Det er ingen god næringspolitikk å tale tekno-gigantenes sak

«Hvordan skal deling av offentlige data bidra til næringslivsutvikling og nye arbeidsplasser? Hvilken makt skal et knippe store utenlandske selskaper få?»

Dette var ett av temaene under Arendalsuka. På ett av arrangementene kom næringspolitisk direktør i Abelia, Nils-Ola Widme, med oppsiktsvekkende støtte til de store tech-selskapene:

Direktør Knut Bjørgaas i Digdir uttrykte bekymring for at vi var i ferd med å gi fra oss gullet (offentlige data) til de store teknologiselskapene som Google med flere. Hensikten med å dele offentlige data var å skape næringslivsvekst i Norge, sa han.

Widme - som erklærte seg som «fan» av de store internasjonale tech-selskapene - svarte med å stille følgende retoriske spørsmål: «Går Norge tapt av skatteinntekter ved at Google bruker offentlige data til innovasjon utenfor Norge? Taper disse dataene noen verdi på dette? Blir disse dataene brukt opp?». Han mente svaret var nei.

Spørsmålene – og svarene han selv ga – viser total mangel på innsikt i tematikken om deling av offentlige data. Det er som om vi i sin tid skulle ha gitt amerikansk oljeindustri fri tilgang til oljen på norsk territorium, for at de skulle kunne selge den med fortjeneste i utlandet.

Poenget med reguleringen av oljesektoren var å sikre skatteinntekter fra produksjonen, og at krav om ilandføring til Norge skulle skape en ny konkurransedyktig, norsk leverandørindustri. Widmes standpunkt om deling av offentlige data gjør det stikk motsatte.

Hva er kostnaden og verdien av offentlige data?

• Offentlige data kommer med en kostnad. De produseres i samspillet mellom innbyggere/norsk næringsliv og offentlig sektor. Registreringen medfører en kostnad i form av saksbehandleres og/eller innbyggeres tidsbruk, og lagres i datasystemer med betydelig anskaffelses- og driftskostnader.
• Verdien av dataene ligger i den initiale datafangst og lagring. Det er den dataforvaltende enhet som ved å beskrive dataenes egenskaper, blant annet ved hjelp av internasjonale standarder, skaper den initiale verdi i form av høy datakvalitet.
• Dess større tillit senere ledd i verdikjeden har til datakvaliteten på de data en mottar, dess større verdi (og dermed betalingsvilje) har dataene for bruk senere i verdikjeden.
• For at dataene skal opprettholde sin verdi, må brukerne av dataene gi noe tilbake til dem som produserer dataene. Hva blir dataene brukt til? Hvordan fungerer de? Men de store tech-selskapene gir ingen ting tilbake, sa Kartverksjefen Johnny Welle i en annen debatt. «Deling av data krever derfor nytt digitalt målbilde», sa han.

Det er ikke slik at dette er trivielle problemstillinger som kun gjelder konkurransen i markedet. Tvert om vil mangel på en gjennomtenkt strategi for deling av offentlige data, føre til store samfunnsendringer uten demokratisk eller regulatorisk kontroll:

• De store tech-selskapene innhenter daglig helsedata om oss. Som konsekvens er de i ferd med å utvikle persontilpassede helsetjenester globalt, hvor Norge av mange grunner er et interessant marked. Dette vil sette press på offentlige tjenestetilbud og undergrave norsk helsenærings evne til å utvikle velferdstjenester i konkurranse med de store tech-selskapene. Mange mener dette vil føre til et delvis uregulert marked for helsetjenester uten personvern og kontroll med helsedata.
• Det er i ferd med å oppstå en skjevhet i byttehandelen mellom dem som leverer innsatsfaktorene i produksjonsøkonomien, og dem som vet å utnytte dem. Dette vil redusere Norges produktivitetsvekst og innovasjonsevne. Det er et demokratisk problem, sier konsernsjefen i Ruter, Bernt Reitan Jenssen: «Det er ikke noe i veien med det å konkurrere, og å tjene penger på konkurransen; problemet er at dette skjer utenfor demokratisk kontroll, og i strid med de reguleringsprinsipper for virksomhet en ellers har i samfunnet».

