Man vs. Machine - Er vi trygge?

Barn blir ofte fortalt at de kan bli nøyaktig det de måtte ønske når de vokser opp. Når det gjelder fremtidig karriere, drømmer de om alt fra å arbeide i butikk, som sjåfører, eller kanskje til og med om å arbeide i bank. Svært varierte yrker, men det finnes én fellesnevner: Det er høyst usannsynlig at det vil være behov for arbeidskraft innenfor disse yrkeskategoriene i nær fremtid.

Grunnen til at man kan komme med slik en sterk påstand, er fordi vi lever i en tid ofte referert til som den fjerde industrielle revolusjon. En revolusjon som er drevet av teknologi, hvor både hyppigheten og hastigheten denne teknologien utvikler seg med kan beskrives som en ikke-lineær kurve.

Blant faktorene som omkalfatrer det tradisjonelle mønsteret for teknologiutvikling, og som vil påvirke både mitt og ditt hverdagsliv, samt en rekke bedrifter, er kunstig intelligens. Å tenke «dette gjelder ikke meg» eller at virkningene av slike teknologier impliserer Sci-Fi tilhørende fjern fremtid, er naivt. 

Sannheten er at grensen mellom ekte og mindre ekte realiteter stadig blir mer utvisket, mye grunnet at robotisering og automatisering tar over vårt arbeid, helt eller delvis. Med tiden kan dette medføre at du og jeg blir offer for overflødighet, ettersom at nødvendigheten av vår verditilførsel kanskje vil elimineres.

Stephen Hawking er en av mange som har dedikert en betydelig andel av sin oppmerksomhet rettet mot kunstig intelligens, hvor han både har uttrykt entusiasme og skepsis rundt temaet. Følgende sitat av Hawking, har vekket interesse hos meg: «In short, the rise of powerful AI will be either the best, or the worst thing, ever to happen to humanity. We do not yet know which”.

Spørsmålet blir videre hvordan vi mennesker kan redde oss selv i forsøket på å redde verden.

Sett bort fra hvilken av Hawkings sine prediksjoner som vil vise seg å være sanne, kan ikke verden males i svart og hvitt. I stedet må den presenteres nyansert. Når man da snakker om å bli overflødig i sitt arbeid grunnet fordelene assosiert med automatisering og roboter, er det vanlig å skille mellom arbeid som krever samspill med andre mennesker, og arbeid som ikke krever det. Av selvsagte grunner, vil prosessen med å erstatte mennesker som arbeider i sistnevnte kategori gå friksjonsløst sammenlignet med den første.Et eksempel på en utsatt yrkesgruppe vil, kanskje ikke overraskende, være sjåfører. Mer spesifikt vil sjåføryrket rammes hardt grunnet kontinuerlig innfasing av førerløse biler til samfunnet i nær fremtid. Det er verd å nevne at Dubai går foran som eksempel, hvor 25 prosent av alle reiser er sagt at skal være førerløse innen 2030.

Dette kan anses som en del av menneskenes plan om å «redde verden», basert på at initiativet i ettertid vil vise seg å ha positive innvirkninger, som for eksempel redusert forurensing og et redusert antall trafikkuhell sammenlignet med antallet som finner sted i dag.

Spørsmålet blir videre hvordan vi mennesker kan redde oss selv i forsøket på å redde verden. Med andre ord: Hvordan skal vi hevde oss i slike situasjoner? Davenport og Kirby, forfattere av «Only Humans Need Apply: Winners and Losers in the Age of Smart» mener simpelthen at menneskene må skille seg fra maskinenes ferdigheter. Mer spesifikt, mener de at vi kan svare på fremskrittene innenfor kunstig intelligens ved å «step up», «step in» eller «step aside»”. Det betyr henholdsvis at vi må være smartere enn maskinene, velge arbeid som maskiner ikke kan gjøre, eller fungere som en bro mellom mennesker og maskiner. 

Vil vi være trygge i våre nåværende jobber?

Det høres fornuftig nok ut, eller hva? Mennesker som tidligere har arbeidet som sjåfører, kan eksempelvis tre inn i kategorien «step in», hvor de i stedet yter service på de selvkjørende bilene. Men er denne omstillingen virkelig så enkel? Hvis ja, kan man konkludere med at teknologien har blitt den kontrollerende part i forholdet mellom menneske og maskin, og ikke omvendt.Oppsummerende kan man si at til tross for at teknologien bringer med seg muligheter, medfører den også signifikante konsekvenser. Omfanget av disse konsekvensene gjør det essensielt å spørre seg selv: Vil vi være trygge i våre nåværende jobber? Og kan vi fortelle den neste generasjon at de kan bli hva enn de ønsker, når de blir voksne?

Monica Bårdsen er utdannet sivilingeniør, og jobber som konsulent i Acando.