Mens det kommer stadig bedre og mer spennende hd-videokameraer på markedet, blir de gode, gamle MiniDV-kameraene til gjengjeld stadig billigere. Det er nok ikke minst derfor at fenomener som Youtube gir inntrykk av at alle og enhver har et videokamera.

Vi har hentet inn to av nyeste generasjon MiniDV-kameraer til test, Canon MD255 og Panasonic NV-GS90. Butikkprisene ligger i sjiktet 2500-2700 kroner, selv om du finner dem både over og under disse beløpene ute i butikkene.

Prisen på MiniDV-kameraer har altså falt dramatisk de siste årene. Kameraer i noenlunde samme klasse som vi tester her, kostet gjerne både 10 000 og 15 000 kroner hvis vi går tilbake til årtusenskiftet. Jeg kjøpte selv et kompakt MiniDV-kamera i 2001 og måtte ut med nærmere 15 000 kroner. Nå får man kameraer som byr på noenlunde det samme for mellom en fjerdedel og en sjettedel av prisen.

På disse årene har vi dessuten opplevd en betydelig teknologisk utvikling som også kommer videokamerakjøperne til gode. Kameraene er gjerne enda lettere og mer kompakte, det optiske zoomomfanget er gjerne større og ikke minst er bildeprosesseringen forbedret.

LES OGSÅ: Klar for hd-revolusjon

Så selv om det har vært en kontrollert inflasjon i senere år, er det liten tvil om at en som kjøper et MiniDV-kamera i dag, får utrolig mye mer for pengene enn for sju-åtte år siden. Hvis du videofilmer mest for presentasjoner à la Youtube og for visning på pc, ikke for stor flatskjerm, er MiniDV-kameraer en rimelig inngangsbillett til videoverdenen.

Dessverre er det ikke alle sider ved utviklingen som representerer fremskritt.

Treffer man folk i videokamerabransjen på tomannshånd, uten blokk og blyant, er det ikke vanskelig å få bekreftet at selve byggekvaliteten på dagens videokameraer i forbrukersjiktet generelt sett har gått ned de siste årene. Den voldsomme priskrigen i elektronikk- og kamerabransjen har ført med seg en klappjakt på billigere materialer og komponenter, i tillegg til at selve produksjonsprosessen stadig rasjonaliseres. Heldigvis har dette lite å si for selve video- og bildekvaliteten. Det er nok først og fremst produktenes forventede levetid som rammes, og dermed i siste instans miljøet.

Ganske like

De to videokameraene vi har testet, er forholdsvis like, ikke bare i pris, men også i størrelse, form og funksjoner, selv om det også er noen vesentlig forskjeller – mer om dem senere. Du kan nesten skjule kameraene i hånden, selv om vi har brukt betydelig mindre dv-kameraer tidligere. Men de må likevel betegnes som små og hendige.

LES OGSÅ: Lite videokamera vekker oppsikt

Begge er i utgangspunktet myntet på 16:9-bredformat selv om man også kan stille om til gammeldags 4:3-format, begge har forholdsvis stort optisk zoomomfang, begge har en form for joystick-betjening av oppsett og menyvalg, og begge har en oppgitt nettovekt på 390 gram. Vi veide Canon-kameraet til 450 gram med batteri, bærerem og videokassett, og Panasonic-kameraet til 452 gram.

Begge har også manuell åpning og lukking av beskyttelsesdekselet foran objektivet, noe som dessverre gir kameraene en litt «billig» image.

En av forskjellene mellom de to videokameraene er hjelpelyset for filming i dårlig lys:

Panasonic-kameraet har et lite led-fotolys i fronten som raskt aktiveres ved å trykke inn en knapp merket Light. Man må felle ut lcd-skjermen for å nå knappen, men lampen fortsetter å lyse når man feller inn igjen lcd-skjermen, slik at man godt kan velge å bruke den vanlige søkeren når man filmer med lampen på. Rekkevidden er begrenset til 1,5 meter, og motivet bør helst være enda litt nærmere for at lampen skal ha noen særlig effekt. Den gir et ganske hvitt lys og kan derfor også brukes til å lette opp skygger i ansiktet når du filmer personer i motlys på nært hold ute i dagslys.

Canon-kameraet har ingen separat videolampe, men et menyvalg som gjør at lcd-skjermen lyser hvitt. Med denne innstillingen kan du ha lcd-skjermen vippet ut og snudd mot motivet, mens du ser gjennom den vanlige søkeren. Lyset er imidlertid ganske svakt, og motivet må være veldig nært kameraet for at det skal ha noen effekt.

Vidvinkel vs. tele

Begge kameraene har ganske stort zoomomfang. Samtidig er det på optikken kameraene er mest forskjellige fra hverandre.

Canons brennviddeomfang på 37x zoom går fra 2,6 til 96,2 mm. Omregnet til 35 mm-filmformat tilsvarer dette 41,7-1536 mm for videoopptak. (Med stillbilder tilsvarer det 41,5-1536 mm.) Vidvinkelmodus er med andre ord ikke langt under det som regnes som normalbrennvidde i fotoverdenen, ikke vidvinkel.

