TEST: Canon EOS 100D – Trenger ikke større kamera

Med andre ord har de speilløse systemkameraene endelig fått en farlig konkurrent blant dem som har en klassisk speilløsning.

Det er det noen som er glad for.

21. mars i år fikk jeg for første gang anledning til å se og løfte på Canons minste speilreflekskamera, EOS 100 D, som ble lansert den dagen.

Førsteinntrykket var at dette var et greit, lite speilreflekskamera.

Men utover dét virket 100D ganske likt en lang rekke av forbruker-speilrefleksene fra Canon som jeg har hatt anledning til å prøve opp gjennom årene, inkludert alt fra EOS 350D i 2005 og oppfølgerne i samme klasse. Som den foreløpig siste i denne rekken regner vi EOS 700D, som ble lansert samtidig med lillebror 100D.

Så fikk jeg etter hvert 100D inn til test, og etter en lengre testperiode gjennom sommeren er jeg blitt mer og mer begeistret for kameraet.

Veldig lite

For det er faktisk veldig lite. Mye mindre enn fjorårets EOS 650D, som jeg har hatt anledning til å bruke i sammenligningen og som i det alt vesentlige er identisk med dagens 700D.

EOS 650D er heller ikke noe stort speilreflekskamera, men etter lengre tids bruk av begge opplever jeg nå de to kameraene som vesentlig forskjellige, ikke bare litt forskjellig.

EOS 100D kan i stor grad sies å være Canons svar på utfordringen fra de speilløse systemkameraene, kameraklassen som særlig Olympus og Panasonic har stått som pionerer for, senere godt supplert av Sony og andre.

Riktignok har også Canon sitt speilløse systemkamera, EOS M-kameraet, men så langt synes den satsingen å være litt halvhjertet.

Det har vel kommet en del påstander opp gjennom årene om at Canon er en forholdsvis konservativ kameraprodusent. Med 100D befestes dette inntrykket.

Canon synes å mene at det fortsatt er mange som heller vil ha et «ekte» speilreflekskamera enn et systemkamera med elektronisk søker.

Miniatyriseringen i elektronikkbransjen gir nå mulighet til å oppfylle dette ønsket om stadig mindre speilreflekskameraer. Tiden vil vise om jeg får rett i påstanden fra mars i år om at Canon har truffet spikeren på hodet med 100D.

Dette må man ofre

Naturligvis må man ofre noe for å få de fordelene som den reduserte størrelsen og vekten byr på.

Det som merkes best i daglig bruk, er det sterkt reduserte antallet betjeningsknapper på baksiden av kameraet.

På 650D er det for eksempel knapper for å endre hvitbalanse, autofokus, driverinnstilling (enkeltopptak, serieopptak, selvutløser) og bildestil.

På 100D må man enten gå inn i menysystemet eller bla med fireveis-velgeren gjennom de respektive valgene på lcd-skjermen. Alternativt kan man benytte den berøringsfølsomme skjermen, som fungerer likt på flere av de nyere kameraene i forbrukersjiktet av EOS-kameraer, inkludert 650D, 700D og 100D.

Et annet offer: Alle de nevnte kameraene har like stor lcd-skjerm, 3 tommer, med like stor oppløsning, 1 040 000 piksler. Men det er bare 100D som mangler vippbar skjerm.

I det hele tatt minner 100D-bruken mer om hvordan man håndterer et kompaktkamera. For eksempel er minnebrikken plassert i batterikammeret, ikke på høyresiden av kamerahuset – sett bakfra – slik det er på omtrent alle andre speilreflekskameraer.

Menysystem er litt forenklet sammenlignet med EOS 650D, men forskjellene er små.

Ellers er det aller meste likt når vi sammenligner EOS 650D/700D med EOS 100D, både når det gjelder betjening og tekniske data – og faktisk også bildekvalitet.

Kamerabakgrunnen avgjør

Hvordan man vil vurdere de forskjellene vi har gjennomgått her, avhenger nok av hvilket utgangspunkt man har.

For noen er 100D det første speilreflekskameraet noensinne – kanskje etter mange års bruk av kompaktkameraer. Da er likhetspunktene i betjening, minnekortpassering og så videre en fordel. Overgangen til speilrefleks blir ikke så stor.

Drevne speilrefleksbrukere som ønsker seg et kompakt speilreflekskamera som supplement til sine større og tyngre kameraer, vil nok derimot oppleve betjeningen av 100D som litt primitiv. De er kanskje så drevne at de finner betjeningsknappene nærmest i blinde og vil sikkert oppleve den forenklede betjeningen av 100D som det motsatte, en forsinkende, menybasert og mer tungvint måte å forandre kamerainnstillingene på.