Hvis data er den nye oljen, er tjenester det nye opium

Med sine nye brukerbetingelser, der selskapet vil bruke mer av brukernes data til å trene sin kunstige intelligens, viser Meta sitt sanne ansikt. De samler data der de kan, og tjener penger på de samme dataene der de klarer å gjøre det.

Sånn har det i bunn og grunn alltid vært. Når noe er gratis, er det i virkeligheten vi som er produktet. Vi vet jo egentlig det. Forskjellen nå, er at Meta er tvunget til å være mer transparente, så de sier det like godt i klartekst.

Derfor kan Forbrukerrådet gå til sak, Datatilsynet plukker opp hansken, og digitaliseringsminister Karianne Tung ber om møte med Meta. Det er forbrukerorganisasjoner, tilsynsorganer og politikere i Europa som tvinger gigantene til å bli transparente.

Spørsmålet er hvor langt søksmålene kommer, og hvor stor effekt de vil ha. For mens vi, forbrukerne, står bak myndigheter og tilsynsorganer nå de tar slaget om de store datamengdene, er vi ikke like kritiske når det kommer til våre egne.

I det ene øyeblikket heier vi, i det neste øyeblikket sier vi ja til cookies og aksepterer hundre sider brukerbetingelser uten å ha kastet så mye som et blikk på dem. Hvorfor? Fordi tjenestene er så praktiske, og sier du nei får du ingen tilgang.

Det er ikke bare å slette Facebook. Det er ikke bare å takke nei til alle de praktiske tjenestene som gjør hverdagen vår enklere. Når google kan fortelle oss hvor det er kø, og hvor trafikken glir lett på vei hjem fra ferie, er det fordi alle er pålogget og lar google vite akkurat hvor vi er. Når Facebook lar oss holde kontakt med venner og kjente, organisere og annonsere hobbyaktiviteter, er det ikke så farlig at de samtidig får innsikt i alles nettverk, og hvordan samtalemønstre går.

Kort fortalt er det lett å forstå misbruket av havet av data, men vanskelig å forstå betydningen av dråpene vi bidrar med. Vi sier «jeg poster nesten ikke på Facebook lenger», men svinger likevel innom iblant. Og beholder kontoen på grunn av alle bildene, meldingene og kontaktene. Alt er så praktisk, og det lille jeg gir fra meg, kan da umulig utgjøre noen forskjell.

Sannheten er at vi har blitt avhengige av tjenestene. Ikke bare Meta og Google, men alle avanserte og kostbare tjenester vi kan bruke gratis. Forutsatt at hver enkelt av oss drypper bitte litt informasjon inn i den store bøtta.

Det er en forretningsmodell som har vist seg å være svært lønnsom helt siden den så dagens lys. Det mest geniale med den er den lange avstanden mellom trollet som bruker dataene og alle brukerne som forer systemet med data.

Fra sidelinjen heier vi selvsagt på Forbrukerrådet og Datatilsynet, men lurer på hvordan i all verden de skal vinne kampen til slutt. Lovens lange arm er ikke lang nok for å stoppe trollet. Alle de små armene må slutte å gi trollet mat.