Digitaliseringen i Norge: Nå er det alvor!

Vi har fått eget digitaliseringsdepartement med en entusiastisk statsråd som har statsministerens fulle støtte, og et tett trepartssamarbeid mellom myndighetene, LO og NHO med oppgave å «bygge landet på nytt med digitalisering», etablert.

Dette er et nødvendig, men langt fra tilstrekkelig grunnlag. Fundamentet er lagt, byggingen gjenstår.

«En drepende diagnose»

Digdirs årlige rapport om Rikets digitale tilstand er grundigere enn tidligere rapporter. Konklusjonen er at det går feil vei.

Budskapet i Frode Danielsens åpningstale Forstår vi alvoret? var at velferdsstaten står på spill, og demokratiske verdier utfordres. Talen ble av NHO-sjef Ole Erik Amlie betegnet som en drepende diagnose.

Men dette var ingen dystopi, men tvert om et virkelighetsnært bilde av tingenes tilstand. Budskapet var rett og slett at vi ikke kan gjøre mer av det samme. Vi må ta helt nye grep.

Arild Haraldsen

Cand. polit. (statsvitenskap). Mangeårig konsulent innen strategi, digitalisering og organisasjonsutvikling. Tidligere administrerende direktør Norstella, nå selvstendig næringsdrivende (Stratit).

Han har rett. Jeg vil trekke frem to andre forhold som understreker hvilket veiskille digitaliseringen nå står ved:

Vi må gå fra en lønnsom og produktiv oljenæring til å skape like lønnsomme og produktive nye næringer innen det grønne skiftet. Noen virkemidler for å få det til er åpenbare som teknologi- og kompetanseoverføring.

Andre er ikke like synlige, men desto viktigere: Det var dataanalyse som «fant oljen» og gjorde den lønnsom. Det samme må skje med nye næringer. Det å utvikle, forvalte og dele data, er den viktigste driveren for ny økonomi. Men det er ikke uten utfordringer:

Siden innsatsfaktorene i den datadrevne økonomien ikke lenger er fysiske produksjonsmidler, men data, er kontrollen av data og kunnskap like viktig som kontrollen over de fysiske produksjonsmidlene var i «den gamle økonomien».

Den politiske utfordringen er derfor å få kontroll over den verdiskapning datautveksling gir. Det bør være den viktigste oppgaven for Regjeringens digitaliseringsforum som digitaliseringsministeren leder.

Om kort tid vil Perspektivmeldingen for 2024 bli lagt frem. Den vil ventelig kreve at produktiviteten i offentlig sektor må økes kraftig for å nå de samfunnsmessige mål regjeringen har satt seg. Dette vil ha stor betydning for innrettingen av digitaliseringen i både offentlig og privat sektor. 

«Diagnosen» er derfor ikke negativ, men gir tvert om Karianne Tung tunge argumenter når hun nå skal gjennomføre nødvendige digitaliseringstiltak.

Hvilke tiltak er det?

En ny «investeringsmodell»?

LES OGSÅ:

Digitaliseringsstrategi: Kravet om tydelige grep øker

Frode peker på at forvaltningen ikke har lykkes med å ta ut gevinster fra digitaliseringen. Det punktet får strykkarakter i Rikets digitale tilstand. Han foreslår sterkere virkemidler for å omfordele og omprioritere mellom sektorer slik at midlene rettes mot områder der behovene er størst. Et slikt tiltak er å bruke gevinster/reduserte kostnader som en etat oppnår med sin digitalisering, som investeringer i nye løsninger i andre sektorer og eventuelt på andre områder.

Noen av oss foreslo noe lignende da «ostehøvel»-prinsippet ble innført i sin tid: Hver etat må hvert år spare 2% av sine kostnader bl.a. ved hjelp av digitalisering. Disse pengene, foreslo vi, bør brukes til re-investering i nye digitaliseringstiltak med høy avkastning/gevinst. Riktignok må det offentlige redusere sine kostnader, men de kan ikke spare seg til fant.

– Næringslivet må mer på banen

Det viktigste strategiske fortrinn Norge har som nasjon, er fellesløsninger og felleskomponenter. Men disse er i ferd med «å råtne på rot» p.g.a. manglende finansiering, og at de i liten grad blir brukt i utvikling av nye løsninger. Begge deler kan digitaliseringsministeren gjøre noe med. Skate har f.eks foreslått ny finansieringsmodell for nasjonale og sektorielle fellesløsninger.

Vi må få ned ventelistene!

