Ansvaret for digitaliseringen må flyttes til Næringsdepartementet!

Nokios-konferansen i fjor høst ble avsluttet med en paneldebatt om datadeling. Her ga debattleder Harald Eia følgende utfordring til statssekretær Gunn Karin Gjul som har ansvaret for digitaliseringen i regjeringen: «Hva om du fikk frie hender og var digitaliseringsdiktator, hva ville du ha fikset opp i hvis du hadde muligheten?».

Gjul – lettere oppgitt: «Så vanskelige spørsmål du stiller, Harald», og fortsatte med å snakke om noe hun kalte deling av «overskuddsdata» - hva nå det måtte være.

Problemet er ikke at vi ikke har en digitaliseringsminister. Problemet er at regjeringen ikke har noen plan, visjon eller retning. De vet ikke hva de vil med digitaliseringen av Norge.

Hvordan håndtere en krise?

Vi har hatt en pandemi-krise. Vi har nå en ny krise knyttet til høye energipriser, høy inflasjon og store klimautfordringer. Det er imidlertid en vesentlig forskjell på disse to krisene:

Pandemikrisen ble «løst» ved å bruke mye penger på å begrense effekten av at samfunnet og næringslivet ble stengt ned. Resultatet var en rekke innovative digitale løsninger som ble utviklet i rekordtempo. Dagens krise er annerledes. Nå er det om å gjøre å bruke minst mulig penger for ikke å få enda høyere inflasjon og dyrtid.

Regjeringens svar er å redusere bevilgningene til digitalisering. Tilsynelatende uten å forstå at digitalisering er den viktigste innsatsfaktoren for å løse nettopp de utfordringene vi står overfor - bevaring av velferdsstaten og omstilling til det grønne skiftet.

Tiden er ikke inne nå for å ta «en pause» fra utfordringene. Tvert om.

Tidligere statssekretær i Finansdepartementet Roger Schjerva (AP) mener at innstrammingen i statsbudsjettet bare på statlig sektor, er 10 ganger sterkere enn det årlige kuttet på 2 % som Solberg-regjeringen praktiserte hvert år.

Behovet for økte midler til utvikling og modernisering av felleskomponentene som flere etatsledere tok til orde for i fjor sommer, har heller ikke nådd frem. Digdir skriver til meg i en epost: «For 2023 er bevilgningene til Digdir på tilnærmet samme nivå som 2022. Digdir har med andre ord ikke fått økte rammer for å håndtere modernisering av fellesløsningene og økt bruk».

Regjeringens problem er at den både har manglende forståelse av digitaliseringens betydning for å komme ut av krisen, og en total mangel på kommunikasjonsstrategi. Derfor kan ikke statssekretær Gjul svare på hva regjeringen egentlig vil med digitaliseringen.

Om å se fremover

Januar har et Janus-ansikt – det tilbakeskuende og det fremtidsrettede.

Det burde ikke være vanskelig for Gjul å være fremtidsrettet ved å peke på hva regjeringen vil med digitaliseringen. Det er nok å trekke frem hva Datadelingsutvalget sa for 2 år siden. De pekte på tre overordnede samfunnsmessige mål med datadeling:

• Norsk næringsliv blir alvorlig utfordret av de store internasjonale tech-selskapene når det det gjelder utnyttelse av offentlige data. Som motvekt må regjeringen legge til rette for at norske eksportbedrifter kan vokse basert på datadrevne tjenester. Dette vil bidra til å opprettholde en bærekraftig velferdsstat.
• Det faktum at norsk næringslivs komparative fortrinn er innen kapitaltunge og komplekse fysiske systemer, må utnyttes da digitalisering her er mer krevende enn i tjenestenæringer. Det vil omfatte bygg/anlegg, olje/gass, transport og helse. Dette vil bidra til det grønne skiftet.
• Det tredje målet er å legge til rette for datautveksling mellom offentlig og privat sektor. Her er potensialet ennå stort til tross for gode vellykkede prosjekter innen finans, sjømat, landbruk og havbruk. Dette vil bidra til at både offentlig og privat sektors produktivitetsvekst styrkes.

