Ungdom, skjermbruk, voksne og ansvar

Nylig fikk en lærer lov av elevene til å dokumentere hvor mye tid de brukte på skjerm, og hva tiden ble brukt til. Resultatet sjokkerte læreren. Gjennomsnittet til elevene var 6,5 timer om dagen. Han fikk også vite at de unge hadde funnet og sett forstyrrende og ubehagelig innhold. Drap og lemlestelser. Ingen ønsker at barna våre skal bli eksponert for slikt.

Hvordan skal vi som voksne* forholde oss til dette? Bør vi sette grenser for skjermtid? Eller kanskje føre stålkontroll med hva barna får se? Eller er problemet en konsekvens av manglende ansvar et helt annet sted. Et voksen-ansvar.

Ta skjermtiden. Det er ingen grunn til å være overrasket over at den nye generasjonen bruker mye tid på skjerm. De lever tross alt store deler av sine sosiale liv der inne. I en periode av livet der det sosiale livet spiller større rolle enn noen gang senere.

Det er også kilden til stort sett all annen informasjon de trenger. Til studiene, til interessene sine, til avveksling og underholdning, for å diskutere saker og foreldregenerasjonen, og ikke minst – for å utforske og flytte grenser.

Alt sammen er ting unge har drevet med i alle år. Forskjellen nå, er at de har fått et nytt verktøy. Et verktøy som er tilgjengelig hele tiden, og som muliggjør toveis dialog. Så de kan prate med hverandre hele tiden, og være til stede i flere sosiale sammenhenger samtidig. Hvis man er ung i en klasse med 25 andre, på en skole med tre paralleller, burde ingen være overrasket over at det skjer noe hele tiden.

En nysgjerrig ung i dag, er mye mer opplyst enn vi var på samme alder. Samme hva de lurer på, er svaret bare et par tastetrykk unna. De er allerede eksperter i finne fram løsningene morgendagens samfunn vil kreve at de kan. Problemet i morgen vil ikke være de som er venn med teknologien, men de som står på utsiden.

Dessuten er de barn av oss. Vi som bruker skjerm hele tiden selv. For å finne fram. For å lese nyheter. For å holde oss oppdatert. For å ordne opp i ting, eller betale regninger. For underholdning. På vei til jobb. Ved middagsbordet. Under møter. Hele tiden. Vi – som dessuten vokste opp med tv. Forrige generasjons uting som skulle ødelegge og fordumme en generasjon skjermbrukere.

Men hva med alt det forferdelige de får se der inne? Selvfølgelig finner de det. På samme måte som vi fant ut og prøvde alt foreldrene våre helst ikke ville vi skulle se og prøve. Unge har alltid gjort det, og kommer alltid til å gjøre det.

Problemet er hva som er der. Det er et voksen-ansvar. Det er vår generasjon som lager og håndhever lover og regler som regulerer innholdet de kan finne.

Eller hva med algoritmene som bestemmer hva de får mer av. Algoritmer som kan skape ekko-kamre som gir inntrykk av at de fleste rundt dem mener det samme som de selv – selv om de meningene er både ekstreme og farlige. Det er også et voksen-ansvar.

Det er vanskelig å skulle hindre unge i å bruke en nyttig teknologi, som tross alt er der. Unge er dessuten flinkere enn oss til å finne fram til innhold på forskjellige kanaler – også det som er ubehagelig. Vi bør rett og slett ikke se på det som et problem.

Det vi heller bør bruke tid på er å engasjere oss i det som faktisk er et voksen-ansvar. Teknologien, og hvordan den skal virke. For eksempel hva som kan legges ut, eller mekanismene bak måten innhold blir prioritert og eksponert. For ikke å snakke om hvem og hvordan sporene av aktiviteten på nett blir lagret og brukt. For selv om ikke vi vet hva de unge foretar seg, er det faktisk noen som følger med og lagrer aktivitet.

Kanskje det er noe å tenke på, neste gang vi har holdt barna våre i ånde med ikke-skjerm-aktiviteter ut over kvelden, for at de skal bli trøtte på en sunn måte. Og legge seg til å sove, så vi kan synke sammen i sofaen. Foran tv-en. Med vår guilty pleasure, fra tiden da vi var unge rebeller.