Helseministeren har nettopp startet et politisk prosjekt for å redusere ventelistene for utredning og behandling.

Digitaliseringsministeren burde sette i gang et politisk prosjekt for å få ned ventelistene på deling av data.

Dette er en problemstilling som har eksistert i flere tiår uten noen løsning. Norge er i dag bare middels på dette området ifølge Rikets digitale tilstand. Årsakene er sammensatt; det dreier seg om juss, regelverksutvikling og kultur for deling. Denne «drepende diagnosen» gir digitaliseringsministeren tre grunner til at hun nå må kutte den gordiske knuten:

• Samhandling og deling av data på tvers av sektorer, er det tiltaket som gir størst produktivitetsgevinst
• Uten økt kvalitet og kontroll på dataene, vil bruk av KI vesentlig forringes
• Innrapportering av bærekraftdata er en betydelig belastning for næringslivet fordi data må hentes fra ulike kilder. Men dette er viktig for å nå målene om redusert klimagassutslipp. Effektivisering kan gi opptil 5 milliarder kroner i besparelser hvert år

Å få ned ventelistene på tilgang og bruk av data, er derfor tidskritisk viktig og samfunnsøkonomisk nødvendig for at Regjeringen skal nå sine mål.

Ny styringsmodell for tverrsektorielt samarbeid

For en utenforstående er det uforståelig at det ikke finnes en styringsmodell som fanger opp smidig utvikling i tverrsektorielle prosjekter.

Den nåværende styringsstruktur er «pre-digital» og uegnet i en verden hvor de digitale løsningene skal ta utgangspunkt i de reelle brukernes behov. Idar Kreutzer fra NHO og Frode Danielsen er nå enige om å se nærmere på erfaringene fra DSOP-modellen. Bra!

Styringsverktøy som åpenbart ikke er tilpasset smidig utvikling, bør avskaffes, slik mange har foreslått, se Magma og Stat&Styring. Dette gjelder KVU (konseptvalgutredningen), Prosjektstyringsmodellen og Utredningsinstruksen.

Dette ligger innenfor digitaliseringsministerens mandat som fagstatsråd, å gjøre noe med. Skulle hun møte hindringer er det bare å bruke en velkjent metode fra Arbeiderpartiet: Noen må snakke sammen.

Hvilken rolle har Digitaliseringsdepartementet?

De tiltakene jeg her har nevnt går, omfatter tverrsektorielle digitaliseringsprosjekter.

Men etter min mening har statsråden også en utfordring med de sektorspesifikke digitale løsningene som styres av hennes statsrådskollegaer.

• 27% av klimagassutslippene er innenfor samferdselssektoren. Brukes digitalisering på rett måte for å løse samfunnsoppgaver i denne sektoren? Hvordan kan digital mobilitet løse klimautfordringene?
• Økonomisk kriminalitet, gjengkriminalitet og cybersikkerhet er store samfunnsutfordringer som justissektoren sliter med. Effektivisering av straffesakskjeden er selve navet for løsningen av disse problemene. Gjør justisministeren de rette digitaliseringstiltakene i forhold til sitt samfunnsoppdrag?
• Mina Gerhardsen, tidligere generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelse, stilte samme spørsmål til helsesektoren. Konsernsjef i Sintef, Alexandra Bech Gjørv, pekte på at produktivitet bør være målet for all digitalisering, og ba andre departementer se på hva som gjøres i Energidepartementet på dette området.

Den største utfordringen Karianne Tung har, er derfor dialogen med sine statsrådskollegaer.

En nasjonal KI-infrastruktur

Karianne Tung røpet at digitaliseringsstrategien vil inneholde forslag om etablering av en nasjonal KI-infrastruktur med tilgang til kraftig regnekapasitet og norske språkmodeller. Dette skal bli en komplementær tjeneste i forhold til de store tech-selskapene.

Dette ligner til forveksling et tilsvarende forslag som Digital21 kom med i 2018 om en næringsrettet infrastruktur. Her heter det at «tilgjengelighet til dataressurser og en infrastruktur som sikrer effektiv kommunikasjon og gir tilgang på data, er et premiss for at næringslivet skal kunne realisere de potensialene som ligger i digitaliseringen».

Forslaget er like mye et bolverk mot internasjonale aktører, som å skape gode rammebetingelser og vekstvilkår for forvaltningen og næringslivet.

I løpet av de siste 20 årene, er det gjort mange gale veivalg både av statsråder og etatsledere som har satt digitaliseringen mange år tilbake i tid.

En har nå verken råd eller tid til å feile.