Test: Kongen på APS-C-haugen

Siden det «folkelige» speilreflekskameraet så dagens lys i 2003 med Canon EOS 300D – folkelig definert som et kamerahus til under 10.000 kroner her hjemme – er det APS-C-bildebrikken som har dominert i speilrefleksverdenen.

Dette er en bildebrikke på rundt 23 x 15 mm, litt varierende hos de forskjellige fabrikanterne. EOS 7D Mk II: 22,4 x 15 mm.

Det klassiske digitale speilreflekskameraet bygd rundt denne brikkestørrelsen, med ordinært, vippbart speil og separat autofokussensor i speilhuset, møter i dag utfordringer fra mange hold.

Ovenfra truer tilsvarende kameraer med fullformatbrikke til stadig lavere priser, og nedenfra kommer en hel armada av trusler.

«Ekte» speilreflekskameraer med Four Thirds-brikke er det kanskje ikke så mange av lenger, men speilløse systemkameraer med denne brikkestørrelsen, Micro Four Thirds, og andre brikkestørrelser er det mange av, fra konkurrenter som Panasonic, Olympus, Samsung, Fujifilm, Sony og andre. Mange av dem lokker med lettere og hendigere kameraer, men likevel full systemfunksjonalitet, det vil si utskiftbar optikk.

I tillegg trues konseptet av en ny generasjon kompaktkameraer med større bildebrikker enn før.

Alt dette kombinert med finanskrisen og problemene i kjølvannet av den har gjort markedet vanskelig for det klassiske APS-C-speilreflekskameraet de siste årene.

Men gamle aktører, med Canon og Nikon i spissen, ser ikke ut til å ville gi opp med det første. Tvert imot fortsetter de ufortrødent å lansere nye modeller. Nikon har nylig lansert konsument-speilrefleksen D5500, mens Canon er kommet med en ny versjon av sitt APS-C-flaggskip, EOS 7D Mark II.

Hvorfor fortsetter de?

Det er flere grunner til at Nikon og Canon fortsetter å lage klassiske speilreflekskameraer.

Den ene er det enorme antallet objektiver som er solgt til Nikon- og Canon-brukere over hele verden.

Canon har solgt over 100 millioner speilrefleksobjektiver siden selskapets EF-fatning kom på markedet, mens Nikon ligger hakk i hæl med over 90 millioner solgte Nikkor-objektiver.

I tillegg kommer store mengder optikk fra tredjepartsprodusenter som bygges med objektivfatning for blant andre Nikon og Canon.

Selv om mange av objektivene i denne statistikken ikke er optimalisert for digitale speilreflekskameraer, kan svært mange av dem brukes. 

Speilrefleksfotografer er ganske lojale mot sitt merke. Og de vil gjerne fortsette å bruke mye av optikken de har investert i. Men forutsetningen er at kameraprodusenten følger opp med toppmoderne kamerahus. Det prøver Nikon og Canon stadig å gjøre.

En annen grunn er at de store kameraprodusentene har investert enorme beløp i produksjonsapparatet til speilreflekskameraene og -objektivene og at de gjerne vil sikre seg inntjening så lenge de kan fra fabrikkene sine før de må begynne med kostbare ombygginger.

Dessuten holder en del fotoentusiaster fast på det klassiske speilreflekskonseptet nettopp fordi kamerahus og optikk har en viss tyngde, oppleves som mer solid og værbestandig og kan brukes under røffere forhold, også med hansker, der moderne, små og lette kameraer oppleves som elektronisk leketøy, for å sette det litt på spissen.

EOS 7D Mark II

Canon har for vane å bruker Mark II- og Mark III-betegnelsen på nye versjoner av sine mest vellykte kameraer. Canon EOS 7D ble lansert høsten 2009 og fikk sin etterfølger EOS 7D Mark II fem år senere, kunngjort i midten av september i fjor, og nå rangerer altså kameraet på toppen av Canons APS-C-familie. 

Av utseende har kameraet mange likhetspunkter med fullformatkameraet Canon EOS 5D Mark III, som bare veier rundt 40 gram mer. Noen vil ha det til at design- og funksjonslikheten er bevisst fordi Canon vil at EOS 5D-brukere skal velge EOS 7D Mark II når de trenger et ekstra kamerahus. Dette er spesielt aktuelt for dem som trenger et raskere kamera for eksempel til sports-, dyre- og fuglefotografering, fortrinnsvis med teleobjektiv. Nyeste 5D-modell klarer seks bilder i sekundet, 7D Mark II tar 10. Og nettopp på grunn av forskjellene i brikkestørrelse gir 7D Mk II avstandsmåling over en mye større del av bildefeltet.

