Regjeringens ustrategiske e-helsestrategi

Skandaleprosjektet Akson i regi av staten ble stanset i 2020. Det ble hele helsesektoren satt på vent når det gjaldt digitale løsninger. Det fikk konsekvenser: Manglende digitalisering krever liv.

Videreføringen av prosjektet ble overført til kommunesektoren, Felles kommunal journal. Konseptet som legges til grunn er åpen plattform, økosystem og smidig utvikling.

Men fra 1.1. er det full stopp. Samtidig kommer regjeringen med motstridende signaler:

«Det er eit stort behov for betre journalløysingar i kommunane. Regjeringa vil framleis støtte opp under kommunane sine behov for betre løysingar, men vil dreie staten si rolle og gjere det på andre måtar enn gjennom finansieringa av eit program…. Det er kommunane sjølve som kjenner behova og kapasiteten i kommunane best, og som derfor er dei beste til å ta ansvar og føre arbeidet vidare».

Staten vil altså på den ene side fremdeles støtte opp under arbeidet med felles kommunal journal, samtidig som det er kommunenes ansvar å føre dette videre! Hva konkret betyr det?

Helsesektorens utfordringer

Det burde ikke være vanskelig å lage en klar prioriteringsplan for digitaliseringen av helsesektoren:

• Eldrebølgen kommer for fullt. Den vil ramme primær- og omsorgstjenesten. Kostnadene til primærhelsetjenestene vil øke radikalt samtidig som bevilgningene i stort, fremdeles vil gå til spesialisthelsetjenesten. Samtidig er disse to avhengig av hverandre: En kollaps i primærhelsetjenesten vil føre til større belegg på sykehusene.
• Omsorgstjenester og velferdsteknologi vil stå for den største belastningen i årene fremover. Dette innebærer ikke bare at primærhelsetjenesten får en kostnadseksplosjon. Statistikk viser at det er i de tre siste leveårene at helsekostnadene er størst.
• Den sentrale teknologiske utfordring er formidling av helsedata. Dette er et større problem innen hver kommune (fastlege, fysioterapeut, jordmor etc), enn mellom kommunene, og mellom spesialisthelsetjenesten og kommunen.
• Dette fordrer en endret kostnadsfordeling og styringsstruktur. For å realisere dette må nye pris- og finanseringsmekanismer skapes. Styringsmodellen må endres slik at ikke bare helsesektoren er representert, men også forskning, pasientorganisasjoner og helsenæringen. Bare på den måten kan et helhetsperspektiv i møtet med fremtiden, skapes.

Disse enkle, men allment aksepterte, forutsetninger skulle gi en klar prioritering av hvor digitaliseringen bør settes inn og med hvilke virkemidler. Men dette ser altså regjeringen bort fra. Hvilke konsekvenser får det?

A og B-kommuner?

Regjeringen vil ikke opprettholde programfinansiering av FKJ. «Programfinansiering fører ikke til at kommunene stimuleres til investering», sier regjeringen. Det er åpenbart at en sikter til en annen type finansiering: Forslaget om en Helseteknologiordning som er nevnt i Hurdalsplattformen.

Men den ordningen vil i beste fall komme i gang fra 2024. Den vil sannsynligvis også bestå i at den enkelte kommune kan søke om finansiering til sine digitaliseringsprosjekter. Tanken om fellesskapsløsninger for hele kommunal sektor faller da bort. Det er som at hver kommune skulle bestemme sporvidden på toglinjene mellom seg.

Det kan føre til en avventende holdning på ny hos kommunene: Skal vi investere i journalløsninger fra markedet nå, eller vente og se hva som kommer i form av finansieringsstøtte fra staten i 2024? Verken kommunene eller leverandørene vil være tjent med det.

Konsekvensen ver at en går glipp av felles innkjøpsfunksjon for hele kommunesektoren, og at nye digitale løsninger skal utvikles i samarbeid med helsenæringen for å utnytte deres innovasjonskapasitet. Det vil føre til et A og B-lag blant kommunene, og at forskjellen i kvalitet på tjenestene mellom kommunene vil øke.

Sterkere statlig styring?

En annen løsning som nok mange vil se for seg, er at dette må føre til større grad av samordning og styring ut fra tøffe prioriteringskrav.

