En digitaliseringsstrategi mellom barken og verden

Norsk næringsliv står overfor en omfattende omstilling fra oljealderen; velferdsstaten er under press; vi står overfor en ny global økonomisk orden; de store tech-selskapene forsterker sitt grep på datadeling.

Samtidig er kommunaldirektøren i Halden bekymret for om han får lov til å installere sensorer i pipene på husene i byen. Byen ligger i en gryte hvor utslipp fra piper fører til forurensning. Han ønsker å gi byen bedre klima, innbyggerne større trygghet for å unngå pipebrann, en mer effektiv kommunal tjeneste ved å feie pipa etter behov og ikke etter frekvens, og næringslivet større muligheter til å utvikle nye kommunale tjenester basert på deling av data, bl.a. fra sensorer i piper.

Det får han ikke til på grunn av personvernregler (sensorer i pipa) og forskrifter for deling av data (til næringslivet).

Dette viser i sum at en nasjonal digitaliseringsstrategi står mellom barken og verden, mellom de lokale behov og de globale utfordringene.

Deling av data som hinder for digitalisering

Regjeringens nye digitaliseringsstrategi skal «for første gang» favne både næringslivet og offentlig sektor, ifølge regjeringen. Men en slik strategi finnes allerede. Den heter Digital21, ble utarbeidet på bestilling av Næringsdepartementet i 2018, inneholdt en rekke analyser av næringslivets behov og er senere trygt plassert i Kommunaldepartementet – og åpenbart glemt.

Studien inneholder relevante analyser av næringslivets behov og samspillet mellom offentlig og privat virksomhet. Den så på hvordan dette ville slå ut i så ulike bransjer som helse- og transportsektoren, finansnæringen og sjømatindustrien. Strategien er å øke næringslivets evne og mulighet til å utvikle og å ta i bruk ny teknologi og kunnskap, i takt med den økende digitaliseringen.

Men da må det bygges kompetanse på tvers, bruke teknologier på tvers, samarbeide på tvers, utvikle regelverk på tvers – og sørge for at forvaltningen også kan operere på tvers, sier Digital21.

Dette ble fulgt opp i 2021 med en Melding om datadrevet økonomi og innovasjon. Der drøftet en deling av data i en næringspolitisk sammenheng. Hvordan kunne myndighetene sikre nasjonal kontroll over offentlige data som motvekt til konkurransen fra de store globale tech-selskapene? Meldingen staket imidlertid ikke ut en strategi for å sikre nasjonale eierrettigheter til offentlige data, og pekte heller ikke på lovgivning som kunne sikre at utnyttelse av data, kom norske bedrifter og forskningsmiljøer til gode.

Her ligger svakheten i dagens digitaliseringsstrategi. Det er dette som gjør at kommunedirektøren i Halden – og alle andre – har problemer med å utnytte deling av data som innsatsfaktor i økonomien. Regelverket hindrer ham både i å effektivisere kommunale tjenester, og å støtte gründerbedrifter som ønsker å utvikle nye tjenester for innbyggere og næringsliv.

Digitalisering er sektorovergripende 

Digital Agenda for Norge fra 2015 fremholder at digitaliseringen må være sektorovergripende for å løse de store samfunnsutfordringene som demografiutvikling og klimautfordringer. De sentrale utfordringene vi i dag legger til grunn for ny strategi, var derfor kjent i 2015. Allikevel har en ikke kommet lenger. Hvorfor?

Digdir gir svaret: «Dei viktigaste utfordringane handlar om regelverkshindringar knyttet til deling av data og strukturelle utviklingsmoglegheiter innan samarbeid, leiing, organisering og styring».

Flere av dem som deltok på et innspillsmøte til den nye strategien fra kommunesektoren, pekte derfor på at vi ikke trenger en ny strategi, men tiltak for å gjennomføre den etablerte strategien. For å få det til må styringen og prioriteringen i offentlig sektor, endres. Dette gjelder spesielt regelverksutviklingen for deling av data; i dag er vernet om private data større enn vernet om mennesket.