Hva skal til for å lykkes med dette? Det er i hovedsak tre grep som må tas:

• Det må utvikles arkitektur og nasjonale plattformer med regelverk som inngir tilstrekkelig tillit for samarbeid mellom ulike aktører i en verdikjede. Disse plattformene må bruke åpne API-er og standardiserte grensesnitt for datautveksling seg imellom. Offentlig infrastruktur/plattform som Altinn, bør i større grad gjøres tilgjengelig for private aktører. Det fordrer at regelverk og driftsmodell tillater privat delfinansiering av tjenester som leveres av det offentlige.
• Lovarbeid/forskrifter må endres og tilpasses. Helsebyråd Robert Steen i Oslo har påpekt at lover og forskrifter i dag langt på vei beskriver hvordan spesifikke tekniske løsninger skal implementeres. Lovene bør være teknologinøytrale.
• Deling av data innebærer at forretningslogikken endres. Fra en transaksjonsbasert utveksling av data i en verdikjede, til samarbeid mellom ulike aktører med komplementære roller som tilbyr relaterte tjenester til samme målgruppe. Dette utfordrer tillitsforholdet mellom aktørene. Det må derfor gis et kompetanseløft særlig til små og mellomstore bedrifter om hva «datadeling» egentlig betyr. Dette må skje ved praktisk erfaringsutveksling. Eksempler på dette er Innovasjon Norges Digin-tjeneste, ulike kurs innen innovasjon og datadeling som Digital Norway arrangerer, veiledning om immaterielle verdier og rettigheter fra Patenstyret, eller råd om internasjonale standarder for klimavennlig digitalisering fra Standard Norge.

Digitaliseringens nye kraftsentrum

Det finnes en rekke grunner til at ansvaret for digitaliseringen bør legges til Næringsdepartementet:

Offentlig og private verdikjeder henger sammen. Ikke minst gjelder dette datadeling; privat sektor er ofte avhengig av offentlige data for å utvikle datadrevne tjenester i konkurranse med utenlandske aktører.

Deling av data har også nesten alltid et næringspolitisk aspekt i seg. Eksemplene innen havbruk, landbruk, sjømat og finans viser det. Men det er også eksempler innen forvaltningen selv. Under Nokios-konferansen i fjor fikk prosjektet om Obligatorisk tjenestepensjon Fyrlyktprisen 2022. Det er et prosjekt som ikke bare kommer forvaltningen (skatteetaten og Nav) til gode, men også private arbeidsgivere og pensjonsselskapene.

Næringsdepartementet er også mer handlingsorientert enn Kommunal- og distriktdepartementet (KDD). De har f.eks. prosjekter med det mål å spare næringslivet årlig for 11 milliarder kroner innen 2025. Det har også et sterkere virkemidler enn KDD, se f.eks. Milliardløft for grønn forskning og innovasjon i næringslivet.

I tillegg har Næringsdepartementet i sin portefølje viktige sentrale aktører som Brønnøysundregistrene, Innovasjon Norge, Standard Norge og Patentstyret.

Det var også åpenbart feil å gi ansvaret for gjennomføringen av den nasjonale digitale næringslivsstrategien (Digital 21) til KDD. Den burde vært lagt til Digital Norway som meningen opprinnelig var. Digital Norway har et bredere nedslagsfelt innen næringslivet enn KDD har, og har et mye mer foroverlent grep på nettverkssamarbeid og iverksetting av nye prosjekter.

Året 2022 ebbet ut med en utlysing etter direktør for Digdir. Søknadsfrist er 19. januar. Departementet har i e-post til meg bekreftet at det ikke vil bli gjennomført en ekstern evaluering av Digdirs rolle og posisjon før ansettelse av ny direktør. Dermed vil Digdir fremdeles stå svekket frem som strategisk rådgiver til regjeringen, med et konglomerat av ulike typer arbeidsoppgaver som gir små muligheter til å løfte blikket, og å gi regjeringen råd om «hva de vil med digitaliseringen».

Hva er problemet?

Det er ikke silo-organiseringen mellom departementer og etater som er det største problemet. Det er at de politiske særinteressene trumfer felleskapsinteressen. Enhver statsråd er mer opptatt av sitt eget departement og sine egne politiske prioriteringer. Da kommer verdiskapskapning for næringslivet og samfunnet som helhet til kort overfor kommuneøkonomi og inntektsmodell for kommunene.

Det er kjernen i regjeringens tafatte holdning til hva en vil med digitaliseringen.