Ingvild Kjerkols svenneprøve som helseminister

Kommisjonen anbefaler at det må bli færre ansatte pr. pasient. Det betyr ikke at det totalt sett blir færre ansatte i helsesektoren. Pasientveksten sørger for det. Men kommisjonen er klar på at økningen vil komme i primærhelsetjenesten og ikke i sykehussektoren. Dette forsterkes av at sykehusene blir mer spesialiserte og at behovet for generalistkompetanse dermed øker.

Da må produktiviteten innenfor både spesialisthelse- og primærhelsetjenesten, øke. Det kan bare skje ved endret organisering, omstilling og økt digitalisering.

Det lønner seg å investere i helseteknologi

Kommisjonen skal ha ros for å sette helsekrisen inn i et større samfunnsøkonomisk perspektiv. Jeg anbefaler alle å se presentasjonen. Den er meget pedagogisk og opplysende. De peker på at personell er den begrensende faktor for et effektivt helsevesen.

Kommisjonens poeng er at en må finne en balanse mellom sektorer som konkurrer om den yrkesaktive del av befolkningen. Vi kan ikke alle bli helsearbeidere. Andre sektorer er også viktig, og Kommisjonen trekker frem omstilling til det grønne skiftet som et like viktig område for fremtiden som helsesektoren.

Men Kommisjonen unnlater å ta med et viktig poeng. Vi har i dag et trangt, samfunnsøkonomisk syn på verdien av helsehjelp. I dag veies kostnadene ved pasientbehandling opp mot pasientenes helsetap. I stedet burde en ta et bredere samfunnsøkonomisk perspektiv: De direkte og indirekte kostnader ved tapt arbeidskraft, skatteinntekter, ressursbruk i helsesektoren og de pårørendes innsats. Eller motsatt: At pasienten blir en produktiv kraft i arbeidslivet veiet opp mot kostnadene ved å være sykemeldt, uføretrygdet etc.

Det er to poenger ved en slik betraktning: Krisen i helsesektoren er en samfunnskrise, ikke bare en sektorkrise. Lønnsomheten ved å investere, for eksempel i teknologi, i helsesektoren, er langt større enn gevinstene en oppnår i helsesektoren alene.

Hva nå med Felles kommunal journal (FKJ)?

Kommisjonen skal også ha ros for et den setter teknologperspektivet inn i et systemisk perspektiv. Effekten av bruken av teknologi må ses i sammenheng med styrings- og finansieringsmodellene (som er et politisk ansvar), men også i lys av behovet for å skape en endrings- og innovasjonskultur i etatene.

Kommisjonen peker på fire krav til digitalisering for å oppnå økt innovasjons- og endringskultur i helsesektoren:

• «Helsepersonell og pasienter må være direkte involvert i utviklingen av digitale løsninger og å sikre kompetanse til å bruke disse riktig». Målet er utvikling av «brukernær funksjonalitet».

• Kommisjonen foreslår å forenkle systemporteføljen av de store systemene på makronivå, og å utvikle robuste grensesnitt mellom disse og pasientnære applikasjoner på mikronivå.

• Dette er avhengig av en velfungerende digital infrastruktur. «For å kunne ta ut mer av potensialet av disse digitale systemene, bør man vektlegge utviklingen av oppgave- og individtilpassede grensesnitt til digitale løsninger».

• For det fjerde peker de på behovet for å bygge en kultur for «digital governance» i sektoren med fokus på fremtidens ukjente teknologisprang. Dette krever, sier de, nye styringsmekanismer for digital utvikling i sektoren. Det fordrer også «felles (organisasjons)strukturer for håndtering av distribuerte digitale ressurser ved å skape samhandling på tvers av enheter og lokalt engasjement».

Det de egentlig sier er at «nærhetsprinsippet i digitaliseringen» innføres: Pasientene som en viktig ressurs for utvikling av nye tjenester, og klinikerne som driverne for endring.

For å oppnå dette må det settes krav til åpne API-er og internasjonale standarder for samhandling og datautveksling mellom ulike digitale løsninger i helsesektoren. Dette må baseres på åpne, standardiserte plattformer fordi dette vil, sier Kommisjonen, føre til reduserte utviklingskostnader, hurtigere skalérbarhet av nye digitale tjenester, og raskere uttak av gevinster.