Samstyringslinjen mellom stat og kommune var selve bærebjelken i digitaliseringsstrategien fra 2019 om Én digital offentlig sektor. Men kommunesektoren opplever at premisset for kommunale tjenester ofte legges av staten i strid med Samstyringslinjen. Et eksempel: Samferdselsdepartementet nedsatte en gruppe som skulle se på hvordan samferdselsdata kunne utveksles og deles mellom flere aktører. Men verken kommunen – som er den største eier av samferdselsdata – eller Trafikanten – som er den største bruker av samferdselsdata – var invitert til å delta.

Teknologidrevet eller politikerstyrt strategi?

Under et innspillsmøte med IKT-leverandørene ble det sagt at det var bra digitaliseringsstrategien ikke var ferdig 29.november 2022 – altså dagen før ChatGPT ble lansert. Da hadde strategien allerede vært utdatert, ble det hevdet.

Dette er en misforståelse av mange grunner, men allikevel talende for den holdning mange har, deriblant regjeringen som mener kunstig intelligens (KI), er en hovedgrunn til at vi trenger en ny strategi.

Men en digitaliseringsstrategi kan ikke være teknologiavhengig. Vi vet aldri hvilke teknologier som vil dukke opp. Strategien må bygge på de samfunnsmessige og næringspolitiske mål regjeringen setter seg. I stedet for å sette teknologiutviklingen i sentrum, må strategien se hvordan landets innovasjonskapasitet dvs. evnen til å tilpasse seg endringer i omgivelsene, kan forsterkes. Norge er i dag dårligst i klassen når det gjelder innovasjon, og best i tradisjonell bruk av teknologi.

KI er heller ikke noe nytt; det temaet ble grundig behandlet også i Digital21. Det som er nytt, er at ChatGPT har vist at det er behov for å utvikle en norsk språkmodell; uten det er ChatGPT ubrukelig for norsk næringsliv og offentlig sektor. Den globale utfordring må derfor også her settes inn i en norsk sammenheng for å ha relevans.

ChatGPT har satt søkelyset på behovet for en strengere og mer relevant regulering av KI. Dagens regulering fra EU er kun basert på én av tre juridiske søyler, nemlig produktsikkerhet. Den har ikke tatt hensyn til de to andre søylene: Erstatning/ansvar og Etikk/regelverk. Samtidig har utviklingen innen KI-feltet gjort det vanskeligere å kategorisere de ulike KI-teknologier innenfor de juridiske kriterieriene for regulering.

Radikal innovasjon i sammenhengende tjenester

I digitaliseringsstrategien fra 2019 ble 7 livshendelser identifisert for digital samhandling på tvers av sektorer og etater. Det var og er et fornuftig tiltak. Prosjektene blir ikke ferdig i 2025 som lovet. Det skyldes en rekke forhold, bl.a. de faktorene som Digdir har nevnt.

Disse livshendelsene er adoptert fra EUs strategi for sammenhengende tjenester. Hadde vi fritt kunne velge, hadde det kanskje vært andre livshendelser som hadde blitt trukket frem og som hadde vært bedre tilpasset de utfordringer den norske velferdsstaten har.

Samtidig må digital samhandling på tvers ha en videre horisont enn kun effektivisering. La meg gå tilbake til Haldens ønske om å plassere sensorer i pipene:

• Vil digital samhandling basert på sensorteknologi kun brukes til å effektivisere transaksjonsstrømmene, altså som et effektiviseringstiltak?
• Vil digital samhandling og deling av data som fanges opp av sensorene, brukes til at offentlig sektor kan utvikle helt nye tjenester, altså som et innovasjonstiltak?
• Vil digital samhandling og deling av sensor-data brukes til å gi næringslivet og gründerbedrifter grunnlag for å skape nye arbeidsplasser, altså et næringspolitisk tiltak?

Erfaringen tilsier at fokus nesten alltid blir på effektivisering av transaksjonene fremfor innovasjon og næringsutvikling fordi regelverk, styring og organisering utgjør hindringer for å tenke nytt.

Politikk er å ville 

Er det egentlig noe galt med den nåværende strategien? Er det ikke heller viljen til gjennomføring som mangler?

Skal en oppsummere de to innspillsmøtene til ny strategi som har vært avholdt så langt, sitter en igjen med dette:

• Klarere mål for digitaliseringen
• Mer proaktiv politisk ledelse
• Iverksetting av konkrete tiltak for å nå målene