De slåss om fotoentusiastene

Er Leica T verdt pengene? Holder bittelille Nikon 1 V3 mål som avansert systemkamera? Er Sony a6000 bra nok til å være et alternativ til ordentlige speilreflekskameraer? Kan Canon G1 X Mark II virkelig konkurrere med speilløse systemkameraer?

Dette er noen av spørsmålene vi prøver å finne svar på i denne testen av fire entusiast-kameraer.

En annerledes kameratest

Når vi i PC World gjør en sammenlignende test, pleier vi å sørge for at vi får inn testprodukter som i størst mulig grad er direkte konkurrenter, for eksempel tilhørende samme prissjikt eller med forholdsvis lik ytelse.

Poenget er å hjelpe leserne med å ta det vanskelige valget når produktene er ganske like.

I denne kameratesten har vi valgt å gjøre det motsatte. Vi har samlet inn en håndfull kameraer som er ganske forskjellige fra hverandre, både i funksjonalitet og pris.

Det de har til felles, er at alle unntatt ett er speilløse systemkameraer, og at alle har innebygd eller kan påmonteres elektronisk søker, slik at man kan fotografere med kameraet holdt opp mot øyet.

Dermed har de også en annen sak til felles, ved at de henvender seg til det vi gjerne kaller fotoentusiaster. Dette er folk som vil ha kamera med litt mer avanserte funksjoner og innstillingsmuligheter enn det vi gamle dager kalte et vanlig familiekamera.

Den viktige søkeren

Ett av kravene er gjerne nettopp det vi var innom: en eller annen form for søker. Disse brukerne synes for så vidt det er greit å fotografere ved å se motivet på lcd-skjermen bak på kameraet, men de vil likevel gjerne ha mulighet til å holde kameraet opp mot øyet når det passer dem best.

Kanskje er det fordi de har erfaring og vaner fra bruk av speilreflekskameraer, eller fordi de ganske enkelt vet at det er lettere å få en stabil fotograferingsposisjon ved å holde armene inntil kroppen.

For kameraentusiasten er det ikke bare viktig med høy bildekvalitet. Selve fotograferingsprosessen skal også være en opplevelse, kanskje først og fremst en opplevelse av å ha full kontroll.

Apropos speilrefleks: Kjøperne av den typen kameraer vi snakker om her, har gjerne også det til felles at de ønsker seg et kamera som er mindre og lettere enn et tradisjonelt speilreflekskamera. Kameraene i testen hører alle hjemme her.

Vi kunne ha tatt med mange flere kameraer enn de fire her, for de fleste kameraprodusenter har én eller flere produktserier i dette sjiktet. For eksempel er både Olympus, Panasonic, Samsung og Fujifilm blant merkene vi håper å komme tilbake til. Men disse fire var altså det vi rakk i denne omgang.

Slik har vi testet

Vi har disponert alle de fire kameraene i to uker eller mer og har brukt dem daglig til all mulig slags fotografering, på jobb og fritid, for å bli godt kjent med dem. Vi har også tatt en del video, selv om det har dreid seg mest om fotografering.

I tillegg har vi tatt kameraene med i atelier og fotografert et fast testplansje-oppsett med en rekke elementer som brukes til å kontrollere skarphet, fargegjengivelse, håndtering av hudtoner, korn og fargestøy med mer. Disse bildene er tatt med motivet belyst av dagslys-tilpassede LED-lamper.

Bildene og videoklippene er vurdert på flere kalibrerte og gode skjermer fra 24 til 27 tommer, fra Eizo, NEC, HP og Apple. Flere personer har vært med på å vurdere og kommentere bildene i en gjennomgang av generell teknisk bildekvalitet, fargegjengivelse, skarphet og bildestøy.

Videoopptakene er i tillegg vurdert på 42-tommers stue-tv via Apple TV.

For PC World er digitale kameraer et verktøy til å få gode bilder inn på pc-en. Vår fokus ligger på bildebehandlingen og på pc-ens kapasitet og funksjonalitet, både på maskin- og programvaresiden, til å håndtere og forbedre bildematerialet.

Gjennom mange års oppbygging av PC Worlds testlab og tilhørende testmetodikk er det pc-ene og pc-komponentene som har stått i fokus. Derfor har vi ikke fått plass til like store laboratorietekniske ressurser for kameratesting som de største dedikerte fototidsskriftene. Dette må man ta med i betraktningen når man leser våre testomtaler.

Canon PowerShot G1 X Mark II

Vi starter med det som er unntaket fra regelen blant de fire testkameraene, Canon G1X Mark II. Dette er strengt tatt ikke noe systemkamera, for objektivet kan ikke tas av.

