De gamle er fremdeles eldst

De nye MacBook Pro-maskinene er, vel, nye. Nye i den forstand at de ser nye ut. Borte er det gamle designet med de elegante, men skarpe kantene. Inne er et nytt, prismatisk (les: firkantet) design som kanskje mest av alt minner om det gamle PowerBook-designet. Litt kjedelig, vil man kunne hevde, og ingen lysende eple-logo som i gamle dager. Kabinettet er fremdeles i aluminium, og du kan velge mellom to typer finish: Sølv, og stellargrå.

Noe av det mer pirrende er kanskje navnetrekket med bokstaver som er utspart på undersiden av maskinen. Men hva gjør vel det? For til gjengjeld får vi nå mange flere kontakter: MagSafe er tilbake (med hurtig-lading), det er flere Thunderbolt 4/USB C-kontakter, i tillegg til HDMI, hodetelefon, og et SDXC kortleser. For en "pro"-maskin er det riktig tenkt.

Liten, men tung

Nye er de også i den forstand at vi nå har to ulike formfaktorer, diktert av skjermstørrelsen: En 14" og en 16". Skjermen, som vi kommer tilbake til, er mer utfallende mot kanten - med andre ord er det mindre ramme. 14-tommeren er en kjærkommen nyvinning, selv om det kanskje er i Air-serien at den virkelig vil komme til sin rett. Det Apple gjør med det nye volumet som man har vunnet er å fylle det med (først og fremst) batteri. Et batteri som varer hele dagen, reklameres det med, og det er også vår erfaring. Ytelsen går ikke ned selv om man kjører uten strømledning, nok et proff-argument. Men siden batteriet er større er også hele maskinen tyngre (1,6kg for 14-tommeren). Hvor mye det har å si er en subjektiv vurdering, men vi snakker om en bærbar arbeidsstasjon. Så det frister ikke like må å ha den med over på fanget i sofaen. Bemerk også at det nye volumet åpner for større høyttaler-elementer, og det er overraskende god lyd i denne maskinen.

Bedre tastatur

Maskinene er nye også med tanke på tastaturet. Ute er de gamle «sommerfugl»-tastene som mange mislikte, og tilbake er et tradisjonelt saks-design. Disse tastene har mer «vandring» og en mer mekanisk følelse. Men man vil dessuten legge merke til at den øverste raden ikke lengre er en berøringsskjerm, men har gode, gamle funksjonstaster. I tillegg til en på-knapp med fingeravtrykk-sensor. De som hadde håpt på FaceID må vente litt til. Og apropos kamera: Det innebygde FaceTime-kameraet har fått en oppgradering til 1080p - på høy tid, og ikke akkurat i forkant av utviklingen, selv om Apple sier de bruker kunstig intelligens til å forbedre kvaliteten.

Avslutningsvis kan vi nevne at tastene nå har fått en sort, lakkert bakflate som er for å balansere Apples design-sensibilitet - for egentlig er dette for å maskere det faktum at pil-tastene (omvendt T-konfigurasjon) etterlater seg et lite mellomrom mot de øvrige tastene. Og forresten: Enter-tasten er mindre enn tidligere - dette er enten en vane-sak eller en forringelse (du bestemmer). Styreflaten er like god som alltid, kanskje best på markedet, og tastene er fremdeles bakbelyste.

Glitrende skjerm

Maskinen er, som nevnt, også nye på skjermfronten. Vi kan glede oss over at Liquid Retina XDR-teknologien (kjent fra iPad Pro) nå har kommet til de bærbare. Og la oss si det først som sist: Disse er simpelthen strålende. Strålende, fordi de er lyssterke (opptil 1000 nit vedvarende lysstyrke for hele skjermen, 1600 nit maksimal lysstyrke), og strålende fordi de har et kontrastforhold på 1 000 000:1. Kjør HDR-film eller foto. Men skjermen er også smooth takket være ProMotion, en tekno¬logi for adaptiv oppdaterings¬frekvens på opptil 120 Hz. Liker du skjermen på nye iPhone 13 Pro (det gjør vi) så vil du elske denne i all sin 4K-prakt på en MacBook Pro fra 2021. Og du: XDR står for Extreme Dynamic Range, noe som i praksis betyr et utvidet fargerom med TrueTone og 1 milliard farger.

Og maskinen er ny ikke bare fordi det står 2021 på års-modellen, men fordi den nå har en Apple Silicon M1 ARM-prosessor under panseret, designet av Apple selv. Dette får to ulike former for konsekvens: På den ene siden må alle applikasjoner skrevet for Intel-prosessorkode oversettes med Rosetta 2-rammeverket til ARM-instruksjonssett. Fortvil ikke, dette gjør maskinen automatisk og er noe du antakelig i mindre grad vil oppleve som et problem (selv om vi har opplevd at Java-baserte applikasjoner spiser voldsomt med minne).

Ikke optimalisert

Men på den andre siden betyr det også at koden ikke er optimalisert, for det store argumentet for disse maskinene er en profesjonell anvendelse, og da betyr ytelse noe. Heldigvis vil de fleste utviklere oppdatere sine apper til ARM-kode. En uventet effekt er også at man kan kjøre mange av iOS-appene på disse Mac’ene, uten at det kanskje betyr så veldig mye - det er en hyggelig bonus. Vi nevner dessuten at ARM-prosessorene ikke er i stand til å virtualisere Intel-basert Windows, for de som er avhengige av det. Men siste versjon av Parallels Desktop for Mac v17 kan eksperimentelt kjøre Windows on ARM (WOA) v11, som inkluderer emulering av X86/X64-kode. Så det er håp. Støtte for Linux er under utvikling, og er tilgjengelig på et rudimentært nivå.

