Forelder, engasjer deg!

Etter flere år med skjermbruk har jeg fortsatt ikke firkanta øyne, som enkelte bekymret seg for på 80- og 90-tallet. 

For skjerm har alltid vært litt skummelt. 

På tampen av 60-tallet, før vi fikk farge-tv på fjernsynsapparatet, var det også duket for en diskusjon. Farger kunne være farlig! Ja, faktisk djevelens verk, ifølge Einar Førde. AP-politikeren og stortingsrepresentanten sa at "synda er komen til Jorda, men vi vil ikkje ha ho i fargar."

Nå er det ipad og spill-kultur vi diskuterer, primært på vegne av barn og unge. 

Pisa-undersøkelsen for 2022 viser nedslående resultater. Norske elever har aldri før vært så dårlige i matematikk. Skjermen er utpekt som syndebukk.

Det er mye vi er redde for når det kommer til skjerm: som dårlige skoleresultater, fedme og inaktivitet, og sosial utenforskap. Det er forståelig. Likevel er det bare barna våre vi er bekymret for. 

Selv sitter mange av oss foreldre foran en skjerm cirka 7,5 timer hver dag. Når vi kommer hjem kobler vi kanskje av med mobilen. Det kjennes godt etter en lang arbeidsdag. Dessuten hender det at vi trener også. Dermed er det ikke noe i veien for å legge seg ned på sofaen når kvelden kommer og "binge" en serie eller tre på Netflix eller HBO. På lørdag ser vi kanskje en film på kino, men det er tross alt kultur. Her inkluderer vi gjerne barna også, uten dårlig samvittighet.

Det er godt med en pause og da er det lett å ty til skjermen. Men barna skal skjermes. Etter å ha sugd til seg læring, fått enorme inntrykk, lekt i en skolegård og truffet minst en hel skoleklasse, ser vi helst at de tar frem Lego eller tegnesaker når de kommer hjem. De har kanskje hatt et par timer med undervisning og oppgaver på ipaden i løpet av skoledagen. Det holder!

Jeg tror vi har feil fokus. 

Det er ikke barna som må logge seg av. Det er vi voksne. 

Og så bør vi logge oss på igjen, der barna våre er.

Etter at jeg fikk barn har jeg blitt mer bevisst på mobilbruken min. Det er hjerteskjærende å se små barn som prøver å oppnå kontakt med foreldrene, men som blir avvist og oversett – til fordel for en skjerm. 

Da Medietilsynet holdt fagseminar om barn og unges gaming-vaner, kunne forskere og fagfolk fortelle om både positive og negative sider ved spill. For det er både og.

For å begynne med de positive: Spill kan få deg i flytsonen. Du kan oppleve mestring, samhørighet, holde kontakt med venner, lære engelsk og logikk. Du kan til og med lære matte, om du vil. 

Det er følgelig også negative sider. Mange, spesielt jenter, blir utsatt for dårlige holdninger, dårlig oppførsel, og utestenging. 

Derfor er det viktig at foreldre følger med, og engasjerer seg i barnas spillvaner og skjermbruk, akkurat på samme måte som vi gjør på fotballbanen eller i skiløypa. 

Filmen Ibelin er et godt eksempel på dette. I filmen får vi se et kjærlig og omsorgsfullt foreldrepar, som ønsker det beste for den muskelsyke gutten sin. De dro han med ut på leirskole og i fornøyelsespark med andre syke barn, i håp om at han skulle få nye venner og opplevelser – at han skulle leve.

Men Mats, filmens hovedperson, mistrivdes på slike arrangementer. Han ville bare tilbake til spill-bobla. Det var der han fant venner, tilhørighet, kjærlighet, mestring og mening. 

Robert Steen, faren til Mats, har uttalt at han syntes det var kjedelig å stå på sidelinjen og se på at sønnen spilte på nett. Nå skjønner han at det hadde vært annerledes om han selv hadde vært en del av spillet – kanskje som en liten og rødhåret gnom, med stort skjegg. På den måten hadde det vært lettere for han å ta del i sønnens store interesse. Akkurat slik Mats, eller Ibelin, oppfordret en mor i spillet World of Warcraft til å gjøre med sin egen sønn, med stor suksess. Forholdet mellom mor og sønn ble styrket etter at de fant hverandre i spillet.

Jeg håper jeg husker på dette den dagen mine barn blir eldre, og får fritidsinteresser som jeg ikke forstår meg på. Det er bedre å omfavne enn å fordømme, tror jeg. 

Så gjelder det selvfølgelig med skjerm og spill, som med alt mulig annet – alt med måte. 

De beste minnene er de man skaper sammen – enten det er på en skjerm eller ute i frisk luft.