Stor bildebrikke

Men målgruppen er i stor grad den samme som for de andre kameraene i testen. Dessuten skiller det seg fra kompaktkamera-familien det kommer fra, ved at det har vesentlig større bildebrikke, 1,5-tommers-brikke. Denne er faktisk litt større enn FourThirds-brikkene som for eksempel Olympus og Panasonic sverger til.

Til å begynne med hadde nesten alle digitalkameraer gjennomsiktssøker, fordi den lille lcd-skjermen var for dårlig til å komponere bilder på. Men så ble kameraene mindre og lcd-skjermene større og bedre, og så forsvant gjennomsiktssøkeren.

Ett av unntakene har vært Canon PowerShot G-serien – nyeste modell er G16 fra i fjor. Men gjennomsiktssøkeren på disse kameraene har vært primitiv, uten fokusindikasjoner og ute av stand til å vise det reelle bildeutsnittet.

En slik søker var fortsatt i behold da Canon lanserte PowerShot G1 X for et par år siden. Tross alle forbedringene, ikke minst mye større bildebrikke enn på tidligere PowerShot-kompaktkameraer, viste gjennomsiktssøkeren fortsatt bare rundt 80 prosent av bildeutsnittet.

Nå er oppfølgeren kommet: G1 X Mark II. Den beste nyheten er at gjennomsiktssøkeren er erstattet med en skikkelig elektronisk søker av god kvalitet og med over 2,3 megapikslers oppløsning. Den er vel å merke ekstrautstyr til cirka 2400 kroner, men jeg for min del kan nesten ikke tenke meg å bruke kameraet uten – dét gjelder alle de elektroniske søkerne i testen.

Den elektronisk søkeren plasseres i blitsskoen. Man må trykke inn en knapp på siden for å ta den av, så den er godt beskyttet mot å falle av. Den kan vris trinnløst slik at man kan se inn i den i forskjellige vinkler – vannrett, skrått og loddrett.

Men med briller på er det litt for lett å dytte søkeren utilsiktet oppover i skråstilling. Uten briller er ikke dette problemet til stede. Leica T viser hvor enkel løsningen er: et klikk med litt mostand i før man kan skyve søkeren oppover.

Kjekk lcd-skjerm

Den berøringsfølsomme lcd-skjermen på baksiden kan vippes ut og vris opp og ned, men ikke sideveis. Fokuspunkt kan du bestemme ved å peke på skjermen.

I vår del av verden kommer kameraet med bæregrep som kan skrus av, noe vi ikke tror noen vil gjøre. I noen markeder er dette ekstra tilbehør.

Av kameraene i testen er det bare Canon-kameraet som har ordentlig bildestabilisering – for Canons del optisk bildestabilisator, en teknologi selskapet har lang erfaring med.

Canon operer med en oppløsning 12,8 megapiksler. Dette gjelder vel å merke i 3:2-proporsjoner. Hvis man stiller om til 4:3-format, er oppløsningen 13,1 megapiksler med samme effektive brennvidde. Brikkens bruttooppløsning er på nærmere 15 MP.

Lyssterkt objektiv

Canon-kameraet har altså ikke utskiftbar optikk. På den andre siden er objektivet lyssterkt. Lysstyrken er f/2,0 i vidvinkelmodus, som tilsvarer 24 mm, og f/3,9 i full telemodus tilsvarende 120 mm.

God bildekvalitet, god støybehandling og høy lysstyrke bidrar til å gjøre gjøre Canon GX 1 Mark II til et ypperlig kamera for fotografering i dårlig lys, i tillegg til at det faktisk er et ypperlig portrettkamera – høy lysstyrke = liten blender = vakker uskarp bakgrunn bak et portrettobjekt.

Når kameraet er avslått, er den fremre delen av objektivet innfelt. Dette hjelper til å gjøre kameraet forholdsvis kompakt.

Zoomingen gjøres som på kompaktkameraer med en spak på toppen av kamerahuset, men kan for eksempel flyttes til innerste ringen rundt objektivet, men da med trinnvis zooming. En del funksjoner kan tilordnes de to ringene rundt objektivet og betjeningshjulet på baksiden. Også en snarveiknapp bak på kameraet kan gis forskjellige funksjoner, så kameraet har en del tilpasningsmuligheter.

Som de andre i testen har Canon-kameraet wlan-funksjon for bildedeling og fjernkontroll. Det ble dessverre en del «tilkobling-feilet»-meldinger. På den andre siden kan kameraet skryte av full NFC-støtte.

Ikke imponerende video

Kameraet gir brukbar, om ikke imponerende video. Men det er dårlig med manuell kontroll under videoopptak, noe som ikke minst synes på opptak tatt opp under skiftende lysforhold.

