Digitaliseringen av Norge: Mulighetsrommet blir større, mens handlingsrommet blir mindre

Norge vil stå overfor store og krevende omstillinger i årene fremover. Det er kommunene som rammes først: Stram kommuneøkonomi og endringer i alderssammensetningen i kommunene, fordrer strukturelle endringer og omprioriteringer. Vi ser det i disse dager med skolenedleggelser. Når kommunene får trangere økonomi, innsnevres handlingsrommet ved at utviklingskostnadene strupes, som Kristin Weidemann sa under paneldiskusjonen på årets Nokios-konferanse.

Prioriteringens kunst

Digdir-direktør Frode Danielsen la vekt på behovet for klare prioriteringer for gjennomføring av digitaliseringsstrategien i sin åpningstale under Nokios-konferansen:

- Skal vi lukkast …. må vi prioritere meir på tvers og vi må få på plass mekanismar som gjer at vi får prioritert dei tiltaka som er viktigast og gir best effektar for samfunnet. … Dersom vi ikkje klarar det saman no, vil tøffe og gjerne lite treffsikre kutt bli tvungne fram i framtidas budsjettrundar.

Arild Haraldsen

Cand. polit. (statsvitenskap). Mangeårig konsulent innen strategi, digitalisering og organisasjonsutvikling. Tidligere administrerende direktшr Norstella, nå selvstendig næringsdrivende (Stratit). 

Han la til at taperne i en slik prosess, blir oss alle, næringslivet, forvaltningen og innbyggerne. - Og det som tross alt kanskje er minst viktig, vi vil ikkje nå måla om å klatre på internasjonale målingar.

Noen slike prioriteringer er:

• Hvor langt kommer vi med å utnytte KI uten å satse på dataforvaltning og datadeling?
• Hvilke tverrsektorielle oppgaver skal løses først? Portal til innbyggertjenester, sikkerhet på tvers, svindel eller annet?
• Hvilken satsing vil ha størst effekt? Utvikle fellesskapsløsninger eller bredbånd med 1 Gbit/s høyhastighets bredbånd til alle?

Hvilke prosesser skal avgjøre hvilke prioriteringer?

Selv om vi forsøker å bli best på prioriterte områder, er det et spørsmål om vi tar høyde for de utfordringene som ligger i gjennomføringen. La oss se på to eksempler:

Alt om KI

Digitaliseringsstrategien sier at vi skal være ledende på verdiskapning med data og datadrevet forskning og innovasjon. Bruk av KI vil spille en avgjørende rolle her. Nokios-konferansen fulgte dette opp med en rekke workshops og foredrag om KI.

Det er ingen som helst tvil om at KI – riktig brukt – vil kunne bidra til å løse mange av våre samfunnsutfordringer. Det er nok å peke på helsesektoren. Bruk av KI vil kunne gi bedre diagnoser, mer effektiv behandling, utvikle presisjonsmedisin, bidra til å operere svulster på steder som i dag ikke kan, og – ikke minst – kunne utnytte data til helseforebyggende tiltak som vil kunne spare samfunnet for store fremtidige utgifter.

KI vil bringe helsesektoren et langt steg fremover – fra å bekjempe infeksjonssykdommer til å redusere sykefravær.

Men handlingsrommet er begrenset. Stikkordet er datadeling. Vi har bedre helsedata enn noe annet land, men vi klarer ikke å finne og utløse de mekanismene som gjør data tilgjengelig for bruk. Vi har ingen datadelingspolitikk, sa Camilla Stoltenberg om dette temaet på en konferanse om Digital fremtid som Sintef arrangerte i etterkant av Nokios.

Reguleringen av KI legger også flere begrensninger på bruk av KI til datadeling:

Når vi i dag geberder oss over hvordan EUs personvernlovgivning GDPR hindrer datadeling, blir utfordringene enda større med KI-anordningen. EUs KI-regulering går kun på produktsikkerhet og ikke personvern eller erstatningsansvar. Alt som har med personvern i spørsmålet om KI, må løses etter GDPR-forordningen; alt som er uavklart i dag om GDPR er like uavklart med KI; hjemmel og rettslig grunnlag for bruk av KI må finnes i nasjonal rett.

