Ny digitaliseringsstrategi: Vi har veldig dårlig tid!

IT i praksis 2023 viser at pilene går feil vei. Tilliten til de digitale løsningene synker, samhandling mellom offentlig og privat sektor faller, og forventninger om innovasjon i utviklingen av digitale løsninger, innfris ikke. Denne negative utviklingen må snarest snus av minst én grunn:

«2/3 av FNs bærekraftmål kan bare løses gjennom digitalisering. Det skal skje innen 2030. Vi har veldig dårlig tid! Vi må gå fra ord til handling!». Det var innovasjonsdirektør Kristin Weidemann Wielands kraftsalve på tampen av lanseringen av IT i praksis 2023.

Under lanseringen pekte avdelingsdirektør i Digdir, Guri Kaspara Lande, på at organisering, styring og finansiering er de viktigste hindringene for digital samhandling. Hun advarte samtidig mot en strategi som hopper direkte på tiltak. Digitaliseringsstrategien må først tydeligere kommunisere hvorfor en skal digitalisere, hva målet er, sa hun.

Vi har altså dårlig tid, målet med digitaliseringen må kommuniseres klarere, hindringene fjernes og gjennomføringskraften økes.

Privat-offentlig digitalt samarbeid

Regjeringen har sagt at den nye digitaliseringsstrategien skal omfavne privat sektor i motsetning til den forrige strategien fra 2019.

Den forrige strategien omtalte imidlertid også behovet for privat-offentlig samarbeid. Men fremfor å peke ut en klar strategi, problematiserte den dette samarbeidet.

Den sa at: «Offentlig sektor skal utnytte innovasjonskraften i privat sektor i utvikling av offentlige digitale løsninger og tjenester, men samtidig ha et aktivt eierskap for å definere hvilke behov som ønskes løst gjennom slikt samarbeid».

Strategien hadde som handlingspunkt å «utarbeide felles prinsipper for samarbeid med privat sektor på digitaliseringsområdet med sikte på å videreutvikle et slikt samarbeid». Den mener derfor det er viktig «å etablere et program for økt samhandling mellom offentlig sektor og oppstartselskaper».

Problemet er at ikke noe av dette er gjennomført, i likhet med mye annet i denne strategien:

En bærebjelke i den forrige strategien var bedre samhandling mellom stat og kommune ved utvikling av digitale tjenester. Den strategien fungerer dårlig; kommunesektoren sier at samarbeidet mer skjer på statens, enn kommunens, premisser.

Den la også til grunn at økosystemtankegangen skal prege utviklingen av nye tjenester. IT i praksis 2023 peker på at denne tankegangen er ukjent for etatene. Det skyldes bl.a. utfordringene med å få oversikt over regelverk, retningslinjer og anbefalinger for digitalisering, og hvilke gevinster et økosystem kan gi.

Det er derfor ikke noe feil med den «gamle» strategien, men gjennomføringsevnen har manglet fra regjeringens side. Derfor kommer nå kravet om ikke flere ord, men mer handling.

Hva er konsekvensene av manglende gjennomføring av strategien?

Rammebetingelsene er svekket

Regjeringen gjennomførte et «hvileskjær» i digitaliseringen i fjor ved at statsbudsjettet for 2023 svekket rammebetingelsene. Dette er i stor grad videreført i budsjettet for 2024. Det gjelder deltagelse i relevante EU-program, at medfinansieringsordningen fremdeles ikke omfatter kommunene, reduserte midler til start-ups, økt arbeidsgiveravgift på konsulentarbeid, skjerping av Innleiedirektivet, generelt påbud om ikke å bruke konsulenter, etc.

Viktigst er allikevel underfinansieringen av fellesløsninger, felleskomponenter og infrastruktur som Altinn.

Dette har svekket både mulighetene for nye digitaliseringsprosjekter, og å utnytte den innovasjonskraft som samarbeid med privat sektor vil utgjøre. Som flere sa under lanseringen av IT i praksis 2023: Vi sliter med rammebetingelsene.

