Mye KI-snakk om dagen? Vi må snakke mer om det!

KI er en tannkrem vi ikke kan stappe tilbake i tuben igjen. Fjoråret var preget av en lang rekke forskningsfremskritt som ville vært utenkelig uten verktøy basert på maskinlæring, til og med understreket av en Nobel-pris. Den gikk til Google Deepminds Demis Hassabis og John Jumper for arbeidet med å forutsi strukturen til nær sagt alle mulige proteiner med (gjett to ganger): KI-modellering.

Kanskje spesielt innen kjemi og biologi åpner KI dørene for ekstremt nyttige oppdagelser som har potensial til dramatisk å gjøre det lettere å være menneske på jorda. God helse og mat til alle, hadde for eksempel ikke vært så dumt.

Men så enkelt er det jo ikke. Med KI er nedsiden like stor som oppsiden. Selv om det blir mulig å modellere proteiner som gjør risavlingene mer motstandsdyktige mot sopp og tørke, blir det også mulig å modellere ekstremt potente nervegifter.

Så, nasjonal og internasjonal regulering av KI … Ja, det er lurt.

Stormaktsspill

Men ikke så lett. KI er stormaktspolitikk. Frontene står mellom USA og Kina, med Europa bokstavelig talt i midten. USA vil både av sikkerhetspoliske og konkurransemessige årsaker redusere KI-eksporten til «uvennlige nasjoner» og innfører nå nye lover for å adressere det. Dette passer Kina dårlig, men landet har sannsynligvis nok ressurser til å henge med i konkurransen likevel. Denne polariseringen gjør det vanskelig å se for seg at det globalt skal bli mulig å finne frem til et felles rammeverk for etisk bruk av kunstig intelligens. I hvert fall et som blir respektert.

EU har derimot kommet godt i gang. I fjor vedtok EU-parlamentet AI-forordningen som gradvis nå blir gjeldende rett i store deler av Europa. Det er også sannsynlig at denne får virkning i Norge gjennom EØS-avtalen.

Forordningen er ganske generelt utformet, og det er uenighet om den tilstrekkelig dekker alle områder KI potensielt kan bli en trusselfaktor på. Likevel er det et åpenbart og positivt fremskritt at europeiske politikere anerkjenner at KI er en kraft som vi som fellesskap er tjent med å temme.

Spørsmålet er om dette er nok til å bli beroliget. Med store interessemotsetninger mellom to stormakter, krig, konflikter og fire kommende år med kaotisk og uforutsigbar politikk fra Det hvite hus, er svaret på det dessverre nei.