DaaS (Doctor as a Service)

Vi begynner å nærme oss en verden hvor teknologiselskaper har grunnlag for å si mer om helsen din enn fastlegen. Vi nærmer oss et scenario hvor selskaper som Apple og Google inngår større samarbeid med sykehuskjeder for å tilby hele verdikjeden.

Da kan de globale it-selskapene tilby abonnementstjenester hvor vitale funksjoner overvåkes gjennom kroppsnær teknologi i sanntid, diagnostisering gjennom analyser og big data (hjulpet av et nettverk av leger i lavkostland). Apple eller Google kan tilby riktig behandling og samtale med en lege eller om nødvendig et besøk på et sykehus de samarbeider med.

Hva vil du betale for å sikre din egen helse? 200? Eller kanskje 2.000 kroner måneden om du er garantert lynrask diagnose og behandling?

Og hva skjer i et slikt scenario med det norske offentlige helsevesenet. Kanskje det offentlige skal betale for disse private tjenestene?

Det som er helt klart er at den teknologiske innovasjonen ikke skjer i det norske helsevesenet - til det er er strukturen for tungrodd. Prosesser tar år. Fire regioner, en mengde helseforetak, to direktorater, flere hundre kommuner og tusenvis av fastleger (med en åtte år gammel PC) - så blir det ikke fart i innovasjonen. Google og Apple derimot er vant til å snu seg raskt og få produkter raskt på markedet.

Når et slikt scenario inntreffer, blir teknologien en solid utfordring for det norske offentlige helsevesenet. Også det offentlige helsevesenet har en forretningsstrategi som trues av teknologien.      

Det snakkes mye om digitalisering i Helse- og omsorgsdepartementet, direktoratet og ute i regionene. Det gjøres også selvfølgelig en hel del. Utfordringen er at det vil ta år før det norske offentlige helsevesenet klarer å samordne dataene de allerede har.

Som et eksempel startet e-reseptprosjektet i 2004 - men det tok ni år før alle apotekene i Norge kunne ta i mot e-resepter i 2013. Men sykehusene, som står for 20 prosent av reseptene, er fortsatt ikke oppe på den digitale løsningen.

Ting tar veldig lang tid.

Og uavhengig av byrakratiske prosesser og langdryge lovendringer, turer den teknologiske utviklingen fremover. Det blir et gap mellom de som kan betale for nye muligheter, og de som ikke kan.

Jeg spurte en gang noen representanter for forsikringsbransjen om de trodde deres kunder ville akseptere at bilkjøringen deres ble konstant overvåket. At det ble registrert om du kjørte på rødt lys, brøt fartsgrensen eller hadde hyppige kraftige oppbremsinger etc. De svarte at dette ikke var noe problem, det handlet bare om å gi litt rabatt på forsikringspremien.

Får vi noe igjen i andre enden, så gir vi gjerne fra oss informasjon.

På appen som ligger default på Iphone, er det gjort klart for informasjon om min ernæring, aktivitet, resultater fra blodprøver, vitale tegn og søvn - for å nevne noe. Hva når blodprøveresultatene kommer rett inn i denne appen og kombineres med andre målinger fra kroppsnær teknologi? Kanskje også med min genetiske profil? Da snakker vi om enorme muligheter. Tenk, helseinformasjon fra millioner av mennesker som kan kombineres og analyseres - anonymt selvfølgelig. Dette er både Apple og Google teknisk i stand til å gjøre allerede i dag.  

Vil jeg abonnere på en tjeneste hvor mine data i sanntid blir sammenlignet med profiler fra dette enorme datatilfanget? Og hvor jeg raskt kan få nødvendig helsehjelp om det trengs? Kanskje jeg vil det. Men det vil i starten føles litt ubehagelig, rent personvernsmessig. 

Men kanskje får du også rabatt på din livs- og helseforsikring om du  tillater forsikringsselskapet å få tilgang til dataene.

I dette scenariet vil mange velge et premium-abonnenment – hvor du bare er et tastetrykk unna en leges analyse (Doctor as a Service) om algoritmen varsler noe galt.

Noen vil nok oppleve dette som et skremmende fremtidsbilde, og for all del - det er også litt skremmende. Men denne reisen er allerede i gang.

Michael Oreld er redaktør i Computerworld.