Digital samhandling er komplekst

«Digitaliseringen er sektorovergripende» sa Digital Agenda for Norge i 2016.  Men digital samhandling er ikke bare komplekst i seg selv; sektorstyringen øker kompleksiteten:

• Digital samhandling utfordrer aktørenes egne agendaer basert på den styring, organisering og finansiering de er underlagt. Dette igjen skaper kulturelle holdninger som begrenser handlingsrommet.
• I de tilfellene hvor flere etater går sammen om å løse et felles problem, blir innsatsen som regel konsentrert om å løse den enkelte prosess og ikke helheten. Leder for Digitaliseringsrådet Svein Kristensen har sagt at «styringsstrukturen er ikke et hinder i seg selv, men legger opp til å avgrense i stedet for å inkludere».
• Samhandling betyr oftest at en skal løse utfordringen slik den er i dag, ikke å tenke radikalt nytt om samfunnsoppdraget og løsningen. Grunnen er at dette krever høyere risiko, mer eksperimentering og nye aktører inn i felleskapet. Det å tenke nytt om selve samfunnsoppdraget er i dag unntaket og ikke regelen. Et slikt unntak er prosjektet Ungt utenforskap som benytter helt nye innovasjonsteknikker i samhandlingen.

Deling av data og lovverket

 Jussen og lovfortolkningen er blitt et vesentlig hinder for digitaliseringen. Hvilke konsekvenser det har ser en gjennom følgende eksempel:

I DSOP-samarbeidet har en forsøkt å lage en hel-digital løsning for oversendelse av kontoinformasjon fra bankene til etatene for hjemmelsbasert kontrollvirksomhet. Formålet er å innhente kvalitativt bedre kontoinformasjon raskere som et virkemiddel mot bl.a. økonomisk kriminalitet.

En slik løsning vil også være av verdi for Konkursbehandling, for Sivilrettsforvaltningen ved etablering av vergemål og kontroll av vergemålsregnskap, og for realisering av livshendelsestjenesten Digitalt dødsbo. Løsningen er teknisk klar, men stanses av fortolkninger om lovhjemmel. Det har nå tatt 2 ½ år før en del av, men ikke alt, er løst.

Dette viser at rigid fortolkning av lovverket er til hinder for utvikling av viktige samfunnsutfordringer på mange områder.

 Står verden stille?

Verden er i kontinuerlig endring. Det gjelder så vel teknologi som endringer i, og av, omgivelsene. Det må en ny digitaliseringsstrategi ta høyde for, fordi det skaper nye problemstillinger.

Et eksempel er helsesektoren, den viktigste arenaen for velferdsstaten, som av mystiske grunner ikke blir en del av den nye digitaliseringsstrategien. Den er i kontinuerlig endring: Det blir færre ansatte i forhold til pasienter som skal betjenes, oppgavene øker, og den teknologiske utvikling skaper nye helseoppgaver.

Kunstig intelligens (KI) vil være en av driverne for denne utviklingen. Men det reiser også spørsmålet om hva vi skal bruke KI til:

• Effektivisere renhold av operasjonsstuer (reduserte kostnader), eller robotteknologi til å operere tarmkreft (kvalitetsforbedring av en tjeneste). Det første er enklere, det andre viktigere.

Hvem prioriterer og hvordan tas slike valg?

Det samme skjer innen forvaltningen generelt sett: Brukerkravene blir mer differensierte. Hva skal prioriteres, og hvem skal gjøre det?

Ingen digitaliseringsstrategi kan gi svaret på det. Men den må gi klare signaler om innføring av tillitsbasert ledelse hvor ansvaret flyttes nedover til prosjektene.

Sannheten er denne:

Med fortsatt teknologisk utvikling og passende moderate politiske styringstiltak, vil digitaliseringen av Norge gå jevnt fremover. Men Norge vil aldri bli ledende og vil ikke bidra til å løse de store samfunnsutfordringene.

Digitaliseringsminister Karianne Tung er blitt møtt med stor entusiasme og høye forventninger. Men utfordringene er store, motbakkene bratte og tiden kort. Ikke bare fordi Norge som nasjon har liten tid for å nå målsetningene om omlegging til det grønne skiftet. Men også fordi hun selv har dårlig tid.

Om to år er det Stortingsvalg. Da kan det bli regjeringsskifte. Tungs utfordring er å ta grep som vil ha varig effekt utover inneværende stortingsperiode. Et første skritt må være å få til en tverrpolitisk enighet om hvorfor vi skal digitalisere Norge.

«Tung tids tale» innebærer også at det er en tung oppgave å formidle behovet for fellesskap i en tid hvor det ikke finnes god nok kriseforståelse.