Det er vanskelig å lese disse prinsippene som forskjellig fra det arbeidet som kommunesektoren nå gjør i utviklingen av Felles kommunal journal (FKJ). Hovedkonseptet der er nettopp et plattformbasert økosystem hvor helsepersonell, innbyggere, kommunene og leverandørene får tilgang til relevant pasientinformasjon - der og da - når behovet oppstår.

Men FKJ blir knapt nevnt i Kommisjonens rapport, og vi vet fra før av at statsråden egentlig er imot hele konseptet. Det blir spennende å se hvordan dette nå utvikler seg.

Det mest konkrete forslaget Kommisjonen kommer med, er å etablere et forskningsprogram (på 500 millioner kroner hvert år. Kommisjonen foreslår at forskningsprogrammet skal bidra til utvikling av ny teknologi og innovative arbeidsprosesser som fører til redusert behov for arbeidskraft i helse- og omsorgstjenestene.

Mislykkede IKT-investeringer

Kommisjonen peker på at veksten i IKT-investeringer i helsektoren har vært på 50% siden 2017. I dag utgjør investeringene minst 15 milliarder. Samtidig pekes det på at denne investeringen de siste 15 årene faktisk har redusert effektiviteten og med uklare positive virkninger på kvaliteten av tjenestene. De går langt i å si at en ikke har lært av disse feilene.

Det er vanskelig å lese dette som annet enn kritikk av nåværende digitaliseringsstrategi. Legeforeningens president Anne-Karin Rime følger opp: «Norge må forlate strategien med enorme lukkede IKT-systemer levert av én leverandør. Vi må heller bestrebe oss på stegvis utvikling av åpne standarder i et felles digitalt økosystem. Da må myndighetene legge til rette for et mangfold av innovative leverandører».

Samtidig viser Kommisjonen til at pandemien førte til implementering av langt flere digitale løsninger på kort tid. «Det tyder på at barrierene for digitalisering i helse- og omsorgssektoren først og fremst har vært institusjonelle og organisatoriske».

Av den grunn er det pussig at Kommisjonen ikke går nøyere inn på styringsstrukturen som en effektiv digitalisering er avhengig av:

Hvor ble det av Samstyringsmodellen?

Mens Kommisjonen sier mye om digitalisering som innovasjonsdriver, sier den lite om styring og finansiering.

«Bedre samarbeid og samhandling mellom spesialisthelsetjenesten og de kommunale helse- og omsorgstjenestene var en viktig begrunnelse for samhandlingsreformen i 2012. Vel ti år etter er det fortsatt samhandlingsutfordringer», sier Kommisjonen.

Verdikjeden i et helseforløp omfatter både spesialist- og primærhelsetjenesten. Men disse områdene er eid av henholdsvis staten og kommunene, to forskjellige forvaltningsnivåer som styres og finansieres på ulike måter, og med betydelige kulturforskjeller. Kommunenes investeringer i forebyggende arbeid er eksempel på situasjoner der kostnadene oppstår i ett forvaltningsnivå, mens helseeffektene oppstår i et annet.

Utvalget er enig i at denne organiseringen er problematisk, men kommer ikke samlet frem til et felles forslag til endring. Det skal utredes.

Kommisjonen nevner ikke den styringsformen som Solberg-regjeringen la opp til i 2019: Samstyring på e-helse-området.

Samstyring skiller seg fra den tradisjonelle styringen i offentlig sektor ved at den er basert på et likeverdig forhold mellom to (eller flere parter), og at beslutninger tas horisontalt i samarbeid på tvers av vertikal styring.

Modellen brukes med hell i de privat-offentlige samarbeidsprosjektene om utvikling av digitale tjenester på tvers av etater/bedrifter. Denne samarbeidsformen har vist at samarbeid mellom aktørene basert på tillit, er et nasjonalt konkurransefortrinn, sier leder for Finans Norge, Idar Kreutzer.

Men når denne samarbeidsformen kan fungere mellom offentlig og privat sektor, hvorfor kan den da ikke fungere i helsesektoren?

Det er tid for handling, sier Kommisjonen. Men handling forutsetter en politisk ledelse som har handlingskraft. Det gjenstår å se.