De største forbedringene fra 7D til 7D Mark II ligger på hastighet, autofokus, oppløsning og enda bedre beskyttelse mot naturkreftene – fuktighet og støv. At kameraet endelig har fått GPS, er kanskje mer av en selvfølge enn om det ikke hadde fått det. Trådløs-kommunikasjon krever imidlertid forsatt ekstrautstyr. I 2015 er det skuffende, men kanskje ikke så viktig for denne målgruppen? Noen støtter Canons beslutning og hevder det er bedre å satse på kraftigere eksterne trådløs-komponenter enn svake innebygde.

Oser av soliditet

Når man får Canon EOS 7D Mark II i hendene, føler man umiddelbart at dette er verktøy man kan stole på i tykt og tynt. Det formelig oser av soliditet, samtidig som det reagerer lynraskt på brukerens kommandoer, enten det gjelder rask autofokusering eller kjapp respons på utløserknappen. 

Det optiske søkerbildet er lyst og stort. Å komme fra EOS 700-klassen til 7D Mark II føles som å komme til en annen verden, og det gjør man vel også. Her er man i det øvre sjiktet av fotoentusiast-klassen.

Det er jo dem som hevder at 7D Mk II er APS-C-versjonen av Canons fullformat-proffkamera EOS-1D X til over 50.000 kroner.

Kameraet er fullt av små detaljer som viser at Canon her har tenkt på de mest kravstore. 

7D MII kan for eksempel skilte med plass for to minnekort, og det ene sporet er for CompactFlash-kort, som fortsatt trolig har en høyere stjerne hos en del kravstore fotografer enn de mindre sd-kortene.

Blant forbedringene fra fem år gamle 7D er litt høyere oppløsning, opp fra 18 til 20 megapiksler netto, og kamera har naturligvis nyeste versjon av Canons signalprosessor, Digic 6, i dobbel utgave.

Doble fotodioder

CMOS-brikken i 7D Mk II har ikke bare flere piksler, men har også fått den avanserte Dual Pixel CMOS AF-teknologien som Canon introduserte med EOS 70D i 2013. 

Løsningen går ut på at hver piksel har dobbel fotodiode som peker henholdsvis litt til høyre og litt til venstre. Dermed kan de utføre fasedetekterende autofokus (i motsetning til bare langsommere kontrastdetekterende autofokus) uten at halve pikselen er maskert. 

Resultat blir litt raskere, men veldig mye mer nøyaktig autofokus, uten «fokusjogging», noe som særlig hjelper under LiveView og videofilming, når speilet er vippet opp og og hindrer at fokussensoren i kamerahuset kan brukes. Rundt 80 prosent av bildebrikken brukes til denne formen for fokusering.

Vi spådde riktig – uten at det er så mye å skryte av – i vår test av 70D i 2013 da vi skrev at dobbeltpiksel-teknologien etter hvert vil bli å finne på andre modeller også.

Nytt er det også at kameraets fokussensor – som ikke må forveksles med autofokus via dobbeltpikslene på bildebrikken – har fått hele 65 autofokuspunkter, mot 19 på forgjengeren. Alle er av kryssfokustypen, og midtpunktet har dobbelt kryssfokusfunksjon som også håndterer diagonale linjer i motivet. Canon har åpenbar lagt ned mye arbeid i å forbedre autofokusering, med godt resultat.

Autofokusen er lynrask og oppleves som i en helt annen klasse enn de rimeligere EOS-kameraene – vi hadde en EOS 650D tilgjengelig for sammenligning. Det er spesielt evnen til å følge motiver som imponerer.

I menysystemet er en hel side viet til alle mulige slags finjusteringer av følgefokusen, så som sporingsfølsomhet, akselerasjon og retardasjon av følgefokus.

Fokuseringen får også noe hjelp fra en ny lysmåler på 150.000 piksler som analyserer både farge- og infrarød-informasjon i motivet. Dataene herfra er med i Digic-prosessorenes eksponerings- og fokus-beregninger.

Autofokus i Live View og videomodus er langtfra så rask som via fokussensoren, men er ganske nøyaktig og evner for eksempel å følge ansikter ganske bra, så sant bevegelsene ikke er for raske.

EOS 7D MII har dessuten fått veldig effektiv manuell kontroll over valget av autofokuspunkter eller -område gjennom en ny bryter plassert rundt joysticken på baksiden av kamerahuset.