Å innføre KI vil derfor ikke være lett og kreve mye arbeid, sa Mona Naomi Lintvedt under Forvaltningsinformatikks 30-års jubileum.

Norge er avhengig av hva som ellers skjer i verden. Ingrid Aukrust Rones pekte under avslutningsplenum på Nokios, at Norge på dette området vil ha en annen posisjon enn både USA (som ikke vil ha regulering), Kina (som bruker KI til kontroll og sensur) og EU som vil bruke datadelingsloven til å forsterke sin markedsøkonomi.

Handlingsrommet for å utnytte de teknologiske mulighetene, begrenses derfor ikke bare av intern treghet i å skape en fungerende datadelingspolitikk. Den påvirkes også av de geopolitiske endringene i verden rundt oss.

En strategi for den grønne og digitale omstillingen

Digitaliseringsstrategien sier mye om behovet for grønn omstilling. Men den er i hovedsak konsentrert om å skape en sirkulær økonomi. Men sirkulær økonomi er sluttresultatet. Strategien sier ingenting om hvordan en kommer dit. Den nøyer seg med å si, i generelle ordelag, at en må styrke samarbeidet mellom offentlig og privat sektor om deling av bærekraftsdata.

Under Nokios-sesjonen om bærekraftig omstilling, ble denne strategien utfordret: Hvilket ansvar og rolle tar det offentlige i dette arbeidet?

Næringslivet er pålagt å melde inn klimamål, levere klimagassregnskap og å rapportere «grønn aktivitet». Mens det offentlige på sin side, har mer ulne rapporteringskrav.. Noen, men ikke alle offentlige etater, lager klimagassregnskap. Det finnes heller ingen krav til at offentlige etater skal rapportere «grønn aktivitet».

Det er altså en ubalanse mellom offentlig og privat sektor i hvordan de kan bidra til å redusere klimagassutslippene.

Stortinget har vedtatt at innrapportering av bærekraftsmål, skal sidestilles med finansiell rapportering. Rapporteringen skal ikke bare omfatte data om klima og mål, men også om sosiale og forretningsetiske forhold. Innrapporteringen skal i første omgang omfatte kun de 50 største børsnoterte selskapene på Oslo Børs. Men siden dette skal skje i et verdikjedeperspektiv, innebærer det at alle mindre bedrifter som inngår i den store bedriftens verdikjede, også må rapportere inn slike data.

Problemet er at disse dataene i dag er spredd rundt om i en rekke offentlige registre, og er vanskelig tilgjengelig. I tillegg er holdningene hos mange etater at dette med bærekraftsdata og den grønne omstillingen, ikke er noe de har noe med.

Det er derfor en betydelig diskrepans mellom de målene digitaliseringsstrategien setter seg, og de tiltakene en har for å realisere strategien.

Problemstillingen er tredelt:

• Næringslivet blir pålagt en betydelig byrde ved innrapportering av bærekraftsdata; en byrde som det offentlige ikke får
• Det er store problemer med gjenfinning og deling av slike bærekraftsdata fra det offentlige
• Bruk av bærekraftsdata er grunnlaget for å redusere klimagassutslipp, men også som grunnlag for omlegging til grønn økonomi – som er regjeringens og næringslivets mål

Mulighetsrommet er stort, handlingsrommet lite. Det begrenses av regelverk, holdninger og ubalansen mellom hva staten kan gjøre og hva næringslivet blir pålagt å gjøre.

I digitaliseringsstrategien står det at det skal lages en strategi for den grønne og digitale omstillingen. Hvem skal bidra her, og hva skal den inneholde? (Dette temaet vil bli tatt opp i et seminar som NorStella og Digital Norway arrangerer 27. november).

Med Utredningsinstruksen skal Norge digitaliseres?

Digitaliseringen av Norge står på politikernes vilje og gjennomføringskraft. Tenk om en politiker hadde sagt:

Det er ikke mine og dine budsjetter, mine og dine forskrifter, mine og dine etater. Vi er Norge. Vi må løse oppgavene sammen. Vi må tørre å slippe folkene løs, tenke annerledes, gå utenfor boksen, vi må ikke kvele gode ideer!

Faktisk var det dette helseminister Jan Christian Vestre sa under KS sitt arrangement Radikal innovasjon forleden (28 minutter inn i videoen).

Det finnes kanskje allikevel håp?