Suksess som indikator for framtidig skuffelse og fiasko

Gründere som har lykkes med tidligere produkter og firma får lettere nye investorer. Folk flest flytter sparepenger fra aksjefond som har gjort det dårlig til aksjefond som har gjort det bra. Spådommer fra personer som har truffet bra tidligere blir lyttet til.

Ofte er dette bra strategier, men en del ganger er det oppskriften på framtidig skuffelse og til og med fiasko. For å vite hvor mye vi vil bli skuffet og risikoen for fiasko ved å følge slike strategier bør vi ha kunnskap om minst to forhold.

For det første bør vi ha et realistisk bilde av hvor mye av tidligere suksess som skyldes flaks og hvor mye som skyldes dyktighet. Dersom suksessen i stor grad skyldes flaks vil vi i neste periode mest sannsynlig bli skuffet over at det vi trodde var en super-presterer kun var en middelhavsfarer eller dårligere. To eksempler:

1) Etter en svært god sesong vil de fleste idrettsutøvere oppleve at neste sesong går mye tråere (”the sophomore slump”)[1].

2) Ledere av store firma med strålende prestasjoner (”superstar CEOs”) får høyere lønn, men presterer typisk vesentlig dårligere i neste periode.[2].

Mekanismene forklares ofte som at en god prestasjon øker presset, at man ble utsatt for ”beste nykommer-forbannelsen”, at man blir for opptatt med media eller lignende. Mye av forklaringen på skuffelsene er mye enklere.

Mens dyktighet kan gjentas er det usannsynlig å gjenta flaks, og i mange, kanskje de fleste, ekstraordinære prestasjoner inngår en god dose flaks eller heldige omstendigheter. Vi bør derfor forvente at ekstraordinære prestasjoner i næringsliv, idrett og andre steder følges av mer ordinære prestasjoner. Tilsynelatende dalende prestasjonene til flere nobelprisvinnere (kalt ”the Nobel Prize Disease”) kan forklares med samme forhold.

Ekstremt gode prestasjoner, som kanskje gir kåringer, priser og store gevinster, vil typisk inneholde ekstra mye flaks og dermed være særdeles vanskelig å gjenta. Dette forhindrer selvsagt ikke at noen svært få er så dyktige, eller gjør så mange gode forsøk, at de kan gjenta ekstraordinære suksesser. Det forhindrer heller ikke at en god start, som følge av flaks, gir en så stor fordel at den oppveier at prestasjonene i neste omgang er mer ordinære.

Det andre viktige forholdet mellom tidligere og fremtidige prestasjoner er verre. Noen ganger har de som har gjort størst suksess oppnådd dette gjennom bruk av en strategi som gjør at de i neste omgang, eller gjennomsnittlig, vil prestere dårligere enn middels.

En nylig utgitt undersøkelse av rangering av aksjefond ved hjelp av Morningstar-stjerner (som evaluerer risikojustert avkastning gjennom å gi aksjefond en til fem stjerner, der fem er best) illustrerer dette[3]. Morningstar-rangeringen brukes av mange til å velge aksjefond både i Norge og i andre land og det er en betydelig flyt av investering fra aksjefond med en-to Morningstar-stjerner til aksjefond med fire-fem Morningstar-stjerner. Tidligere studier tyder på at aksjeforvalteres tidligere prestasjoner i svært liten, om i det hele tatt noen, grad forutsier fremtidige prestasjoner[4]. Det var derfor overraskende at denne studien fant at aksjefondene med dårligst (en-to stjerner) rangering gjorde det vesentlig bedre, selv etter risikojustering av avkastning, enn de med best (fire-fem stjerner) rangering i kommende tre-års periode. Det ville altså ha lønt seg å velge de aksjefondene som hadde gjort det dårligst (”Loser strategy”) i stedet for de aksjefondene som hadde gjort det best (”Winner strategy”)! Studien ble gjort i USA for perioden 1994-2015.

For å sjekke robustheten av funnet gjorde jeg en svært enkel  analyse på norske aksjefond som hadde fått Morningstar-rangering i 2011 og så hvordan de hadde gjort det de siste tre årene. Samme forhold ble funnet her[5]. Norske aksjefond med høy Morningstar-rangering i 2011 hadde gjort det vesentlig dårligere enn norske aksjefond med lav Morningstar-rangering de tre siste årene.

Ingen vet ikke hvor vanlig det er at en god prestasjon følges av dårligere enn middels prestasjoner, som i tilfellet med aksjefondene, men uvanlig er det neppe. To interessante eksempler.

1) Bak store suksesser står ofte gründere som har tatt stor risiko. Små og mellomstore bedrifter som tar høy risiko gjør det imidlertid i gjennomsnitt dårligere enn de som tar lav risiko.[6] Det at de mest vellykkede har tatt høy risiko er noe helt annet enn at denne strategien typisk lønner seg i neste fase.

2) Ledere, analytikere og entreprenører som har lykkes med å forutsi ”den neste store tingen” er typisk dårligere enn gjennomsnittet til å forutsi fremtiden.[7] En årsak til dette er at de har en strategi som vektlegger trender (baserate) for lite og spesifikk informasjon for mye. Strategien de bruker gjør at noen få av dem får ”veldig rett” der de fleste andre tar feil, ofte som følge av flaks, men at de stort sett tar mer feil enn andre.

Når vi evaluerer personer og firma bør vi gjøre oss opp en mening om i hvilken grad gode, særlig ekstraordinære, prestasjoner skyldes heldige omstendigheter eller strategier som i neste omgang typisk vil gi under middels prestasjoner. Jo mer uvanlig og ikke-repetert, jo mer sannsynlig er det at flaks inngår i vesentlig grad, og kanskje også bygger på strategier som i neste omgang gir et helt annet resultat. Dersom mulig bør man lete etter, eller selv lage, en analyse av samvariasjon mellom tidligere og fremtidig prestasjon innen tilsvarende område. Dersom samvariasjonen mellom tidligere og påfølgende suksess er lav, kan du anta at flaks er et viktig element i suksessen noen har hatt.

Å identifisere og forstå konsekvensene av flaks (tilfeldigheter) er en særdeles viktig egenskap, særlig innen ledelse[8].

Magne Jørgensen er professor ved Simula Research Laboratory.