Hvilken digital fremtid vil digitaliseringsministeren at Norge skal få?

Hva er utfordringen?

Omstillingen til det grønne skiftet går for sakte; vi henger etter i digitaliseringen; endringer i de globale verdikjedene gir oss varig høyere kostnader; forskningsmidlene er nå på sitt laveste målt i forhold til brutto nasjonalprodukt (BNP): 1,6%, målet er 3%; offentlig sektors andel av BNP er økende og godt over 50% - og med lavere produktivitet enn i privat sektor.

Samtidig står samfunnsutfordringene i kø: Energiomstilling, bevaring og utvikling av velferdsstaten - og klimautfordringene.

Digital Fremtid 2023 presenterte en imponerende rekke av teknologiske nyvinninger hvorav kanskje den viktigste var mikrobrikker og halvledere som Norges neste store eksportartikkel. Men også prosjekter som erstatter elektrisitet med lys som energikilde, medisinsk forskning ved hjelp av organ-chip, og robotteknologi til å lete og redde liv etter jordskjelv, gir håp for fremtiden.

Men det løser ikke de grunnleggende, strukturelle utfordringene som digitaliseringsministeren har når hun nå vil «bygge landet på nytt med digitalisering»:

• Økt investering i forskning, teknologi og infrastruktur
• Større og bredere deltagelse i EU på helt relevante forskningsområder
• «Berøringsangst» i forholdet til privat-offentlig samarbeid

Tre-partssamarbeidet utfordres

På konferansen ble det tillitsbaserte trepartssamarbeidet mellom næringslivet, arbeidstagerorganisasjonene og staten, fremholdt som et strategisk fortrinn for Norge. Dette har historisk vist seg å ha hatt avgjørende betydning for velstandsutviklingen og samfunnets totale økonomiske vekst. 

Den teknologiske utviklingen utfordrer imidlertid denne modellen: Nye arbeidsformer etableres, nye kompetansebehov oppstår, omstillingstakten økes, balansen mellom arbeidskraft og teknologiinvesteringer endres, rollefordeling mellom stat og næringsliv, og dialogen mellom innbygger og forvaltningen, får nye former.

Et næringsliv i omstilling og en teknologiutvikling i rask vekst møter en statisk og rigid forvaltningskultur. Det skaper spenninger og stiller store krav til en fremsynt politisk ledelse som kan se lenger enn teknologiens snevre ramme. Dette gir (minst) to utfordringer:

Utfordring 1: Nytt perspektiv på digitalisering i offentlig sektor

Offentlig sektor er mindre produktiv enn privat sektor. Det er i seg selv et problem. Men problemet er større enn som så, fordi offentlig sektor importerer de høyere kostnadene fra den mer produktive private sektor (Baumal-effekten i økonomisk teori). Siden offentlig sektors andel av brutto nasjonalprodukt nå er over 50%, innebærer det at Norges totale produktivitet synker.

I forvaltningen planlegges nye digitaliseringsprosjekter ut ifra hvilket budsjett en får, ikke ut ifra hvilken effekt som skal nås. Det innebærer at det blir et mål i seg selv å bruke budsjettet, fremfor å utvikle gode løsninger. Det tar også lenger tid å planlegge igangsetting av et prosjekt i offentlig sektor (ca. 4 år) mot det halve i privat sektor.

Tilpasning til ny tankegang om hvordan digitaliseringsprosjekter skal gjennomføres, går tregt. Selv om økosystemtankegang i utviklingen av digitale løsninger nå synes å være alment akseptert, er det mange etater som ikke vet hva det betyr i praksis. Sektorens perspektiv er at digitalisering skal løse sektorens behov, mens det i realiteten skal løse samfunnets behov. «Livshendelser», eller sammenhengende tjenester, er en samfunnsutfordring og ikke kun et problem for forvaltningen.

Som konsekvens av økosystemtankegang, dreies «digitaliseringen» bort fra innhenting, prosessering og levering av en tjeneste i eget system, til innhenting av data fra kildene selv. Levering av resultatet er på brukernes/kundens egne valgte og prefererte sosiale flater. Det endrer perspektivet: Digitaliseringen i offentlig sektor bør gå ut på å legge til rette for at privat sektors digitale tjenester blir bedre.