På den andre siden kan astronomi-interesserte glede seg over automatiske kreativ-funksjoner som flere måter å ta bilder og video av stjernehimmelen.

Oppsummert for Canon GX 1 Mark II

Et semientusiast-kamera med utradisjonell design og god bildekvalitet, men litt for amatør-tilpasset på videosiden. Betjeningsringen rundt objektivet har forskjellige funksjoner avhengig av kamerainnstilling og krever tilvenning, men fungerer bra. Betjeningsfunksjonene ellers viser at kameraet har sine røtter i kompaktklassen, men det er gode muligheter for brukertilpassing.

Pluss: God bildekvalitet; bra JPEG-støybehandling; fin ergonomi; utmerket reise- og portrett-kamera.

Minus: Ikke utskiftbar optikk; få justeringsmuligheter under videoopptak; dårlig batteritid.

Leica T Typ 701

Leica T er det mest spesielle kameraet i testen. Det skiller seg fra de andre ikke bare på prisen, men også på mye annet. Til å komme fra en såpass konservativ produsent som Leica, som fortsatt bærer med seg design-elementer fra første halvdel av 1900-tallet i sin Leica M, er Leica T det stikk motsatte av retro: futuristisk.

Delvis håndlagd

Vi har kanskje skrevet nok om produksjonen av kamerahuset, som er frest ut av en aluminiumsblokk, slik Apple lager sine bærbare pc-er. Etterpå blir hvert kamerahus håndpusset i 45 minutter.

Vi vet ikke hvor mye dette har å si for finishen (for vi har ikke holdt i et ubehandlet kamerahus), men det bidrar i hvert fall til at Leica kan hevde at kameraet er delvis håndlagd. Noe som vel er med på å forsvare prisen.

I forhold til klassiske Leica M er Leica T et rimelig kamera. Mens et Leica M-kamerahus uten optikk koster rundt 55.000 kroner, koster Leica T «bare» 14.000 kroner.

Men siden det billigste Leica T-objektivet koster omtrent like mye, blir jo startprisen nesten 28.000 kroner. Og det er jo unektelig dyrt for folk flest.

I tillegg kommer den elektroniske søkeren, som vi for sammenligningens skyld ville ha med som på de andre kameraene i testen.

Prisen for Leica Visoflex Søker ligger på cirka 4500 kroner og er med på å tippe Leica-løsningen vår over 30.000-kronersgrensen.

Eleganse med noen glipper

Hos Leica handler det om stil. Ja, Leica T er et utrolig stilig og særpreget kamera, men dessverre har ikke Leica har greid å gjennomføre den elegante aluminiumsstilen fullt ut.

Den sorte lcd-skjermen som utgjør baksiden av kameraet, reflekterer ikke metallstilen på forsiden av kamerahuset. Her glipper sammenligningen med Apple, fordi Leica ikke har greid å skape konsistens mellom ytre design og uttrykket på skjermen.

Dessuten er de sorte objektivene et stilbrudd på fremsiden. Selv om eksisterende Leica-fotografer sikkert kommer til å bruke andre sorte Leica-objektiver på Leica T, kunne Leica ha kostet på seg noen matchende aluminiumsfargede objektiver til kameraet. Vel, kanskje de kommer.

Innvendingen mot resonnementet mitt er at da kan man like godt velge den sorte utgaven av Leica T i stedet, for den matcher både optikken og lcd-skjermen. Det er jeg enig i. Men det sorte kameraet ser kjedeligere ut og har ingen visuell sammenheng med aluminiumsblokken som er så sentral i Leica T-eventyret.

Har jeg mer å sutre om?

Som Apple risikerer også Leica kritikk for å sette form foran funksjon. Leica er stolt av Leica Snap T-bæreremmen, en silikon-basert gummilignende bærerem som festes i to hull på hver sin side av kamerahuset. For å løsne remmen må man bruke en medfølgende metallpinne som ligner den som følger med iPad og iPhone (for å få ut sim-kortet).

Elegant og kjekt, men jeg irriterte meg over at jeg ikke kunne justere lengden på bæreremmen. Og etter en stund begynte opphenget å lage piplyder. Jeg lurte på om jeg skulle sprøyte inn litt symaskinolje, men tenkte det var best å la være. Her har nok designfolkene fått bestemme, ikke ingeniørene.

Sen respons

Det som skuffet meg mest med Leica T (i tillegg til at jeg fikk få misunnelige blikk da jeg gikk nedover Karl Johan med Leica T hengende over skulderen), var den sene responsen på den elektroniske søkeren. Den skal aktiveres så snart du setter øyet inn mot den, men i mange tilfeller mistet jeg gode motiver fordi kameraet brukte altfor lang tid på å svitsje fra lcd-skjermen på baksiden til den elektroniske søkeren.

