Norge må samarbeide om et nytt nettvett

9. mai kom Helsedirektoratet med sine nye råd for skjermtid for første gang, noe som føles utfordrende for mange foreldre. Som forelder står jeg overfor en ujevn kamp mot hvordan KI og internett-teknologier er brukt og regulert både i Norge og verden, og føler jeg har utilstrekkelig kunnskap og støtte i våre bestrebelser.

Utilstrekkelig kunnskap og støtte til å beskytte barna våre

Mange av oss har selv blitt sugd inn i skjermen. Da jeg fødte datteren min i 2020, snakket jeg med en jordmor som var bekymret for skjermbruk bland mødre til nyfødte. Resultatene fra flere studier er dypt bekymrende. Hvordan kan vi passe på barna våre hvis vi selv er ofre for de såkalte «engasjementsalgoritmene» (en type KI-algoritme) som brukes i digitale produkter?

I tillegg er skoler og lærere dårlig forberedt til utfordringene som følger med bruken av KI-drevne plattformer. Ofte kommer kritisk tenkning for sent inn i utdanningsløpet, mens barna våre bombarderes av kulturelle normer som handler til fordel for kommersielle interesser. Jeg ser skolesystemer kjøper seg inn i løftene fra dyr teknologi, og ignorerer grunnleggende forskning. I mellomtiden fortsetter vår IQ å synke.

Til slutt, når nedstengingen bragte oss ned for telling, gikk vi for fullt mot sosiale medier. Våre unge er de mest sårbare i denne situasjonen. NRKs rapport fra 2019 om Instagrams selvmords-nettverk viser ikke til en isolert hendelse. I 2021 publiserte Wall Street Journal artikler som viste at Facebook var klar over den alvorlige og betydelige skaden plattformen gjorde mot ungdom, uten at de handlet på informasjonen. Personen fra Facebook som ga vitnesbyrd til det amerikanske senatet, sa at 80 prosent av barna har det bra på plattformen. Så betyr det at 20 prosent av barna ikke har det bra?

Hva kan bli gjort?

Regjeringer, bedrifter, akademia, skoler og foreldre må samarbeide, ikke bare fordele skyld eller snu seg vekk. Her foreslår jeg tre konkrete ting vi kan gjøre:

1) Mer tverrfaglig forskning og faktabaserte retningslinjer. Vi trenger mer tverrfaglig forskning der forskere innen teknologi og kognitiv vitenskap jobber sammen med klinikere og helsepersonell. Det finnes tester for å identifisere depresjon, hvorfor kan det ikke finnes tester for å identifisere skjermavhengighet? Forskningsresultatene må også bli til retningslinjer til foreldre, for eksempel gir Common Sense Media råd for ulike temaer som skjermtidsvaner.

2) Styrke skolene våre. Vi er avhengige av offentlige institusjonene for å utdanne barna våre, men også til å beskytte dem mot overgrep og utnytting. Lærerne våre trenger å få opplæring i å undervise både kritisk tenkning og teknologi. Lærer trenger støtte til å oppdage nettmobbing, og være i stand til å identifisere risikoer som følger med bruken av KI. Per i dag finnes det ikke engang et program for å utdanne lærere innen informatikk i Norge.

3) Mer samarbeid mellom teknologi og jus. Kunnskap, fakta, og et oppdatert juridisk rammeverk, vil gi Norge handlingsrom for å ivareta våre barns ve og vel, samt de utsatte i samfunnet. Jeg er positiv til EU-forordningen om KI, og til de som bekymrer seg, vil denne forordningen stimulere innovasjon og ansvarlig teknologi.

I sum, under nasjonal KI-strategien bør vi definere konkrete mål når det gjelder forskning rettet mot kobling mellom KI, psykisk helse og utviklingsemner, samt et veikart for retningslinjer for foreldre og skoler. Kommersielle aktører bør gå sammen med forskere og regjeringen for å utvikle og drive frem teknologier for «nettvett» og ansvarlige digitale produkter. Mye har skjedd siden lanseringen av den nasjonale KI-strategien. Og jeg tror vi er på overtid for å handle.