Helseplattformen – hvorfor går det galt?

Torbjørg Vanviks avgang som administrerende direktør for HP, illustrerer tillitskrisen prosjektet har. Det vil sikkert føre til at det nå tas større grep med selve prosjektet. Men problemene stikker dypere enn som så. Den viser svakhetene i den nåværende organisering og styring av helsesektoren.

Foretaksmodellen og Samhandlingsreformen

Hva var beslutningsprosessen bak valget av HP som konsept og Epic som leverandør?

Når en skal forstå hvorfor og hvordan en beslutning blir tatt, må en ta utgangspunkt i hvilken informasjon aktørene hadde på det tidspunkt som beslutningen ble tatt, og ikke på det kunnskapsgrunnlaget vi i dag har. Samtidig må vi forstå hvordan den informasjonen som aktørene hadde, ble tolket inn i den referanserammen som lå til grunn for deres mål, ambisjoner etc.

Referanserammen består av tre elementer:

Foretaksmodellen for helsesektoren ble innført i 2000. Det innebar at ansvaret for spesialisthelsetjenesten (sykehusene) ble overført fra fylkeskommunene til staten. Det førte til etablering av 4 regionale helseforetak (RHF) underlagt helsestatsråden. Hensikten med endringen var å gi helseforetakene større frihet til styring av både ressurser og økonomi innenfor sine regionale områder.

Samhandlingsreformen ble innført i 2012. Den hadde som mål å få bedre helhetlige helsetjenester. I det ligger koordinert samarbeid mellom sykehus og kommuner. Reformen vektlegger større fokus på forebyggende helsetjeneste, og at utviklingen av alderssammensetningen i befolkningen truer samfunnets økonomiske bæreevne.

Høsten 2012 kom Stortingsmeldingen Én innbygger – én journal som beskrev en visjon om hvordan Samhandlingsreformen skulle realisere det helhetlig pasientforløp.

Beslutningen om HP må derfor sees i sammenheng med disse politiske grunnforutsetningene. Foretaksmodellen er nå under evaluering. Helseminister Ingvild Kjerkol har på sin side erklært at hun vil «fullføre» Hanssens samhandlingsreform.

Erfaringene med HP viser svakhetene i begge disse grunnforutsetningene.

Beslutningsprosessen

Det har alltid vært en fragmentert bruk av ikt-løsninger i helsesektoren. Men i hovedsak var DocuLive felles journalsystem på tvers av alle regionale sykehus før foretaksmodellen ble innført og RHF-ene ble etablert. Av forskjellige grunner valgte RHF-ene nå andre journalsystemer. Resultatet ble at RHF Midt-Norge ble sittende alene igjen med DocuLive. Da systemet ble solgt fra Siemens til Cerner, ble systemet betraktet som «dødt».

Helse Midt-Norge mente derfor de hadde behov for et nytt journalsystem raskt. Utredning om dette ble startet i 2012 og resulterte i et forprosjekt i 2014.

Men tanken om et nytt, moderne journalsystem, hadde startet allerede i 2008/2009. Statsråd Bjarne Håkon Hanssen som var «fadder» til Samhandlingsreformen, og Helge Garåsen som nå er styreleder i HP, besøkte Epic i USA og ble fascinert av hva de hadde å tilby. Det var utvilsomt her kongstanken om å være først ute med et moderne journalsystem, som kunne dekke både spesialist- og primærhelsetjenestene i et fullt, integrert system, ble skapt.

Under arbeidet med Stortingsmeldingen om «én innbygger – én journal» i 2012, ble Epic invitert til å ha en større presentasjon 10. mai for Helsedepartementet og Helsedirektoratet. Dette bidro utvilsomt til å befeste behovet for et integrert felles journalsystem, og som grunnlag for at Helse Midt-Norge startet prosessen med å anskaffe nytt system.

Stortingsmeldingen ble presentert for et større teknologimiljø i Trondheim i november 2012 av Jonas Gahr Støre som like før var blitt helseminister. Han la der vekt på de synergieffekter som kunne oppstå i teknologi-miljøene ved NTNU (f.eks. medisinutdanningen), og den anskaffelsesprosess som Helse Midt-Norge nå hadde planlagt. Han så også muligheten for at dette kunne føre til helsefaglig næringslivsutvikling i regionen.

Utredningen om hvordan en skulle realisere visjonen om «én innbygger – én journal», ble startet i 2013 av Helsedirektoratet. Dette ble senere kjent som Akson-utredningen. I 2016 ble Direktoratet for e-helse etablert, og utredningen fortsatte i regi av dem.

Men da var på en måte prosessen kuppet. Helse Midt-Norge hadde handlet der Direktoratet utredet.