Selv om dette kameraet ikke er myntet på sportsfotografer som prioriterer raske serieopptak, vil Leica-fotografer gjerne at kameraet skal være skuddklart i det øyeblikket du ser et godt motiv.

Slik klassiske Leica var da Henri Cartier-Bresson (1908-2004) gikk rundt og tok bilder «på det avgjørende øyeblikket», slik Wikipedia beskriver gatefotograferingens guru. Kombinasjonen av treg oppstart og treg svitsjing til søkeren gjør at Leica T svikter på dette viktige punktet.

I tillegg er det også en viss treghet ute og går når man blar i bildene man har tatt.

Underbevisst har jeg sikkert tatt med disse kritiske merknadene for ikke å virke panegyrisk i min ellers rosende omtale av Leica T. For bortsett fra kritikken jeg har nevnt, er dette et kamera å forelske seg i.

På den tekniske siden kan vi fastslå at dette er et APS-C-kamera, som altså representerer den største brikkestørrelsen i testen. Med objektiv på plass er det også det største og tyngste kameraet i testen. Betydningen av dette blir sikkert vurdert ulikt av profesjonelle fotografer og kameraentusiaster.

Annerledes betjening

Det samme gjelder selve kamerakonseptet. Vi er vant til å høre proffene si at rask betjening av et kamera tilsier mange knapper, hjul og ratt. Det å bla i menyer forsinker. I så måte er Leica T ikke et proff-kamera. Her finner man kun to små innstillingshjul på toppen, samt en av/på-bryter som også kan få blitsen til å sprette opp. Ingenting annet.

Ikke engang en knapp til å få vist frem bildene man har tatt. Bildene får man frem ved å sveipe med fingeren loddrett over lcd-skjermen. Intuitivt, men kanskje ikke før man har lest bruksanvisningen.

Alt annet gjøres via ikoner på den 3,7-tommer store lcd-skjermen.

Det oppleves likevel ikke som å bla i et menysystem. Å endre innstillinger via ikonene går veldig raskt. Ikon-systemet kan dessuten tilpasses av brukeren.

Likevel vil jeg påstå at det tar ganske lang tid å bli vant systemet. Først helt mot slutten av testen følte jeg meg fortrolig med kamerabetjeningen. Leica T er et kamera man må jobbe en god del med før man blir fortrolig med det.

Selv batteridekselet er annerledes enn på andre kameraer. For Leica T har ikke noe batterideksel. Når du drar i spaken som skal åpne dekselet, spretter hele batteriet ut, og dekselet viser seg å være en integrert del av selve batteriet. Du setter ganske enkelt batteriet med dekselet på i laderen. Batteriet kan også lades via en usb-kontakt under et deksel på siden – der også sd-kortplassen er.

Blant funksjonene vi satte pris på, var intelligent auto-ISO som passer på at lukkertiden ikke blir for langsom i telemodus.

Vakre bilder

Og så bildekvaliteten da, naturligvis. Selv om bildene fra Sony-kameraet i testen jevnt over var en aning skarpere, bød Leica på gjennomført vakre hudtoner og en fargegjengivelse som ingen kunne matche.

Spørsmålet jeg stilte meg selv da det var tid for å sende Leica T tilbake til den norske distributøren, Bresson AS, var om dette var kameraet jeg ville ha brukt pengene på hvis jeg hadde 30.000 kroner tilgjengelig for kamerakjøp? Man kan få en «ordentlig» speilrefleks med mye spennende optikk for den prisen, for ikke å snakke om speilløse kamerasystemer med flere objektiver.

Svaret der og da var kanskje nei, men nå, noen uker senere, savner jeg kameraet.

Oppsummert om Leica T

Et nisje-kamera for spesielt interesserte med romslig lommebok. Men også et med elementer av en titt inn i fremtiden, med nytt brukergrensesnitt og annerledes kameradesign. Hvis Leica greier å rette opp noen av svakhetene til neste versjon, tror vi Leica er i ferd med å hamre ut et nytt suksessmarked.

Pluss: Flott bildekvalitet; tilgang til verdens beste (og kanskje dyreste) optikksamling; solid, stilig og stille; god Adobe-programvare medfølger; wlan-støtte og app-fjernkontroll som fungerer bedre enn hos mange av konkurrentene.

Minus: Dyrt; forholdsvis stort og tungt speilløst kamera; tar tid å bli fortrolig med; treg oppstart og aktivering av elektronisk søker; forholdsvis primitiv videofunksjonalitet.

Nikon 1 V3

Nikon 1 V3 er et kontroversielt kamera.

