Er Helseplattformen Norges største innovasjonsprosjekt?

«Vi kan ikke ha IKT-systemer som koster mye penger uten at det gir gevinster, og som samtidig suger energien ut av helsepersonellet og setter pasientsikkerheten i fare», sa en fremtredende helsetopp under EHiN 2023-konferansen. Hvorvidt dette var et nikk - eller stikk - til problemene Helseplattformen (HP) i Midt-Norge sliter med, skal være usagt.

Men uansett: Utfordringene i helsesektoren kan bare løses gjennom innovasjon og nytenkning. Gjør HP det? Det mener i alle fall HP selv. De sier de er Norges største helseinnovasjonsprosjekt, og skal være en katalysator for radikal innovasjon av kliniske prosesser og tjenester.

Innovasjon av klinisk praksis?

Hva er forskjellen på klinisk praksis i Norge og hvordan de håndteres i HP?

• Mens Norge (og Norden) i hovedsak beskriver diagnoser med en blanding av fritekst og strukturerte data, bruker HP strukturerte data (koder) for å få oversikt over pasientens diagnoser. Men alle medisinske data må fortolkes og ses i sin kontekstuelle sammenheng; pasienter er mer sammensatt enn bare diagnoser. Tolkning av strukturerte pulsmålinger vil f.eks. ofte kreve en beskrivelse av kontekst for å forstå hva dataene forteller. En innleggelse på kirurgisk avdeling vil kreve mer kirurgisk historikk enn innleggelse ved et sykehjem, osv.

• I HP blir alle tilstander kategorisert som «problemer». Kodingen fører tilstandene opp i en felles problemliste over alle typer plager uten hensyn til hvor viktige eller perifere de er. Listen er mer en oversikt over pasientens problemer enn som utgangspunkt for behandling. Klinisk behandling i Norge er basert på en mer differensiert og målrettet opplisting.

• I USA er helsehjelpen organisert annerledes enn i Norge. Der har man en klar arbeidsdeling for håndtering av hver diagnose og problem. Dokumentasjonen er bygget på individuelle kontakter mellom lege og pasient, og at hver spesialist har egne moduler. I Norge arbeidsprosessen å se helheten i en pasients historikk, og jobber på tvers av flere medisinske fag. HPs opplegg gir derfor problemer særlig på vaktskifter, og på mindre sykehus hvor det ikke er egne leger i hvert medisinske fag.

• Det er mange måter å utføre en oppgave på, disse alternativene kommer ikke tydelig frem i HP. Systemet har mange klikk for å gjennomføre arbeidsprosesser. Det kan føre til «klikk-tretthet». Moderne IKT-systemer har for lengst flyttet den komplekse delen av systemet til «under panseret». Brukergrensesnittet skal være mest mulig enkelt og intuitivt slik at det skal være lett å navigere i systemet. I HP flyttes mye av kompleksiteten ut i brukergrensesnittet.

• Fastlegemodulen som ble tatt i bruk i mai 2022, måtte forkastes. Det er nå satt av 100 millioner kroner til å utvikle en ny modul for fastleger. I Norge utfører fastleger mye av behandlingen selv og de har også oppgaver i flere av velferdssystemene. Bare unntaksvis sendes pasienten til videre utredning i form av en henvisning. Det foretas også en kvalitetssikring av henvisningen og behovet for spesialisthelsehjelp av en overlege. I USA har man ikke fastleger, men pasientene oppsøker direkte den type spesialist de ønsker. Det er ikke bare en vesentlig forskjell i «forretningsmodell» ved at helsebehandlingen i USA er inntektsdrevet, men også en forskjell i selve kjerneprosessene i behandlingen.

Systemet har ikke fokus på samspillet mellom lege, pasient og IKT-verktøyet. IKT-løsninger skal alltid designes slik at det gjør utøveren av et yrke faglig bedre, og helst stadig bedre i utøvelsen av sitt yrke. Verktøyet skal være en «venn» og ingen «fiende».

I dag bruker helsepersonell mer tid på selve systemet enn pasientbehandling. Det finnes for mange muligheter til å gjøre feil. Dersom en får opp feil pasient i systemet, tar det lang tid til å gjenopprette systemet slik at rett pasient finnes.