Lysømfintligheten er økt. Før var kalibrert område ISO 100-6400, nå er det økt til ISO 100-16000. Ukalibrert kan du kose deg med både ISO 12.800, 25.600 og 51.200 – mer om det senere.

Ergonomien

Jeg synes både Nikon og Canon er flinke på ergonomi. Nikon har vært en aldri så liten favoritt her, men Canon står ikke lenger noe tilbake på dette punktet – jeg medgir at dette er en ganske subjektiv vurdering. Nye modeller får gjerne noen nesten usynlige justeringer fra forrige modell, og jeg vil betegne EOS 7D Mk II som et særdeles velbetjent kamera.

Man må regne med å bruke god tid på å bli fortrolig med kameraet hvis man ønsker å utnytte alle mulighetene det byr på. Det følger med brukbare instruksjon både i form av bøker og pdf-dokumenter, og i tillegg er det et hjelpesystem i tilknytning til menysystemet på lcd-skjermen som kan gi noen hint i vanskelige menyvalg.

I en annen artikkel har jeg allerede vært innom kamerabetjening med hansker på. Du får ikke gjort alt mulig med hansker på, men ganske mye, har jeg erfart under vinterens testing av 7D Mk II.

I denne kameraklassen er det gjerne en liten monokrom lcd-skjerm på toppen av kamerahuset til å supplere informasjonen på lcd-skjermen – slik også på 7D MII. Like ved er det betjeningsknapper for rask endring av autofokus, enkelt- eller seriebildeopptak, ISO-innstilling og så videre, slik vi kjenner det fra mange andre Canon-speilreflekser. Disse knappene i kombinasjon med kommandohjulene bak og på toppen er med på å gjøre det raskt å endre innstillinger.

Noen vil kanskje savne vippbar lcd-skjerm. Den er fast, men har stor innsynsvinkel, så det kompenserer jo noe. 

Jeg har hørt noen si de savner berøringsfølsom skjerm. Smak og behag – jeg vil heller bruker knapper og hjul, for da er det mindre behov for å skifte grep.

Kameraet har naturligvis de fleste tilkoblingsmuligheter som profesjonelle brukere krever, for eksempel både inngang for ekstern mikrofon og utgang for hodetelefoner, blitssynk-kontakter, HDMI og fjernkontroll.

ISO-diskusjonen

EOS 7D MII er et ypperlig kamera for dem som liker å fotografere til alle døgnets tider, helst uten blits. 

I våre atelier-testbilder vises ISO-økningen fint lite opp til ISO 3200, selv om den naturligvis er synlig på såpass høy lysfølsomhet. Men selv på ISO 3200 er det moderat forskjell på hva som synes av korn og fargestøy i bildet sammenlignet med resultatet hvis støyreduksjonen er aktivert.

Går man til ISO 6400, gjør bildestøyen et mer merkbart hopp enn fra ISO 1600 til 3200, men er man villig til å akseptere den lille utflatingen som skjer i bildet når man aktiverer støyreduksjonen, er det ikke så stor forskjell på et bilde tatt på ISO 3200 og ISO 6400. Dette betyr at man i mange sammenhenger godt kan bruke ISO 6400 og være trygg på et fullt ut akseptabelt resultat – det avgjørende er jo hva bildet skal brukes til.

Men det stopper ikke der. Hva med ISO 12800? Jo, her er det naturligvis grovkornet, og med støyreduksjonen aktivert forsvinner mange av detaljene – brukeren kan velge mellom flere støyreduksjonsgrader og eksperimentere seg frem til et komproniss. Men jeg vil påstå at man neppe får dårligere bilder med dette kameraet på ISO 12.800 enn man fikk med ISO 6400 for et par år siden, heller tvert imot.

Og igjen – hvis det er bilder som bare skal brukes i nyhets- og sportsdekning i nettaviser, for eksempel, og ikke skrives ut i stort format på glanset papir, tror jeg ISO 12.800 med støyreduksjon vil gi mer enn gode nok bilder til formålet, til tross for at programvarebasert støyreduksjon i prinsippet er destruktivt for detalj-gjengivelsen.

Egentlig er jeg imponert over hva Canon har fått til på ISO 25.600 også, men å anbefale så høy ISO annet enn til nødbruk er som å banne i kirka.

