Justisminister Mehl: En vandrende katastrofe

Stortinget vedtok i 2021 en omorganisering av domstolstrukturen. Antall tingretter ble redusert fra 60 til 23. Antallet rettssteder ble opprettholdt. Forskjellen var at det ble færre sorenskrivere.

Begrunnelsen for omorganiseringen var at den daværende struktur medførte uforsvarlig lang behandlingstid, fastslo Riksrevisjonen i en rapport i 2019. Det tok for lang tid før dommer falt, det var kvalitetsforskjeller i dommene og det var stor forskjell mellom tingrettene om en dom ble anket eller ikke. Hver domstol var en egen selvstendig og geografisk avgrenset enhet; det var normalt ingen utveksling av saker mellom domstoler på samme nivå.

Dette utgjør et rettssikkerhetsproblem, sa Riksrevisjonen.

I en utredning fra Domstolkommisjonen ble det foreslått at et større faglig miljø ville sikre erfaringsutveksling og faglig utvikling på tvers av tingrettene innen den enkelte region. Det ville også gjøre det lettere med spesialisering, slik at brukere over hele landet ville få tilgang til dommere med spisskompetanse. Dette innebærer ikke at det ikke skal finnes tingretter lokalt, slik Senterpartiet sier, men at de er integrert i en organisatorisk enhet fremfor å fungere som selvstendige enheter.

Noe av bakgrunnen var at omgivelsene hadde endret seg siden den forrige organisering av domstolene hadde funnet sted. Demografi, bosettingsmønstre, teknologi, men ikke minst sakstypene har endret seg; ikke minst at en tredel av sakene som går for tingretten, er barnevernssaker.

Arild Haraldsen

Cand. polit. (statsvitenskap). Mangeårig konsulent innen strategi, digitalisering og organisasjonsutvikling. Tidligere administrerende direktør Norstella, nå selvstendig næringsdrivende (Stratit).

Det er heller ingen selvfølge at det er domstolene som skal løse rettslige tvister. Det er ikke uvanlig at både næringslivet og det offentlige velger voldgift. Grunnen er høye kostnader, lang saksbehandlingstid og manglende spisskompetanse i de alminnelige domstolene.

Dette har medført behov for et nært samspill mellom prosess og juridiske forhold. Domstolene er en del av hele straffeprosesskjeden, der tingrettene samhandler elektronisk med andre aktører i rettspleien, som advokatkontorer, NAV, Skatteetaten, Brønnøysundregistrene etc. Dette gjelder både i straffesaker, men også i sivilprosesser.

På denne bakgrunn vedtok Stortinget en ny organisering av domstolene som trådte i kraft i 2021. Domstoladministrasjonens egne tall viser at den organiseringen har ført til at domstolene er blitt mer effektive.

Bløffen om de 5 tingrettene

Dette vil justisministeren nå reversere.

Hun vil opprette 5 nye tingretter. Hun sier det er et Rettssikkerhetsløfte for å sikre nærhet til domstolene og god rettssikkerhet i hele landet. Det er en snedig formulering og totalt i utakt med sannheten.

Sannheten er at 5 eksisterende tingretter deles i to eller tre, slik at det blir 11 nye domstoler, se Faktaboks. Det etableres også et nytt ubemannet (sic!) rettssted på Voss, samlokalisert med Hordaland jordskifterett.

For riktig å befeste denne omorganiseringen foreslår regjeringen at endringen lovfestes, slik at fremtidige endringer i domstolstrukturen vil kreve flertall i Stortinget. Jeg har aldri hørt om at en lovfester en organisasjonsform. Det er regjeringers privilegium å organisere statsapparatet slik en finner det hensiktsmessig til enhver tid. Stortinget kommer inn i bildet gjennom sin bevilgningsfullmakt, ikke gjennom lovgivning.

Forslaget er blitt møtt med kraftig kritikk og bred motstand. Alle sorenskriverne som leder de berørte domstolene, er uenige i forslaget og vil på det sterkeste fraråde at forslaget blir vedtatt. De mener at forslaget ikke egentlig er en reversering av domstolsreformen, men at det i realiteten er en opprettelse av fem helt nye domstoler. Dommerforeningen sier at forslaget om nye tingretter ikke bør vedtas.

