle teknologien før krefter som ønsker ustabilitet gjør det. Norske virksomheter må forstå hvordan teknologien kan levere for å unngå å bli akterutseilt. 

Kunstig intelligens er potent nok til å sette preg på en hel verden i et helt år, og rive selskapet som sto bak det mest populære verktøyet i filler. 

I møte med en ny generasjon av teknologien er ikke tiden inne for å vente og se. Tiden er inne for å forstå og være forberedt.