Men hvem skal i så fall ha ansvaret for denne prioriteringen? Konstitusjonelt må det være helsestatsråden gjennom Helse og Omsorgsdepartementet (HOD) og Direktoratet for e-helse. Den pågående gjennomgang av den sentrale helseforvaltningen kan føre til at Direktoratet for e-helse blir lagt tilbake til HOD. På den måten vil HOD få flere faglige muskler til å styre e-helsestrategien. Er det en ønsket utvikling? Vil det være i samsvar med at trykket i helsesektoren i første omgang faller på kommunene, og at deling av helsedata primært er et problem innen hver enkelt kommune?

Unngå avhengighet av leverandørmarkedet?

Et sentralt element i e-helsestrategien har vært behovet for at helsedata må være tilgjengelig for helsepersonell og pasienter når de trenger det. For å oppnå dette på en mest mulig friksjonsfri og effektiv måte, må en skille data fra applikasjoner. Det er svært kostnadskrevende å trekke ut helsedata separat fra applikasjonene. Slik vil en redusere avhengigheten til leverandørmarkedet.

Helseplattformen får stor oppmerksomhet i statsbudsjettet. Applikasjoner som Velferdsteknologisk Knutepunkt (VKP) og digital legemiddelliste, skal legges til Helseplattformen. Det foreslås også en tilskuddsordning for å få flest mulig kommuner (og fastleger) med i Helseplattformen. Men Helseplattformen er en teknologisk løsning hvor dataene er pakket inn som en integrert del i de løsningene som tilbys. Altså det motsatte av hva e-helsestrategien sier.

Strategisk og finansielt legger man altså «eggene i den kurven» med det teknologiske konsept som gir størst avhengighet til leverandørmarkedet.

Kompleksiteten i prismodellene fører til at ingen har styring

I dag er det slik at kommunene betaler for bruken av fellesløsningene, samt en andel av drifts- og forvaltningskostnadene. Hvilken andel dette er, avtales i hvert tilfelle. (I noen tilfeller pålegges de også å betale for tjenestene selv om de ikke bruker dem). Kommunene mener prinsippet bør være kun å betale for bruken.

Eksemplet Velferdsteknologisk Knutepunkt:

Det prosjektet ble av HOD satt på pause i sommer. Løsningen er blitt så vellykket og etterspurt at drifts- og forvalningskostnadene økte. KS vil derfor at denne løsningen skal være en nasjonal tjeneste, og dermed driftes og finansieres av staten gjennom Norsk Helsenett. Kommunene skal kun betale for bruken av tjenesten. Men en slik prismodell mente HOD stred mot EØS-reglene. Derfor kom stoppordren i juni.

Nå sier imidlertid HOD at de vil akseptere at VKP blir en nasjonal komponent i helsenettet med grunnlag i pasientjournalloven § 8. Men dette skal på høring og det tar tid. I mellomtiden finnes ingen konkret finansiering. Usikkerheten har ført til at flere utviklere i prosjektet har sluttet.

Dette er bare ett eksempel på hvor kompliserte prosessene er for å etablere prismodeller, og hvor forskjellige de er fra applikasjon til applikasjon. Kompleksiteten i prismodellene fører til at ingen egentlig har styring.

Feil styringsmodell

Helsektoren er fragmentert; mange aktører vil ha sitt å si. Man kan ikke få disse til å gå i samme retning dersom de ikke involveres, og at involveringen må baseres på tillit. Da må en ha en styringsmodell bestående av mange og samspillende arenaer, og hvor involvering av forskningsmiljøer, helsefaglig kompetanse, helsenæringen og brukerne selv, er avgjørende.

I stedet er ny nasjonal styringsmodell for e-helse blitt flikking på tidligere modell som ikke fungerte. Viktigst av alt, den består kun av interne representanter for helsesektoren, ikke brukere, helsenæringen, forskning etc.

Den ustrategiske strategi

Forslaget om å stanse finansieringen av Felles kommunal journal har ingen ting med stramheten i statsbudsjettet å gjøre. Dette har heller ikke noe med «tøffe prioriteringer» å gjøre. Det er å kaste over bord et prosjekt og en strategi som staten selv initierte. Og det helt uten ett eneste godt argument.