Det ble på mange måter to separate løp med samme mål, men uten spesiell koordinering eller samarbeid. Det ble fremstilt som tilsynelatende to sider av samme sak ved at HP ble benevnt som «regionalt utprøvingsprogram for det anbefalte nasjonale målbildet». I det lå en ambisjon om HP som en nasjonal løsning på sikt.

En ting var HP og Direktoratet for e-helse enige om: Leverandøren av den journalløsningen som de andre RHF-ene hadde valgt, Dips, hadde ikke tilstrekkelig kompetanse, ressurser eller økonomi for å ta et så stort løft. Det måtte en stor internasjonal aktør til.

Helse Midt-Norge forsøkte i 2015 å få med seg de øvrige RHF-ene i et felles prosjekt, men lyktes ikke. De jo hadde allerede valgt Dips.

Da Nasjonalt e-helsestyre i 2016 første gang behandlet hvordan en skulle realisere visjonen «én innbygger – én journal», gikk et samlet styre inn for en felles nasjonal satsing med startpunkt i kommunesektoren. Sekundært – hvis en valgte HP som eget prosjekt - at prosjektene i og utenfor Midt-Norge, skulle kjøres mest mulig parallelt for å oppnå størst mulig synergi.

Slik gikk det ikke. HP kjørte sitt eget løp da daværende helseminister Bent Høie i 2016 ga klarsignal til den anskaffelsesprosessen som Helse Midt-Norge hadde valgt. Den videre prosess skjedde gjennom styringsdialogen mellom Helse Midt-Norge og Helsedepartementet. Nasjonalt e-helsestyre ble kun orientert og var ikke lenger en direkte aktør i prosessen. Arbeidet med journalsystem for resten av kommune-Norge ble sendt på stadig flere utredningsrunder.

I anskaffelsesprosessen gjenbrukte Helse Midt-Norge de utredningene som Helsedirektoratet og Direktoratet for e-helse, hadde laget. Disse utredningene pekte mot løsningskonsepter som suite-leverandørene stod for, spesielt muligheten for å konfigurere sammenhengende forløp på tvers av flere aktører.

I 2016/2017 ble det utarbeidet en kravspesifikasjon som utgjorde grunnlaget for en anbudsinnbydelse. Dips ble ikke invitert til å delta da en mente de ikke hadde sterk nok økonomisk ryggrad. Cerner ble med til nesten siste slutt, men trakk seg da de ikke kunne levere en samlet løsning.

Det ble derfor kun en leverandør tilbake: Epic som ble valgt i 2018. Bystyret i Trondheim fikk imidlertid inn et avsnitt om at kompetansemiljøene i Trondheim skulle brukes, slik Støre hadde nevnt i 2012. Men det er lite sannsynlig at dette vil kunne skje da Epic helst vil erstatte andre løsninger med løsninger utviklet av dem selv.

Vurdering

Det er flere ting som slår en i denne prosessen:

En la avgjørende vekt på at Gartner Group i 2014 sa at suite-løsningene var det eneste teknologiske alternativet som kunne løse de utfordringene helsesektoren hadde. Men Gartner endret syn i 2015. Det kom også sterke innvendinger mot konseptet fra brede kompetansemiljøer i Norge, ikke minst fra Norsk Helsenett. Hvorfor tilpasset ikke prosjektet seg paradigmeskiftet om plattformløsninger og å data fra applikasjoner? Det sporet som var lagt fra 2012 (og før), lot seg tydeligvis ikke endre i 2015.

Tanken om at dette skulle bidra til synergieffekter i de teknologiske miljøene i Trondheim, forsvant underveis.

Prosessen viser også vesentlige svakheter i Foretaksmodellen. Modellen gir RHF-ene stor grad av selvstendighet, det blir mindre demokratisk kontroll med aktivitetene, hovedfokus blir på økonomiske mål og det skaper et lite tillitsbasert system i forhold til de ansatte. Det er et faktum at det er flere feil i systemet som ikke er offentlig kjent fordi ansatte i St. Olavs hospital ikke tør står frem med det.

Samhandlingsreformen har virket mot sin hensikt om et samlet pasientforløp. Pasientforløpet er tvert om blitt mer oppstykket, og det har utviklet seg en ubalanse mellom sykehusenes og kommunenes helsetjeneste til ugunst for kommunene, se professor Anders Grimsbos innlegg.

Erfaringene med HP er derfor noe mer enn feil valg av teknologiløsning, feil valg av leverandør og elendig prosjektledelse.

Prosessen viser grunnleggende svakheter i selve styringen og organiseringen av Helse-Norge. Det er til syvende og sist helseminister Ingvild Kjerkols ansvar.

Dette kommer til å bli en het politisk potet både på landsmøtene i Senterpartiet og Arbeiderpartiet i våres.