En hurtighet som ingen andre kan matche og en mer kompakt objektivfamilie enn noen av konkurrentene er det som særpreger Nikon 1 V3.

Vi fikk Nikon 1 V3-systemet levert som nettopp det, et system: Kamerahus med fem objektiver og tilbehøret som gir kameraet en mer profesjonell touch: elektronisk søker og ekstra håndgrep.

Det som følger med som kit-objektiv, er den nye versjonen av Nikon 1 Nikkor 10-30 mm VR PD-Zoom, med front som er felt inn når kameraet er avslått.

På forrige versjon måtte man trykke inn en knapp og vri objektivet før man kunne begynne å bruke det. På den nye versjonen holder det å slå på kameraet – da kommer objektivfronten ut av seg selv. En god forbedring. Brennviddeomfanget tilsvarer 27-81 mm.

I skrivende stund er det bare forgjengeren som er med i prislistene hos forhandlerne, og den koster rundt 1500 kroner i løssalg. Men som kit-objektiv bidrar den til å øke prisen på bare rundt 900 kroner opp fra prisen på kamerahuset kjøpt separat.

10-100 mm-favoritten

Vi har prøvd alle objektivene vi fikk tilsendt, men til selve testen valgte vi å benytte et zoomobjektiv som er dyrere enn kit-objektivet: Nikon 1 Nikkor 10-100 mm VR f/4,0-5,6 til cirka 4500 kroner. Brennvidden tilsvarer 27-270 mm. Merk at det er kommet en større og dyrere versjon med lysstyrke f/4,5-5,6 og noe mer stillegående zoom med tanke på video.

Vi fikk også med et superlett 10 mm vidvinkelobjektiv (tilsvarer 27 mm) som veier bare 91 gram – ypperlig når man vil strippe kameraet og gjøre det så kompakt som mulig. Prisen er vel 2000 kroner.

Nikon byr også på et enda lettere (84 g), men fysisk litt større normalobjektiv med 18,5 mm brennvidde, som tilsvarer omtrent 50 mm. Pris snaut 1500 kroner. Kjekt objektiv hvis du trenger god lysstyrke (f/1,8).

Men det mest lyssterke objektivet var Nikon 1 Nikkor 32 mm med lysstyrke på fantastiske f/1,2. Tungt i forhold til de andre Nikon 1-objektivene,  231 g netto, 257 g med solblender og deksel. Men lett i forhold til lignende objektiver for speilreflekskameraer. Brennvidden tilsvarer vel 86 mm. Et ypperlig objektiv for dårlig lys og ikke minst for portretter.

En ulempe med liten bildebrikke er at dybdeskarpheten blir større enn på tilsvarende bildeutsnitt tatt med kamera med større bildebrikke. Det kan med andre ord være vanskelig å få bakgrunnen uskarp og diffus, slik man gjerne ønsker på portrettbilder. Dette objektivet er Nikon 1-løsningen på dét problemet.

Men det koster. Butikkprisene ligger på snaut 7000 kroner, veiledende på 7333 kroner.

Søker og håndgrep viktig

Den elektroniske søkeren til Nikon-kameraet koster rundt 3300 kroner. Den kan ikke vris til noen annen innsynsvinkel, men er en bra søker med høy oppløsning.

Blant tilbehøret fikk vi med håndgrepet som kan skrus på nedenfra. Prisen er rundt 880 kroner. Du får med en ekstra funksjonsknapp og et bedre betjeningshjul enn det som er plassert loddrett på kamerafronten.

Ulempen er at du må skru det av for å skifte batteri. Men du trenger ikke skru det av for å ta ut minnebrikken, som sitter under en luke på siden av kameraet.

Nikon har gått over til MicroSD-kort. Det er veldig lite og fiklete å håndtere. Heldigvis fins det billige adaptere for oss som har pc med sd-kortplass. Dermed slipper vi å få ødelagt arbeidsflyten.

Når vi regner med alle komponentene vi fikk inn til testen fra Nikon, sitter vi med et kamerasystem til over 27.600 kroner (prisene mest fra Prisjakt.no, men også et par veiledende priser fra Nikon). Da har vi tatt med kamerahus, grep, søker, kit-objektiv 10-30 mm, 10-100 mm zoom, 10 mm, 32 mm og 18,5 mm.

Det er vel ikke mange som vil kjøpe akkurat denne sammensetningen – her er det flere andre kombinasjonsmuligheter. Men regnestykket viser i hvert fall at høyteknologi ikke selges etter kilopris. Selv om Nikon 1-systemet er lite og lett, er det ikke billig.

Uansett står vi her overfor drømmen til alle som har drasset rundt på kilotunge objektiver og store speilreflekskameraer: et utrolig lett og kompakt kamerasystem der alt får plass i en liten og lett fotobag.

