Dette angår ikke meg

De siste ukene har hverdagen blitt snudd totalt på hodet. Sjokkbilder ruller frem i mediene: italienske familier innelåst med sine døde, advare oss om å i det hele tatt gå ut av døren. Sykehjem og eldresentre som ikke tillater besøk fra selv de nærmeste, kjæreste. Leger og sykepleiere som bønnfaller oss om å gjøre som de sier – skal vi klare å hjelpe de som må hjelpes. Varsler om at et nytt 2008 er på vei. Den digitale verden gjør informasjonen tilgjengelig for alle – vi oppdateres minutt for minutt med nye tall, nye smittede. Ny nedgang i aksjemarkedet. Nye døde. Vi vet alle hva som skjer, å ikke vite er nærmest en umulighet.

Samtidig fyller vi T-banen stappet, på vei opp til et avlyst Kollen. Vi lar ungdommene våre drikke seg fulle på store fester. Vi stiller til TV-intervjuer, opprørte og sinte fordi vi må avlyse helgeplanene. Vi setter oss på et fly og drar til steder hvor velfungerende helsevesen er et fremmedord. Vi risikerer at Sivilforsvaret blir nødt til å gå fra dør til dør for å kaste oss ut av hyttene våre. Vi tviholder på luksusgodene våre, til tross for at informasjon om konskvensen av dette er så tilgjenglieg at den ikke kan unngås. Hva er det egentlig som skjer?

Superstjerner i sjokk

Ved traumatiske hendelser eller kriser, er det vanlig å gå gjennom fire mentale faser (NHI). Sjokkfasen er den første, akutte reaksjonen, og kjennetegnes av at personen som er utsatt for traumet, distanserer seg fra hendelsen, og kan utad virke helt rolig. Ofte vil man «oppfatte kun enkelte ting av det som blir sagt, eller det som blir sagt kan forstørres voldsomt eller fordreies.» Kort etter sjokkfasen, går man inn i reaksjonsfasen, der alle følelsene det ikke var plass til under sjokket, velter frem. Forsvarsmekanismer, som er ubevisste mekanismer for å holde angst i sjakk, kan tre i kraft. De vanligste forsvarsmekanismer i denne sammenheng er fortrengning og regresjon.

Teknologien har gjort så mye for oss. Den har gjort at vi i den situasjonen vi står i nå, kan holde mange av landets hjul i gang i fra hjemmekontontorer. Den har gjort at vi vi kan lage symbolske events på Facebook der vi klapper frem landets helter, og den har gjort at vi kanskje kan invitere hverandre på en virtuell lørdagspils. Den har gjort det enklere for oss å holde sammen. Samtidig har teknologi bidratt til å gjøre oss mennesker til våre egne merkevarer. I sosiale medier kan du fremstå som den personen du ser opp til, i stedet for den personen du er. Vi kan forgylle våre hverdagslige aktiviteter med gullkanter og filtre frem til det nivå der en skive kneip med gulost fremstår som så Zen at den blir et symbol på indre ro, yin, yang, Narnia og yoga på en gang – mens du skjøv rotet ned på gulvet og ignorerte din sinte bedre halvdel med støvsugeren. Vi setter oss selv og våre egne trivialiteter i hovedfokus, og forventer at hele verden skal vie oppmerksomhet. Vi har alle blitt superstjerner.

Den brølende løven

Teknologien har gjort den informasjonen vi i en krisetid trenger, tilgjengelig for oss alle. Men i sjokkfasen vil man ofte vil man kun oppfatte kun enkelte ting av det som blir sagt. Kanskje hørte vi bare «krise» og «mat», men ikke «det er nok til alle» før reptilhjernen slo inn. Kanskje hørte vi bare «helsevesen» og ikke «problemer» før vi satte oss i bilen til hytta. Kanskje slo forsvarsmekanismene våre inn før vi rakk å forstå hva som egentlig skjer.

"Our brains are wired to react to attacking lions, roaring in front of us. They are not wired to react to a threat that is, at first at least, invisible, silent and insidious", skrev Vice President og analytiker i Gartner, Mary Mesaglio, i en posten Letters from Lockdown: Covid-19 is a Case Study in Cognitive Dissonance på LinkedIn, og peker på fenomenet kognitiv dissonans. Kognitiv dissonans er et begrep fra psykologien, og beskriver tilstanden vi opplever når tanker/kunnskap, innstillinger eller handlinger ikke stemmer overens (Store Norske Leksikon). Det er ikke så farlig å røyke som de sier, tenker vi kanskje. Jeg trenger ikke bruke refleks, for jeg passer meg for bilene.  Hvis bare min familie drar til Hemsedal, har ikke det så mye å si. En liten tur på butikken kan umulig gjøre at jeg smitter noen. Kanskje tenkte vi at dette gjelder ikke oss. Kanskje var det ikke oss, men den personen vi ønsker å være på sosiale medier, som bestemte at vi fortsatt har krav på luksusgodene våre. Kanskje tenkte vi at superstjerner er udødelige.

Vi vet hva vi skal gjøre nå

Vi vet fra før at teknologien ikke er bedre enn menneskene som bruker den. Vi vet at data, analyser og informasjon i seg selv er verdiløst med mindre det anvendes til å skape eller endre noe. Vi vet at hele verden nå går gjennom en krise og alle dens faser. Men vi vet at udødelige superhelter ikke finnes i virkeligheten. Og vi vet hva vi skal gjøre nå.

Etter reaksjonsfasen kommer Bearbeidingsfasen. Her ser man situasjonen i øynene og setter ord på den. Etter hvert kommer man over i Nyorienteringsfasen, hvor man aksepterer den nye situasjonen. Hver av oss må se situasjonene i øynene når vi er klare for det. Men vi må ta på oss refleksen med en gang, selv om vi tror at akkurat vi ikke skal bli påkjørt.