Hvordan skal Norge bli best i verden i digitalisering?

Norge skal bli det mest digitaliserte landet i verden innen 2030, sier digitaliseringsministeren. Smak på den!

Mest eller best?

Er det en skrivefeil? Skulle det i stedet stått at Norge skal bli best på digitalisering? Har en forvekslet kvantitet med målrettethet? Målet kan ikke være å ha flest mulig digitale tjenester eller være først ute med å ta i bruk det siste nye innen teknologi.

Den digitalisering som foregår i dag, er ikke målrettet nok. Den løser i mange sammenhenger ikke de reelle problemene. Det innebærer mye sløsing med tid og ressurser fordi man fokuserer på teknologien i seg selv, og ikke de problemene den skal løse. Den nye digitaliseringsstrategien viderefører og understreker på mange måter at teknologien er målet, jfr. målet om bruk av KI i offentlig sektor.

Digitaliseringen har to sider. Det forenkler tilværelsen for oss alle, gir bedre velferdstjenester og et mer konkurransedyktig næringsliv. Men digitaliseringen kan også erodere tilliten til samfunnet, bedriftene og enkeltmennesker. Det er nok å nevne digital svindel og manglende tillit til hvor og hvordan data lagres.

Arild Haraldsen

Cand. polit. (statsvitenskap). Mangeеrig konsulent innen strategi, digitalisering og organisasjonsutvikling. Tidligere administrerende direktшr Norstella, nе selvstendig nжringsdrivende (Stratit). 

Vi må – som politikerne pleier å si – ha to tanker i hodet samtidig. Det kan ikke være et mål i seg selv å være verdens mest digitaliserte samfunn. Målet må heller være å bli best i å løse viktige samfunnsutfordringer ved hjelp av teknologi, samtidig som vi skal bli verdens tryggeste digitale samfunn.

DSOPs årskonferanse viste nettopp denne dualismen i den digitale utviklingen - men samtidig hvor løsningen ligger.

DSOP-programmet – en unik modell

Digital Samhandling Offentlig Privat (DSOP) – som i hovedsak er et samarbeid mellom finansnæringen og sentrale offentlige etater, - er et eksempel på vellykket digitalisering. Programmet får da også mye skryt i digitaliseringsstrategien.

Selve samarbeidsmodellen er unik, og det finnes ikke noe tilsvarende internasjonalt. Modellen er basert på tillitsskapende samarbeid, en ubyråkratisk styringsmodell og en porteføljestrategi hvor gevinst og nytte balanseres mellom aktørene over tid. Den bygger på noen prinsipper:

• Forståelse for partenes avhengighet av hverandre
• Utvikling av et felles sett regler, normer og strukturer over tid
• Konstruktiv prøving og feiling
• At partene bringer inn komplementær (utfyllende) kompetanse
• At alle tar risiko og står ansvarlig for resultatet av felles arbeid

Modellen er basert på det som en av initiativtagerne til programmet, Idar Kreutzer fra NHO, beskriver som Norges komparative fortrinn: Tillitskapitalen, som er og må forvaltes som et nasjonalt konkurransefortrinn.

Innenfor dette programmet har det siden starten i 2016, blitt utviklet flere digitaliseringsprosjekter som har gitt store gevinster for deltagerne og samfunnet. Vi kjenner de fleste: Samtykkebasert lånesøknad, Oppgjør etter dødsfall, Digital eiendomshandel og Digital selskapsetablering. Ingen andre land kan vise til noe tilsvarende. Vi er best i verden.

Samtidig er det interessant at enkelte karaktertrekk ved dette prosjektet, understreker viktigheten av slike samarbeid:

Digital eiendomshandel: De de private aktørene (eiendomsmeglere og banker) forsøkte først å lage en digital løsning på kjøp og salg av bolig. Det klarte de ikke. De var avhengig av data fra offentlig sektor, dvs. Kartverket. Kartverket viste seg å være positiv og proaktiv til problemstillingen, og over tid fant en frem til den løsningen en nå har. En ser nå på spinoff-effekter av dette samarbeidet i form av nye prosjekter; mest aktuell er tinglysing av dødsbo som også har betydning for videreutvikling av prosjektet Oppgjør etter dødsfall.