Innfrir Nikon?

En del av drømmen er at bildekvaliteten skal være som før. Dessverre greier ikke Nikon helt å innfri her.

Det har lenge pågått en heftig debatt i diverse kamera-debattfora på internett om Nikon 1-systemet. Debatten dreier seg først og fremst om kvaliteten på bildesensoren, særlig om bildestøy. Kritikerne hevder det er altfor mye støy i bildene, med korn og forvrengte farger særlig i mørke partier, og at kameraet ikke takler så høye ISO-verdier som mange av dagens konkurrenter.

Vår konklusjon etter testen er at det er mye riktig i kritikken, men at mange likevel vil få ganske akseptabel bildekvalitet hvis man velger JPEG med støyreduksjon aktivert. Noen synes riktignok at støyreduksjonen visker ut altfor mange detaljer, men jeg synes Nikon har fått til et greit kompromiss her.

Man kan oppnå det samme med etterarbeid på RAW-filer, men da kan støy-kampen bli ganske tidkrevende.

Nikon 1 V3 er altså først og fremst et superraskt kamera. I tillegg til seriebilder på opptil 20 bilder i sekundet kan kameraet ta opp video i en spesiell slow motion-innstilling med 120 bilderuter i sekundet i oppløsning 1280 x 720 piksler. Her er det mye moro å eksperimentere med.

Nikon-kamerahuset netto veier 281 gram. Hvis man vil bruke det som kompaktkamera og legger på batteri, minnekort og 10-30 mm kitobjektivet, blir vekten 403 gram. Litt stort sammenlignet vanlige kompaktkameraer, men helt ok i en liten veske – og veldig lite og lett for en som kommer fra speilrefleksverdenen.

Setter man på søker, grep og bærerem, øker vekten til moderate 513 g. Og bytter man ut det lette objektivet med vår favorittzoom på 10-100 mm, blir den samlede vekten 739 g. Slett ikke noen problematisk vekt det heller, med tanke på hvor avansert kamerautrustning man da har.

Oppsummert om Nikon 1 V3

Nikon 1 V3 representerer en drøm jeg har hatt i mange år om et komplett kamerasystem der alle komponentene er så små at man kan ta med seg en hel del av dem overalt og til enhver tid.

En slags miniatyr-versjon av et «ordentlig» systemkamera med tilbehør. V3 innfrir på mange punkter, men prisen for miniatyriseringen er dessverre en litt for liten bildebrikke som neppe gir god nok bildekvalitet for målgruppen.

Riktignok er bildekvaliteten bedre enn det de fleste kompaktkameraer kan by på, og for brukere av kompaktkameraer er de rimeligere forbrukermodellene i Nikon 1-serien er et godt steg oppover. Men blant fotoentusiastene som ønsker seg noe mer kompakt enn speilreflekskameraene de bærer på nå, er jeg redd en del vil finne bildekvaliteten litt for dårlig.

Pluss: Lett og kompakt kamerasystem; raskt både i oppstart og bruk; stillemodus ypperlig til «gatefotografering»; fleksibel konvertering fra lett kompaktkamera til noe som oppleves som et slags mini-speilreflekskamera; god ergonomi og betjening med det ekstra håndgrepet.

Minus: Liten bildebrikke som ikke helt matcher konkurrentene med 1,5-tommers brikke, Four Thirds-brikke eller APS-C-brikke; noe høy pris.

Sony a6000

Den store overraskelsen i denne testen er Sony a6000, som byr på både høy bildekvalitet og flotte videoopptak, spesielt hvis man investerer i bedre optikk enn det billigste kit-objektivet.

Overraskelsen skyldes kanskje at vi for ikke lenge siden har sett på Sony a5000, som vi dessverre opplevde som et forholdsvis middelmådig kamera – kanskje påvirket av den elektroniske søkeren med dårlig oppløsning, på 460.800 piksler, som gir en dårlig fotoopplevelse.

a6000 opplevde vi som en stor forbedring, selv om nettopp søkeren også her paradoksalt nok er et svakt punkt.

Omstrukturert

Sony har omstrukturert kamerautvalget sitt i senere tid og droppet merkevarenavnet NEX, som fra 2010 til 2013 ble brukt på en del kompakte speilløse systemkameraer og videokameraer, hovedsakelig med APS-C-bildebrikke på 23,5 x 15,6 mm. Arven fra NEX-epoken er den såkalte E-objektivfatningen og en økende samling optikk som passer til denne fatningen.

I motsetning til de tre andre i testen trenger man ingen ekstern elektronisk søker som drar prisen i været på Sony a6000. Den innebygde OLED-søkeren er for så vidt grei nok, men har bare halve oppløsningen av de eksterne søkerne i testen, vel 1,4 megapiksler.

