TEST: Asus P8Z68-V Pro - Intel Core-plattformen enda bedre

Intels Sandy Bridge-plattform ble lansert rett etter nyttår – i form av andregenerasjons Core i3-, i5- og i7-prosessorer, samt brikkesettene H67 og P67. Forskjellene mellom de to brikkesettene er at H67 gir mulighet for å utnytte prosessorenes integrerte grafikkprosessor, mens P67 rettes mot dem skal ha dedikert grafikkort.

Hovedkort med Intels Z68-hovedkort er nå kommet på markedet, og blir et mer avansert hovedkort til de samme prosessorene. Z68-brikkesettet er basert på disse brikkesettene, men utvidet funksjonalitetsmessig – de primære forskjellene er Accelerate-funksjonen for SSD-er og muligheten for å svitsje mellom integrert grafikkprosessor og dedikert grafikkort. Sistnevnte er riktignok ikke en funksjon man finner på alle Z68-kort.

LES OGSÅ:

SSD-hurtigbuffer

En SSD har fordelen av svært mye høyere ytelse enn en harddisk. Harddisker har imidlertid fordelen av høyere lagringskapasitet og lav pris. Seagate har sine hybriddisker på markedet. Riktignok er ytelsen bedre enn for vanlige harddisker, men fortsatt er den lagt unna ytelsen til en SSD.

Man kan i en stasjonær pc naturligvis kjøre SSD hvor man legger operativsystem og applikasjoner, mens en harddisk benyttes for generell lagring. SSD er fortsatt relativt kostbare, samt at det for enkelte kan være litt upraktisk å måtte forholde seg til hvor man skal lagre forskjellige ting.

En løsning der SSD-en benyttes som en hurtigbuffer for harddisken gir en svært effektiv hybridløsning – Intel kaller det Smart Response Technology (SRT). Man vil her også kunne få bedre utnyttelse av en liten SSD enn hvis man kjører SSD + harddisk i et vanlig oppsett. For eksempel vil Windows-installasjonen og mange applikasjoner ha filer som man mer eller mindre aldri benytter – disse vil ta opp plass på en SSD, mens de i en slik hurtigbufferløsning blir liggende på harddisken.

I kombinasjon med SRT har Intel lansert SSD 311, som er en SSD på 20 gigabyte spesielt tilrettelagt for bruk som buffer. Vi tror imidlertid det kan være en fordel med mer enn 20 gigabyte for å få en løsning som er effektiv hvis man benytter et større utvalg av applikasjoner og spill – og kanskje også andre datasett man jobber mye mot.

Ytelsen i praksis med SRT varierer. Vi testet løsningen med en 60 gigabyte Corsair Force SSD i kombinasjon med en 1 terabyte Hitachi 7K1000.C-harddisk. På mange områder kan man si at ytelsen vi fikk kunne være rundt 75-80 prosent av hva vi ellers hadde fått med SSD-en. I en del tilfeller noe mindre. Naturligvis må data ha vært i bruk tidligere for at de skal være tilgjengelig i buffer. Et eksempel ytelsesmessig kan være disktesten i PCMark Vantage. Mens harddisken klarte i overkant av 5 000 poeng fikk vi i underkant av 30 000 poeng med SRT aktivert. Samtidig over 35 000 poeng mot SSD-en hvis den stod som en vanlig disk.

Det er to modus for SRT. Det ene moduset vil i all hovedsak fungere som en lesebuffer. Dette gir også mulighet for at SSD-en kan fjernes uten tap av data. I ytelsesoptimalisert modus får man både lese- og skrivebuffer på SSD-en, men det kan da være data som kun ligger på SSD-en og ikke på harddisk, slik at ved fjerning av SSD-en vil dataene kunne gå tapt.

Man trenger ikke å benytte hele SSD-en som buffer. For eksempel hvis man har en 160 gigabyte SSD kan man holde operativsystem og de viktigste applikasjonene på SSD-en på vanlig måte, og så sette av for eksempel 40 gigabyte til bufferbruk for en harddisk. Har man en relativt stor SSD kan det imidlertid være like greit å bare beholde de dataene man bruker mest på SSD-en og ellers lagre på harddisken, uten å ta i bruk SRT. Dette spesielt i en stasjonær pc hvor man gjerne har raske harddisker.