Men det viktigste nå vi snakker om ytelsen på de nye prosessorene, kalt M1 Pro og M1 Max, er at de flyr. De har en utrolig evne til å kombinere rå makt med effektivitet, og kjører dessuten så optimalisert at det skal en del til for å sveive igang viftene. La det ikke være noen tvil: Maskinene har vifter, og trenger disse fra tid til annen også, men de er heldigvis av det stille slaget. Sjekk ut noen benchmarks på nettet, dette er prosessorer for bærbare maskiner som gruser skrivebords-modeller med et betydelig høyere strømforbruk. Virkning: Lengre batteritid. Scroll opp igjen til forrige avsnitt: Ikke alle apper er optimalisert, og etterhvert som de blir ARM-native i sin helhet vil disse maskinene fortsette å yte også når årene går. Akkurat idag, her og nå, opplevde vi bortimot aldri at vi måtte vente på maskinen, det vil si at man knapt nok ser den famøse badeballen.

Omforent minne

Men disse nye prosessorene overrasker på flere vis: Her er minnet omforent, og dermed delt (Apple kaller det for felles-minne). Dette er tradisjonelt en flaskehals, og skal sikre raskere flyt mellom prosessor og dessuten også grafikk-kjerner. Disse er også Apples egne, og kan fint ta opp konkurransen med det som ellers finnes på en bærbar. Vi finner også et rikt nevralt nettverk i chip’en, og denne kunstige intelligensen anvendes på alt fra lyd- og videoforbedring til tekst-gjenkjenning slik vi kjenner det fra iOS 15. Det må nevnes: Dette er (enda) ikke spill-maskiner. Shadow of the Tomb Raider ser flott ut, men ikke regn med å få det nyeste og beste til denne plattformen. Vi håper at dette vil endre seg over tid.

Men viktigst er kanskje at SoC-brikken også har en maskinvare-akselerert mediamotor: ProRes-kodings og -dekodingsmotor, samt maskinvare¬akselerert H.264, HEVC, ProRes og ProRes RAW. Vi burde kanskje innledet hele artikkelen hermed: Om dette betyr noe for deg, det vil si du driver innen film og bilde, så er du i målgruppen for disse maskinene. Og kan sannsynligvis forsvare investeringen som målrettet. Det skal nevnes at man kan velge mellom ulike konfigurasjoner av M1-brikken, med ulikt antall kjerner.

Monterey

Maskinene er nye også på programvare-siden. Ja, ARM-kode og alt det der, men vi tenker på operativsystemet. Disse leveres med macOS Monterey, og kommer du fra en proff-Mac fra før så har det kanskje gått litt tid, og noen OS-iterasjoner. Gradvis, men sikkert og visst, har Apple sneket inn et grafisk brukergrensesnitt som drar veksler på iOS. Noen kaller den nye linjen for neumorfisme, en tvist på skeuomorfisme som plaget de tidligere iOS-utgavene med notis-blokken med spiral-rygg eller Game Center-appen med filtbord-bakgrunn. iOS 7-designet ble helt flatt, men vi er nå på vei over i en form for tredimensjonalt lyssatt design-utvikling som etter vår mening ikke passer til Mac’en. Som alt kan design gjøres bra eller dårlig, og kanskje det er en vanesak, men det er vår påstand at dette formspråket er mer velegnet for en berøringsskjerm enn for et peker-styrt UX-paradigme.

Dyre

Maskinene kan tilpasses etter ønske (innen rimelighetens grenser) om du bestiller fra Apple direkte, og lagringsplassen begynner på 512 GB. Dette er noe som du kan utvide med ekstern lagring i ettertid. Det er derimot ikke tilfellet for felles-minnet. De nederste konfigurasjonen begynner med 16GB minne, og en prislapp på 23.490 kroner. Vil du oppgradere til 32GB minne så må du øke utgiften med 5.000 kroner. Du kan gå opp til 64GB minne, og er du tøff nok kan du selv sjekke hva det koster. Det er kanskje her det gamle ordtaket kommer til sin fulle rett: Om du må spørre om prisen, så har du antakelig ikke råd. Apple lånte oss en MacBook Pro 14-tommer med den basale konfigurasjonen til utprøving, og man merker denne begrensningen i minnet. Det kan hende dette skyldes at enkelte applikasjoner ikke har optimalisert kode, men det er like fullt en realitet. Vi mener Apple simpelthen ikke burde selge disse maskinene med så lite minne som 16GB, med tanke på hva det er tiltenkt. Punktum.

Konklusjon

Og her kommer vi til det som kanskje er det største ankepunktet på årets MacBook Pro-maskiner: De er, på et vis, for dyre. Misforstå oss rett - dette er fantastiske maskiner med rå ytelse og en spektakulær skjerm. De har det meste av det man kan ønske seg av en bærbar Mac, kanskje alt. Vi kan godt legge subjektive synspunkter rundt macOS Monterey til side, men la det ikke være noen tvil: Dette er proff-maskiner, og det er rimelig å påpeke at du antakelig bør ha bruk for disse i en profesjonell anvendelse for å kunne forsvare (les: avskrive) investeringen. Før så var det noe som het «Apple tax», som de ble hevdet man måtte betale for å på toppen, sammenliknet med tilsvarende maskinvare. Det er ikke tilfellet her, for nå får du maskinvare som ligger foran konkurrentene, og det er det du betaler for. Mye. Men det er for så vidt fair - så lenge du er deg det bevisst. I det du ringer banken for å heve taket på kredittkortet.