En skal nå «jobbe smidig», men mange oppfatter det som å jobbe autonomt i et tverrfaglig prosjekt. Men «smidig» betyr også at utviklingen skal være eksperimentell, med åpenhet og tillit til omgivelsene, også samarbeidsparter utenfor etatene. Dette er en ledelsesutfordring: Tradisjonelle kontrollmekanismer blir erstattet med større delegering av ansvar og åpenhet, slik Digitaliseringsrådets siste erfaringsrapport sier.

For at offentlig sektor skal bli mer produktiv, må det altså til et skifte av perspektiv på digitaliseringen.

Utfordring 2: Hvordan bruke KI-milliarden?

Både privat og offentlig sektor setter nå sin lit til KI for å få fart på digitaliseringen av Norge. Undersøkelser har vist at KI kan gi 10 – 25% økning i effektivitet. Men dette er gjennomsnittstall og tar ikke høyde for at KI ikke er en entydig størrelse.

Det vakte jubel da regjeringen satte av 1 milliard kroner til forskning på KI. Men den ene milliarden skal gis over 5 år, altså 200 millioner pr. år, og det er en omdisponering av de totale forskningsmidlene. I tillegg er tallet lavt i forhold til hva de store tech-gigantene nå sprøyter inn i forskning på området.

Men viktigere enn som så: Hva skal det forskes på?

ChatGPT har tatt verden med storm det siste året. Men ChatGPT er en språkmodell. Det utgjør en liten del av KI-området Maskinlæring. Maskinlæring er en datadrevet modell som gjør predikasjoner, og som igjen er en del av KI som også omfatter dyp læring og nevrale nettverk. KI er derfor et mangefasettert fenomen, med mange sider.

ChatGPT og andre deler av KI vil utvilsomt ha stor betydning i tiden fremover:

Lege og forsker på KI, Ishita Barua, har skrevet en svært leseverdig bok: «Kunstig intelligens redder liv». Den beskriver hvordan KI enklere og mer treffsikkert kan diagnostisere kreft, forske seg frem til antibiotika-midler, utvikle presisjonsmedisin, forutsi pandemier og gjenopprette skadde nerveceller hos pasienter slik at de faktisk kan gå igjen etter flere år i rullestol! KI - i dens ulike varianter – vil ha stor betydning innen patologi, billeddiagnostikk, radiologi, hjerteultralyd-analyser, etc.

Men Barua pekte på konferansen ogs¨at det er kompetanse – å forstå den kontekst KI brukes i – som er det viktige. KI erstatter ikke helsepersonell; det erstatter helsepersonell som ikke bruker KI. Den sosiale og samfunnsmessige forretningsmodellen er å være maktkritisk, ikke la teknologien suge ut all energi.

Utfordringen er at forskning på KI må finne balansen mellom det vi allerede vet, kombinert med data som er minst mulig påvirket av menneskers oppfatning, slik Sintef-forskere skriver i et innlegg i Aftenposten. Hva KI-milliarden skal gå til, innenfor hvilke områder av KI en skal forske på, om en også skal forske på konsekvenser og konseptuelle effekter på samfunnsstrukturen, innovasjonsmulighetene for bedriftene, etc, vil bestemme om dette er en «game-changer» eller ikke.

Det som er utfordringen - for så vel privat som offentlig sektor – er å definere hvilket behov som skal løses, hvordan det skal løses innovativt, og å finne rom for KI innenfor den forretningsmodellen løsningen skal operere i.

KI som sådan løser derfor ikke alene de store samfunnsutfordringene innen klima, helse og omstilling til grønt næringsliv. Derfor er det viktig å ha en riktig – og «smartere» - fokus enn de store tech-selskapene på hva KI-forskning skal være.

Om å bygge landet på nytt med digitalisering

Digitaliseringsministerens visjon forutsetter at forvaltningen må se utover sine egne grenser og fjerne berøringsangsten for samarbeid med næringslivet. Det forutsetter også økt samarbeid med øvrige nordiske land og EU for å skape en større forsknings- og innovasjonskapasitet for forskning på KI og utvikling av digitale tjenester. Økt investering i forskning og infrastruktur må ses som grunninvestering for å løse de store samfunnsutfordringene.

Visjonen til Tung er viktig. Oppgaven formidabel.