Flere av de kliniske prosessene har vært mer digitaliserte her enn i USA. Kommunene er mer tilfredse med HP enn sykehusene, og sykepleierne på sykehusene er mer tilfredse med systemet enn leger og helsesekretærer. Det skyldes at de som har vært vant med digitale løsninger fra før, opplever overgang til HP som et tilbakeskritt; de som har brukt papir eller dårlige IT-systemer tidligere, ser HP som et fremskritt.

HP baserer seg på helt andre kliniske prosesser enn de som praktiseres i Norge. En modulbasert oppbygging understøtter ikke arbeidsflyten i norsk helsetjeneste. En kan i begrenset grad data-modellere seg til forbedringer i funksjonalitet og prosesser i det design som HP er bygget på. Det er derfor vanskelig å se hvilke gevinster eller verdi de mer rigide og fragmenterte prosessene en har i USA, vil gi av effektivitet i norsk helsevesen.

Det er ikke bare klinisk praksis som er forskjellig; flere av de prosessene som HP har, fremstår som pre-digitale i forhold til det helsepersonell er vant til. Det er derfor vanskelig å se hvordan HP representerer noen nyvinning eller innovasjon.

Svak beslutningsstruktur

Systemet gikk «live» først i Trondheim kommune, like etter på St. Olavs hospital. Videre utrulling skjedde ikke lang tid etter og før alle feil var rettet.

Dette er ikke etter læreboka. All erfaring og forskning viser at en bør begynne i det små (pilotering), utteste og rette feil før videre utrulling. Man begynner ikke med de to største aktørene i verdikjeden, i dette tilfelle Trondheim kommune og St. Olavs.

PÅ EHiN-konferansen innrømmet da også avtroppende adm. direktør for HP, Trond Utne, at et viktig læringspunkt var at en begynte i feil ende. Men hvorfor gjorde en ikke det som erfaring, forskning – og sunn fornuft – tilsa? Professor Dag Svanæs ved Nord Universitet har reist denne problemstillingen som forskningsmessig er veldig interessant: Hva drev beslutningstagerne? Hvilke motiver hadde aktørene? Var det ulike og motstridende interesser og motiver mellom ledelsen av HP og leverandøren Epic?

Tidligere styreleder ved St. Olavs, Anne Breiby, har også pekt på at St. Olavs, som den største brukeren, raskt ble tatt ut av beslutningsstrukturen (styret) da HP ble etablert som organisasjon. Hvorfor? Dette fortjener en åpen debatt.

Svak kommunikasjonsstrategi

Ledelse av endringsprosjekter er krevende. Men det er i det minste ett prinsipp som må gjelde: Engasjerte medarbeidere må bli bærerne av endringsstrategien, ellers lykkes ikke omstillingen. En leders oppgave er derfor å formidle engasjement og forståelse for prosjektet.

Slik synes det ikke å være i HP:

Trond Utne fremholdt under en debatt om «store prosjekter versus smidig utvikling» at HP var et smidig prosjekt. Som belegg viste han til det store antall forbedringer som utføres i systemet hver dag. Men kontinuerlige forbedringer i et system, er ikke smidig utvikling. HP ikler seg begreper som «plattform», «økosystem» og «smidig». HP er ingen av delene.

Han fikk også motbør når han mente den innovative forretningsmodellen Tesla har, kunne være et eksempel for norsk helsevesen. De øvrige paneldeltakerne avviste at bilproduksjon kan sammenlignes med produksjon av helsetjenester.

Kommunedirektøren i Trondheim kommune, Wenche Dehli, har tatt kraftig avstand fra en forskningsrapport som sier at HP systemet er lite brukervennlig, og spør Hvor har de det fra?. Hun sier også at HP er en «trygg løsning for pasientene – nå og for framtida!» Det er et utsagn som står i strid med  hva Helsetilsynet sier.

I forrige måned gikk Trond Utne ut og ba om at St. Olavs skulle komme med en offentlig beklagelse til HP. Saken dreide seg om henvisninger som ikke var fanget opp i journalsystemet, og som HP mente var St. Olavs feil.

Det er vanskelig å lede innovasjonsprosjekter. En kommunikasjonsstrategi er åpenbart viktig i den sammenheng. Det har ikke HP. Samarbeid skjer ikke mellom etater; det skjer mellom mennesker.

Helseplattformen kaller seg Norges største innovasjonsprosjekt innen helse, og at det har en fremoverlent og fremsynt endringsledelse.

Det er en kortslutning.