Fremtidens innkreving: Dette er et ikke noe DSOP-prosjekt, men et prosjekt i regi av Skatteetaten. De støtte på noen problemer. Hvordan få digital tilgang til kontoer ved tvangsinnkreving? I dag er det over 500 000 manuelle henvendelser til bankene årlig for å få innhentet den informasjonen. Men kontakten med DSOP førte til at de fant en digital løsning.

Prosjektene er altså ikke bare vellykkede i seg selv, men gir spinnoff-effekter til andre prosjekter, både innenfor og utenfor DSOP-programmet.

Er da ikke alt i orden? Nei, også DSOP-programmet har utfordringer, utfordringer som de deler med mange andre digitaliseringsprosjekter:

Elefanten i rommet

Regjeringen synes DSOP-programmet er så vellykket at de sier i digitaliseringsstrategien at de vil definere nye områder for offentlig-privat digitalt samarbeid.

Det er feil svar på feil spørsmål.

Utfordringen for DSOP-programmet, og andre digitaliseringsinitiativ, er ikke hjelp til å finne nye områder for nye prosjekter. Det klarer de selv. Det som er departementets oppgave, er å fjerne det største hinderet for digitaliseringen i både: Manglende lovhjemmel for deling av data.

DSOP-programmet har i flere år forsøkt å lage en hel-digital løsning for oversendelse av kontoinformasjon fra bankene til etatene for hjemmelsbasert kontrollvirksomhet. Formålet er å innhente kvalitativt bedre kontoinformasjon raskere som et virkemiddel mot bl.a. økonomisk kriminalitet.

En slik løsning vil også ha betydning for et annet prosjekt, Konkursbehandling. En slik løsning vil gi sikkerhet i samhandlingen mellom bostyrer og bankene ved en konkursbehandling. Den vil også ha betydning for Statsforvalterens arbeid med etablering av vergemål og kontroll av vergemålsregnskap. Og for videreutviklingen av Oppgjør etter dødsfall.

Løsningen er teknisk klar, men stanses av ulike fortolkninger mellom ulike etater om lovhjemmelen. Det har nå tatt 4 år uten resultat.

En rigid fortolkning av lovverket er det største hinderet for effektiv behandling av viktige samfunnsutfordringer som bekjempelse av økonomisk kriminalitet, og effektivisering av transaksjoner i en sårbar periode i livet.

Riksrevisjonen har pekt på at Staten deler og gjenbruker ikke nok data. Handlingsrommet for deling av data er imidlertid langt større enn slik det praktiseres i dag. Riksrevisjonens klare anbefaling (og pålegg) er derfor at departementet må ta en tydelig koordineringsrolle og stille krav til deling og gjenbruk av data i offentlig sektor. De må med andre ord rydde opp.

Ikke noe av dette gjenspeiles i digitaliseringsstrategien. Den nøyer seg med å si at den vil styrke arbeidet med et digitaliseringsvennlig regelverk. Å påta seg rollen med å peke ut nye områder for digitalisering, er derfor feil strategi, så lenge ikke det grunnleggende problemet med hindringer for deling av data, fremdeles består 

Ny digital infrastruktur

Digitaliseringsstrategien sier at næringslivet ikke kan bruke fellesløsninger i dag, med mindre bruken inngår som en del av offentlig myndighetsutøvelse.

Løsningen på dette ligger i EUs forordning om digitale lommebøker for virksomheter. Den forordningen gjelder også EØS-landet Norge.

Betegnende nok nevnes ikke digitale virksomhetslommebøker med ett ord i digitaliseringsstrategien.

Digitale lommebøker innebærer at bedrifter og enkeltpersoner vil bære med seg den digitale informasjon om seg selv, samlet i en digital lommebok, uten å be om samtykke for innhenting av denne informasjonen fra ulike kilder. De kan selv velge å dele denne informasjonen med andre. I bunnen ligger en sikkerhetsinfrastruktur som sikrer at informasjonen er gyldig.

Løsningen innebærer at en beveger seg bort fra tradisjonen om å beskytte den enkeltes private sfære, til at den enkelte virksomhet og person har rett til å bestemme over egne data.

Dette er en «game-changer» i digitaliseringen. Den vil løse utfordringene med datadeling mellom etater og næringsliv, samtidig som den gir store muligheter for sikker utvikling av velferdstjenester i forvaltningen og økt innovasjon og konkurranseevne i næringslivet på tvers av landegrenser.

Mest er ikke best. Best er å være målrettet. Det er ikke regjeringens digitaliseringsstrategi.