Siden begge kameraene har like stor ccd-brikke (1/6 tomme), er brennvidden ganske sammenlignbar, selv om oppløsningen som benyttes i de forsjellige modi også virker inn på dette. Panasonic opererer med brennviddeomfang på 1,8-75,6 mm. Dette tilsvarer altså 42x zoom, men med merkbart kraftigere vidvinkeleffekt enn hva Canon kan by på. Det finnes mange situasjoner der dette er viktig, ikke bare for å få med flere personer på opptak i trange rom, men også for å få mer spennende perspektiv i en del sammenhenger.

Våre prøveopptak inkluderte filming av der vi fra vårt ståsted ikke fikk med hele huset en gang med Canon-kameraet, mens vi med Panasonic-kameraet fikk med både det aktuelle huset og masse luft på hver side.

Den andre siden av medaljen er naturligvis at man med Panasonic-kameraet ikke kan zoome så tett innpå som med Canon-kameraet.

Canon opererer med en maksoppløsning på 1,07 megapiksler, der man benytter opptil 700 000 piksler til filming og 800 000 piksler til stillbilder, mens Panasonic opererer med maks 800 000 piksler, med 370 000 piksler til 16:9-video.

Begge videokameraene har digital zoom. På Panasonic-kameraet kan man velge mellom opptil 70x digital zoom og 2000x digital zoom. Hos Canon er det tre valg: 37x optisk zoom, 45x «avansert» zoom og 2000x digital zoom. 45x-alternativet innebærer moderat digital zoom ut over det optiske nivået.

2000x-alternativet på begge kameraene er med respekt å melde bare tull, kun aktuelt for folk som får kick av å se nærbilder av forstørrede piksler.

Uheldig vignettering

På begge kameraene er fronten på objektivet et stykke «inne i» kamerahuset og stikker altså ikke ut. Fordelen er at objektivet dermed er mindre sårbart for fingeravtrykk, i tillegg til at fronten foran objektivet fungerer som en effektiv solblender som minsker refleksene i optikken.

Men til vår forskrekkelse oppdaget vi at objektivet på Panasonic-kameraet er plassert litt skjevt i forhold til den fysiske åpningen som man filmer gjennom i fronten på kameraet. Faktisk såpass skjevt at da vi så igjennom opptakene på pc-en, så vi uskarpe, sorte felt som så vidt stakk inn i øvre og nedre venstre kant av videobildet på opptak i full vidvinkelmodus. Det vil nok ikke synes på en crt-tv, men på en lcd- eller plasma-tv – og ikke minst på en pc-skjerm – synes det godt.

Ulike betjeningsvalg

På begge kameraene må man i utgangspunktet bruke begge hendene for å betjene hendler og knapper.

På Canon-kameraet er joysticken og et par andre knapper plassert i rammen på selve lcd-skjermen, hvor du gjerne plasserer noen av fingrene på venstre hånd likevel når du filmer, for å øke stabiliteten.

På Panasonic-kameraet sitter noen av betjenings-knappene inne i kammeret hvor lcd-skjermen felles inn, og når du skal trykke på disse, vil hånden gjerne dekke utsynet mot lcd-skjermen.

Dessuten sitter meny-joysticken tett inntil knappen for å starte og stoppe opptak. Flere ganger mistet vi opptak fordi vi trykket på feil knapp. Dessuten sitter knappen for å skru av og på bildestabiliseringen her. Det blir rett og slett litt tett med knapper, og i tillegg kan det være litt vanskelig å nå bildestabiliseringsknappen når man har hånden i håndremmen, dels fordi håndremmen strammer og dels fordi knappen sitter for tett inntil det utstikkende batteriet.

Totalt sett synes vi at Canon ligger litt foran i ergonomi.

Ellers har begge kameraene usb-, firewire/DV- og av-utgang – altså ingen DV-inngang. Canon-kameraet har kortplass for sd-kort for stillbilder, mens man med Panasonic-kameraet må lagre stillbildene på videobåndet.

Konklusjon

Det er ganske lett å bli fortrolig med begge kameraer, som har god automatikk, mange forhåndsprogrammerte oppsett og gode muligheter for manuell overstyring, selv om det må gjøres i menysystemet og ikke med raske knapper, som på mer profesjonelle kameraer.

Videokvaliteten er ikke imponerende for dem har begynt å få sans for de forskjellige formene for hd-video som finnes, men helt grei for klassen.

Vårt valg

Etter en grundig samlet vurdering er vi kommet frem til at Canon MD255 er et strå vassere enn Panasonic NV-GS90. Det er ikke store forskjellene mellom disse to videokameraene, og det er gode sjanser for at du blir godt fornøyd med Panasonic-kameraet også. Men Canon har litt bedre videobildekvalitet, i tillegg til at betjeningsløsningene er noe bedre og mer ergonomiske.

Derfor lar vi Canon MD255 stikke av med Godt valg -vignetten.

Men husk hva vi har sagt om bedre vidvinkel på Panasonic NV-GS90. For en del kan det være et avgjørende argument for å velge nettopp det kameraet i stedet.