SRT er en mulighet bærbarprodusentene også kan benytte seg av gjennom PM67 og HM67. SRT er strengt tatt ikke en maskinvaretilknyttet funksjon, og Intel kunne hvis de ville gi denne støtten for H67- og P67-brikkesettet også hvis de ville. Kanskje spesielt som et plaster på såret for alle som gikk gjennom en del problemer og bytte av hovedkort når alle H67/P67-hovedkort ble trukket tilbake fra markedet noen uker etter lansering. I en bærbar pc kan effekten av SRT være større, og vi tror vi etter hvert vil se en del pc-er som benytter en liten SSD i liten formfaktor, slik som mSATA eller Mini PCI Express, i kombinasjon med en større 2,5-tommers harddisk.

Nå i forkant av lanseringen har det vært enkelte problemer knyttet med programvaren fra Intel og SRT. Vi opplevde bl.a. et par tilfeller der funksjonen sluttet å fungere, men håper dette nå skal være rettet opp i nyeste versjon av Intel Rapid Storage Manager-programvaren.

LES OGSÅ:

Overklokking

Z68 gir på sett og vis bedre muligheter for overklokking også – sett opp i mot H67 i hvert fall. Med Z68 kan man få bedre overklokkingsmuligheter selv om prosessorens integrerte grafikkprosessor benyttes. P67 var på dette området altså et bedre valg. Husk ellers at standardversjonene av Intels Core-prosessorer gir begrensede overklokkingsmuligheter, mens for eksempel Core i5 2500K og i7 2600K har vist seg svært overklokkingsvennlige.

Virtu

Virtu er en tredjepartsteknologi som tilbys for Z68 for strømsparing i henhold til grafikkprosessor. Tilsvarende teknologi har vi i litt forskjellige former sett blitt benyttet på bærbare pc-er allerede. I praksis er det snakk om energioptimalisering gjennom å svitsje mellom grafikkprosessorer.

Ikke alle Z68-hovedkort vil støtte Virtu. Dette er et spørsmål om pris – en lisens for teknologien må betales til selskapet som står bak for å benytte den.

Core-prosessorene basert på Sandy Bridge-arkitekturen har integrert grafikkprosessor. Denne har man tidligere kunne utnytte gjennom hovedkort med for eksempel H67-brikkesettet. Grafikkprosessoren gir ikke god 3D-ytelse, men dekker behovene for de fleste når det gjelder vanlig applikasjonsbruk og videoavspilling. Den har også noen smarte funksjoner i henhold til akselerasjon av blant annet videoenkoding i visse sammenhenger.

Virtu gir altså muligheten til at den integrerte grafikkprosessoren benyttes når du jobber i Word, surfer nettet, ser på video eller andre lettere oppgaver. Videre kan et dedikert grafikkort ta over når du starter et spill. Dedikerte grafikkort trekker mer strøm enn den integrerte løsningen.

LES OGSÅ:

Skjerm kan man enten koble til grafikkortet eller til hovedkortet. Å koble det til hovedkortet gir størst reduksjon i strømforbruket ettersom grafikkortet kan være nesten helt avslått. Det vil imidlertid alltid være et vist strømforbruk for det dedikerte kortet likevel. Ved aktivering av grafikkortet ved for eksempel spilling vil bildedata blir transportert via PCI Express-bussen. Dette gir en liten reduksjon av ytelsen kontra å ha skjerm koblet til grafikkortet - gjerne kan man snakke om 5-10 prosent etter vår erfaring, hvor vi brukte et Radeon HD 6850-basert grafikkort. Ulempen med å ha skjerm koblet til grafikkortet er at man får et litt høyere strømforbruk selv om det er den integrerte Intel-grafikkprosessoren som gjør jobben under vanlig applikasjonsbruk.

Vi tror ganske enkelt at Virtu vil være en funksjon som for mange vil bli stående ubrukt selv om de har et system som støtter det, og selv om det høres fint ut i teorien. Vi mistenker at den praktiske forskjellen i strømforbruk gjerne ikke vil være så stor at de fleste vil bry seg om det. Og det er her en litt større mulighet for å støte borti komplikasjoner.

For de som har oppsett med flere grafikkort for å forbedre 3D-ytelsen kan Virtu muligens være litt mer aktuell, ettersom man teoretisk sett kan oppnå en litt større besparelse.