Forgjengeren fra NEX-epoken, NEX-6, hadde 2,3 megapikslers søker, så her har nok Sony brukt valget av søker til å kutte i prisen. Søkeren er grei nok, men det blir gjerne litt mer flimmer i søkerbildet med så lav oppløsning, særlig langs rette linjer i motivet.

Søkerens plassering helt på siden av kameraet gjør at den er mye bedre tilpasset fotografens fysiognomi (les: nesen) enn søkere som plasseres i blitsskoen midt på kameraet.

Stort lysfølsomhetsomfang

Sony-kameraet er det i testen som har størst lysfølsomhetsomfang, fra 100 ISO til 26.500 ISO. Hvis man aktiverer en funksjon kalt Multi-Frame Noise Reduction, oppnår man hele 51.200 ISO. Mest for moro skyld.

Som fra Nikon fikk vi også fra Sony levert med mer enn ett objektiv.

Vi fikk med kit-objektivet Sony E 3.5-5.6/PZ 16-50 OSS, der brennvidden tilsvarer 24-75 mm. Objektivet kjøpt separat koster rundt 2500 kroner, men gir bare en tusenlapp i påslag på prisen når man sammenligner bare kamerahus-prisen med prisen på hus og dette objektivet.

Men dette er ikke noe entusiast-objektiv. At det er av typen der fronten felles ut – automatisk – når man slår på kameraet, er greit nok. Men kameraet har noe Sony kaller Power Zoom, som betyr at man zoomer som på kompaktkameraer (og som på Canon G1 X M II, bare for å ha nevnt det) med å vri på en bryter som aktiverer zoomen. Man kan overstyre ved å vri på objektivfronten, men ikke uten en viss motstand fra zoom-motoren.

Mye å hente på dyrere objektiv

Da føltes det deilig å sette på det andre zoomobjektivet, Carl Zeiss Vario-Tessar E 5/16-70 ZA OSS (tilsvarende 24-105 mm), der man manuelt kunne zoom lynrask fra vidvinkel til tele. Og med dette objektivet ble bildekvaliteten dramatisk forbedret.

Dessverre gir dette objektivet nesten en dobling av prisen. Vi fant pakkeløsninger fra rundt 13.000 kroner.

Netto veier Sony-kamerahuset tre gram mer enn Nikon-kameraet. Men når vi plusser på optikk, batteri og slikt, er Sony-løsningen faktisk lettere. Så her har vi altså det paradoksale at Nikon-kameraet med 1-tommes bildebrikke kan konfigureres tyngre enn Sonys APS-C-kamera.

Sony a6000 har semiprofesjonelle ambisjoner, for eksempel med at det kan kjøre ut ukomprimert video via HDMI til ekstern videoopptaker.

Kameraets mange knapper, hjul og ratt der funksjonen kan endres av brukeren, innfrir også et ønske fra seriøse kameraentusiaster.

Det samme kan man si om DRO+-systemet for å øke det dynamiske omfanget, med gode muligheter til å få god eksponering både i lys- og skyggepartier.

En ulempe med Sony a6000 er at batteriet tappes forholdsvis fort og at laderen, med kabel til kameraet, ikke er særlig kraftig.

Oppsummert om Sony a6000

Tross tidvis forvirrende endringer av kamerastrategi er Sony med E-fatningen og arven fra NEX-kameraene i ferd med å bygge opp en spennende familie av kompakte kameraer og ditto kompakt optikk av til dels høy kvalitet.

Tross mange forskjeller i design og betjening er nok Sony a6000 alternativet i denne testen for dem som ønsker seg en Leica T, men ikke har råd.

Sony a6000 er også en tøff konkurrent til Nikon 1 V3, for både kamerahus og optikk ligger nær hverandre i størrelse og vekt, til tross for at Sony-kameraet har en mye større bildebrikke. En del av dem som teller på knappene om de skal gå for Nikon 1 V3, bør nok ta enn titt på Sony a6000 før de bestemmer seg.

Pluss: En av de beste i klassen på bildekvalitet, forutsatt at man investerer i dyrere objektiv enn kit-objektiv; særdeles lett og kompakt; effektivt og fleksibelt betjeningssystem.

Minus: Dårlig batteritid; menysystem som kan ta pusten fra noen hver; litt for lav oppløsning på den elektroniske søkeren.

Konklusjon

Vi har funnet det riktig ikke å gi noe Best-i-test-diplom i denne testen, ut fra hva vi skrev i innledningen om at dette er vidt forskjellige kameraer.

Vi har derimot greid å dokumentere at kameraentusiaster som ønsker seg et mest mulig lett og kompakt kamerasystem, begynner å få et ganske stort spekter av kameraer å velge blant.

