Miljøet trenger både EU og digitalisering

På årets landsmøte vedtok Miljøpartiet de grønne at Norge bør starte forhandlinger om medlemskap i EU. Det er på den ene siden oppsiktsvekkende, siden det kommer fra et parti som i all hovedsak har søkt seg mot venstresiden i norsk politikk.

På den annen side er det ikke merkelig i det hele tatt. Det partiet ser, er at man trenger overnasjonale lover og regler for å nå klimamålene. Og på veien mot målene blir man nødt til å måle for å se om vi beveger oss i riktig retning.

Det betyr dokumentasjon og sporbarhet – som igjen krever digitalisering. Også i bransjer som tradisjonelt anser seg selv for å være lite digitale.

Bygg og anlegg er et godt eksempel. De er i ferd med å våkne opp til en helt ny virkelighet i form av både nasjonale, og ikke minst EU-baserte forskrifter. Tiden da bransjen kunne få dispensasjon fra å føre klimaregnskap slutter denne sommeren, og rundt neste sving venter digitale produktpass fra EU. Det betyr informasjon om klimaavtrykk og restlevetid som skal følge innsatsfaktorer fra vugge til grav. Målet er å sikre grønnere prosjektering og mer ombruk i bransjen.

Det betyr at en traust bransje som har blitt sett på som sinke innen digitalisering blir nødt til å ta rev i seilene. Produsenter som ikke forholder seg til produktpass der det kreves, vil om få år nektes å levere innenfor EU. Det samme problemet vil snart gjelde alle som ikke kan levere klimaregnskap for sin virksomhet. Samme hvor de er i verdikjeden.

Digitalisering er en konsekvens av kampen for å redde miljøet i vårt moderne samfunn. Vi må kanskje styres og i noen tilfeller tvinges til å ta grønnere valg. Men da må vi være i stand til å forstå hva som er grønt og hva som ikke er det. Det betyr et byråkrati som bare kan løses digitalt.

For bransjer som så langt har kunnet leve på dispensasjoner, unntak, eller følt seg veldig analoge, er det bare å våkne til en ny, digital hverdag. Hvis ikke er du i ferd med å miste et marked – i hvert fall i Europa.