Deling av (digitale) offentlige data fører med seg flere problemstillinger vi ikke har vært nødt til å ta stilling til tidligere.

På den ene side vil offentlige data spille en stadig større rolle som innsatsfaktor for all innovasjons- og næringslivsutvikling i årene fremover. Det vil gjelde transport, finanstransaksjoner, produksjonsprosesser, administrasjon og ledelse, osv. Eierskap og forvaltning av disse dataene er derfor viktig.

På den annen side mangler offentlig sektor insentiver for å dele og videreforedle dataene. Det er også manglende politisk forståelse for investering i datafangst og databearbeiding jamfør brevet fra sentrale etatsledere til Digitaliseringsministeren. Dette bremser nødvendige investeringer.

Utfordringen for Widme burde derfor være å foreslå en samarbeids- og eierskapsmodell som støtter dette formålet. Eierskapsmodeller og forvaltning av data fra olje- og gassvirksomheten i Nordsjøen, bidro nettopp til betydelig næringslivsutvikling og skapte mange arbeidsplasser.

En slik eierskapsmodell må ta hensyn til flere forhold:

Olje er ikke det samme som data. Data er et ikke-rivaliserende gode: Samme data kan brukes og gjenbrukes i flere ulike anvendelser uten at verdien forringes. Data kan dermed representere en større verdi enn en fysisk råvare. Det betyr at det kan være vanskelig å avklare rettigheter knyttet til bruken av dataene, som i sin tur kan føre til at dataene ikke benyttes likevel.

Verdien av offentlige data er ofte større for samfunnet som helhet, enn for den enkelte etat. Det skapes økt verdi når data koples med andre data som kontrolleres av andre.

Deling av data har også storskala-fordeler: Sammenslåing av to komplementære datasett kan gi mer innsikt enn å holde dem atskilt, og bearbeiding av store mengder data kan være mer effektivt enn å behandle hvert enkelt datasett for seg. Den potensielle verdien av data kan forbli urealisert hvis ikke aktørene som kontrollerer dataene har insentiver som bidrar til at storskalafordelene utnyttes.

Å skape og utvikle infrastruktur for datadeling og bruk er en nødvendig – men ikke tilstrekkelig – forutsetning for å maksimere verdiskapingen som tilfaller felleskapet. Å skape verdi er i seg selv ikke nok dersom denne verdien blir kapret av andre aktører enn det norske felleskapet, jfr. hva analyseselskapet Menon skrev i en rapport for et par år siden.

De store tech-selskapene kan fremdeles få tilgang til offentlige data, men basert på disse kriteriene: Det må bidra til verdiskapning og arbeidsplasser i Norge, de må betale for dataene, og de må inngå forpliktende samarbeid med leverandørene av data om hvordan dataene brukes. De må gi noe tilbake – slik forvaltningen og eierskapsmodellen for utvinning og bruk av olje og gass ga i sin tid.

Hvorfor går det så sakte?

Under Arendalsuka ble det gitt mange forklaringer på hvorfor det går så sakte. Det finnes teknologiske, juridiske og avtalemessige hindringer. Men et avgjørende moment ble ikke ble nevnt:

Offentlig sektor har et naturlig monopol på innhenting av data som er nødvendige for å utføre de funksjoner som en har bestemt at staten skal gjøre. Men sektoren mangler insitamenter til å dele data, og det finnes ingen overordnet politisk strategi for deling av data. De store tech-selskapene derimot fungerer i et imperfekt marked (monopolistisk konkurranse og oligopol), som de har skapt selv.

Når deling av offentlige data i stadig større grad blir den vesentlige innsatsfaktoren i både produksjons- og tjenesteøkonomien, er det da ikke en oppgave for Abelia å bidra til å skape et perfekt marked hvor tilgang til innsatsfaktorene skal skje på like og regulerte vilkår?

Det begynner å haste. Teknologirådet skriver:

«Det norske oljeeventyret har vist behovet for en nasjonal strategi for å sikre fellesskapet når ressursene skal forvaltes i møtet med verdens største selskaper. Det bør tenkes langsiktig og det bør gjøres nå. Om fem år kan forhandlingsposisjonen for norske politikere være betydelig svakere». (Min utheving).

Denne advarselen kom altså Teknologirådet med - for fem år siden.