Og ISO 51.200 er vel bare tatt med som en demonstrasjon av hva Canon får til, ikke noe som folk kommer til å bruke i noen særlig grad – selv om vi på enkelte andre kameraer nå har begynt å se seks-sifrede ISO-verdier, men da snakker vi om fullformatkamera, ikke APS-C.

Hvis det er viktig for deg med mest mulig støyfrie bilder, byr Canon på en innstilling kalt Multi-Shot Noise Reduction, eller Støyreduksjon ved flerbildeopptak på norsk. Her tas det fire bilder i kjapp rekkefølge som settes sammen til ett bilde med minimalt med støy.

Resultatet blir imponerende bra bilder med minimalt med støy på forholdsvis høy ISO under dårlige lysforhold, selv om bildene får et aldri så lite soft uttrykk. Noe som for så vidt passet bra da vi prøvde løsningen på kveldstid etter det siste kraftige snøfallet, med husene i nabolaget svakt opplyst av noen spredte gatelykter.

Men ulempen er at du må slå av flere funksjoner for at denne modusen skal fungere, for eksempel støyreduksjon for lange eksponeringer og HDR. Dessuten blir kameraet stående og prosessere de fire eksponeringene i flere sekunder etter fotograferingen. Så funksjonen egner seg best til stillestående motiver der du har god tid.

Uansett må vi bare fastslå at EOS 7D MII er et fremragende kamera under dårlige lysforhold – et av de beste vi har prøvd.

Andre funksjoner

EOS 7D Mark II har innebygd Speedlight-overføringsfunksjon, som betyr at blitsen kan fjernutløse frittstående Canon Speedlight-blitser i et multiblits-oppsett – dette har vi ikke prøvd.

Til testen fikk vi med Canon EF 16-35mm f/4L IS USM, en utmerket allround vidvidvinkelzoom til rundt 10.000 kroner. 

Noen vil sikkert savne mulighet til å filme video i 4K-modus, men ellers er 7D Mk II et ypperlig videokamera.

Takket være dobbelt Digic-prosessor er kameraet raskt nok til å håndtere objektivkorreksjon også under videofilming - med Canon-optikk som er med i objektivdatabasen. Og Dual Pixel-teknologien bidrar til mye mer nøyaktig autofokus uten «pumping» frem og tilbake, noe som har plaget speilreflekskameraer i videomodus og Live View i mange år.

Riktignok virker ikke Dual Pixel-basert autofokus på de raskeste opptaksmodiene, og innimellom bommer også 7D Mk II på fokusen, men generelt gjør teknologien en veldig god jobb. Vi fikk imponerende bra video med et rimelig objektiv som EF-S 18-135 mm STM - steppmotoren og bildestabilisatoren i dette objektivet gjør det til et utmerket objektiv til video.

Kameraet har dessuten en egen «Stille kontroll»-meny som muliggjør justering av enkelte innstillinger helt lydløst under videofilming.

I tillegg er det en egen stille-kontroll til bruk under Live View-fotografering. Canon-ingeniørene har tenkt på det meste, åpenbart.

Konklusjon

Canon EOS 7D Mark II representerer det ypperste av hva man kan få i klassen «klassiske» APS-C-speilreflekskameraer akkurat nå. Det er ikke bare helt i toppen blant kameraer for kravstore fotoentusiaster, men det er også et fullverdig profesjonelt kamera.

Det er svært raskt både når det gjelder serieopptak og autofokus, det byr på fremragende bildekvalitet og det er solid som et lokomotiv. 

For mange er det sikkert i største og tyngste laget sammenlignet med en del andre kameraer på markedet, men for mange i målgruppen er ikke det noen ulempe. Kanskje heller tvert imot – kameraet byr på svært god ergonomi og det er lett å betjene selv under vanskelige forhold. Det ligger godt i hendene, man får et godt grep om det og det føles veldig balansert – litt avhengig av hva slags optikk man setter på, naturligvis.

Der er naturligvis noen få minuspunkter også ved dette kameraet. Noen vil savne berøringsfølsom skjerm, andre er misfornøyd med at autofokusen ikke er kontinuerlig i Live View, og atter andre vil sikkert savne wlan-muligheter.

Sluttkarakteren vår må likevel inneholde en totalvurdering der vi ikke bare regner sammen pluss- og minuspoeng, men også vurderer betydningen av dem for totalinntrykket.

Og da kommer vi ikke unna en toppvurdering, en sekser, for Canon EOS 7D Mark II.

Samtidig vil vi minne om at en del av dem som vurderer 7D Mk II kan komme til å bli godt fornøyd med den vesentlig rimeligere Canon EOS 70D.