De nye tingrettene er små og sårbare. Endringen innebærer at fagmiljøene svekkes, arbeidsbelastningen blir skjevt fordelt og saksbehandlingstiden vil øke ved de rettsstedene der saksinngangen er størst. Det vil også bli langt vanskeligere å opprettholde IKT-kompetanse i de små tingrettene.

Ved (delvis) å gjenopprette gammel struktur vil rettsvesenet i beste fall digitalisere eksisterende interne prosesser med høye investeringskostnader til lav nytte. Konsulentfirmaet Metier har tidligere vist til at dette fører til vesentlig høyere digitaliseringskostnader.

Resultatet blir altså det stikk motsatte av hva regjeringen ønsker: Det blir varig dyrere å drifte domstolene, muligheten for faglig samarbeid begrenses og digitaliseringskostnadene blir vesentlig høyere.

Regjeringens digitaliseringsstrategi

Regjeringens digitaliseringsstrategi går ut på å løse de store samfunnsutfordringene med økt bruk av digitalisering på tvers av de interne og eksterne verdikjeder som sektorene har.

Dette gjelder også for rettspleien: Saksbehandlingen i både sivilrettslige og strafferettslige saker er en prosess som omfatter flere aktører:

· Domstolene samhandler med andre aktører i rettspleien som Nav, Brønnøysundregistrene og advokatkontorer

· Brukere over hele landet har behov for tilgang til dommere med spisskompetanse i saker som berører de mange sårbare gruppene som møter i domstolene - som i barnevernssaker

· Dommerne har behov for faglig utveksling av relevante data om tilsvarende straffe- eller sivilrettslige dommer/saker på tvers av tingrettene innen regionen

Alt dette blir nå reversert dersom justisministerens forslag blir vedtatt. Det blir ulike typer digitale løsninger på de utskilte rettsstedene, uten mulighet til overføring av data internt i regionen, og hvor en ikke ser helheten i straffeprosesskjeden.

Digitalisering på lavbluss

Digitaliseringen i justissektoren har gått på lavbluss siden Mehl overtok som justisminister i 2021.

Det er ikke foretatt noen helhetlig satsing, men enkeltstående tiltak som befolkningsvarsling, e-dna, automatisering av våpensøknader etc. Sektoren har også gammel arkitektur og plattformer som trenger fornyelse.

Ikke minst er satsingen på en elektronisk, sammenhengende straffesakskjede (ESAS, med Domstoladministrasjonen som prosjektledelse), kommet i bakleksa. ESAS er selve navet for en kostnadseffektiv justissektor. Uten en effektiv straffesakskjede får ofrene for en kriminell handling satt livet på vent, og straffen for tiltalte blir ofte redusert pga. lang behandlingstid. I tillegg er en velfungerende straffesakskjede i seg selv forebyggende.

Det samme gjelder systemet for Digitale domstoler som også forvaltes av Domstolsadministrasjonen. Dette er et prosjekt over flere år for å digitalisere rettsprosessene slik at ventetidene blir redusert. Prosjektet har gått på tilnærmet tomgang siden 2021. En har i hele perioden søkt om midler til å fortsette prosjektet. Det kommer først nå (25 millioner i år, og 50 millioner neste år).

Hvorfor kommer det nå, og ikke tidligere? Er det fordi justisministeren har ventet på en endelig avklaring om organisering av domstolene? I så fall er det det merkelig: Bevilgninger til Digitale domstoler er nødvendig og uavhengig av organisasjonsstruktur.

Forslaget til «etablering av 5 nye tingretter» er rett og slett meningsløst. «Desentralisering» som politisk ideologi er her in absurdum. Vi har en justisminister som bygger ned rettsikkerheten, og som ikke forstår teknologiens betydning for å løse de store samfunnsutfordringene justissektoren har: Økt og mer kompleks kriminalitet, endret sikkerhetssituasjon og lite kostnadseffektiv straffeprosesskjede. Hun er verken fremoverlent eller fremtidsorientert i sin tilnærming til sektorens store utfordringer.

Mehls aktiviteter på dette området har overskygget andre og strengt tatt viktigere tiltak. Hun mangler en overordnet politikk for justissektoren.

Forslaget skal behandles i Stortinget som del av Revidert nasjonalbudsjett. Hele opposisjonen  er imot.

SV, som budsjettpartner, sitter med nøkkelen.