For dem som ønsker bildekvalitet opp mot speilrefleksklassen, men som ønsker enkelheten fra kompaktkameraklassen, er Canon G1 X Mark II et godt alternativ.

For dem som ønsker et ekstremt miniatyrisert kamerasystem med valgmuligheter som ligner dem man har i speilrefleksverdenen og som dessuten legger stor vekt på hurtighet, er Nikon 1 V3 et godt alternativ.

For dem som tenker noenlunde i samme baner, men som ikke vil ta sjansen på å bli skuffet over bildekvaliteten under mindre enn optimale fotograferingsforhold, er Sony a6000 et alternativ å anbefale.

Og for dem som vil ha det ypperste av kamera- og optikk-kvalitet, som er opptatt av design og moderne brukergrensesnitt og som dessuten har god råd, er Leica T det naturlige alternativet, forutsatt at man kan leve med de svakhetene som det nye Leica-systemet har i første generasjon.

Merk: Prisene i tabellen ovenfor er 2014-priser.

For spesielt interesserte: Testnotater

Her er en samling litt ustrukturerte notater tatt under vurderingen av kameraenes håndtering av bildestøy, med bare moderat korrekturlesing. Ikke ta dette som grundige vurderinger; det er notater til hjelp for de vurderingene som er gjort i hovedartikkelen.

Største blenderåpning

På største blenderåpning ligger Nikon klart dårligst an, med antydning til korn eller støy i portrett-delen. På skarphets-plansjene er Sony skarpest, etterfulgt av Canon, mens Leica ikke har fullt så skarpt bilde, men nydelig gjengivelse av hudtoner og farger.

I beste bildekvalitet-innstilling på blender f/8 er også Nikon-bildet nydelig, men fortsatt ligger det litt under de andre i gjengivelse av hudtoner – et aldri så lite snev av korn synes. På skarphet er Sony klart i ledelsen. Leica er litt mykere enn både Sony og Canon, mens Nikon ligger bakerst.

Minste blenderåpning

På minste blenderåpning er det Canon og Leica som leder an, mens Nikon og Sony sliter litt. Sony-bildene blir rett og slett litt i mykeste laget på minste blender. Til Sonys forsvar er dette det eneste av hovedobjektivene i testen som kan blendes helt ned til f/22, de andre har f/16 som minste blender, og forklaringen ligger nok her. Vi tipper Sony a6000-brukere med 16-70 mm-objektivet vil bli fornøyd med alle bildene de tar hvis de bare prøver å holde seg unna f/22.

Støyreduksjon ISO 400

Canon: Svakt synbar økning i støy på ISO 400, støyreduksjon tar effektivt hånd om det.

Leica: Nesten ikke synbar økning i støy fra ISO 100 til ISO 400. Ingen støyreduksjon.

Nikon: Godt synlig økning i støy fra ISO 100 til ISO 400, men støyreduksjonen setter ISO 400-bildet omtrent tilbake til ISO 100-status, med et svakt mykere preg.

Støyreduksjon ISO 800

Canon: Beskjeden økning i bildestøy fra ISO til ISO 800, omtrent på linje med Leica. Støyreduksjonen kanskje litt i kraftigste laget.

Leica: Økningen i bildestøy fra ISO 100 til ISO 800 er meget beskjeden. Den lille støyøkningen som synes, fjernes enkelt i Adobe Photoshop Lightroom, som følger med gratis, eller i Photoshop.

Nikon: Man kan hevde at det er såpass mye mer støy i Nikon-bildene allerede på laveste ISO at selv om det er meget klar økningen i bildestøyen på ISO 800, er støyreduksjonen så effektiv at den gjør ISO 800-bildet nesten like godt som ISO 160-bildet uten støyreduksjon.

Sony: Det er meget godt synlig økning i bildestøy, særlig korn i hudtoner, fra ISO 100 til ISO 800. Støyreduksjonen gjør en brukbar jobb, selv om det synes på en del detaljer at støyreduksjonen har vært effektuert.

Støyreduksjon ISO 1600

Canon: Greier ISO 1600 veldig bra, og støyreduksjonen virker godt balansert, selv om man ikke kommer helt tilbake til ISO 100-kvalitet.

Leica: Bildestøyen begynner å bli godt synlig på ISO 1600, men holdes brukbart i sjakk på JPEG-bilder. Når man henter inn RAW-bilder (Leica bruker Adobes DNG-format), ser man tydeligere bildestøy. Leica har ingen menyvalg for å justere bildestøy, men det er altså åpenbart at en viss støyreduksjon er implementert i JPEG-behandlingen av bildefilene i kameraet. Denne støyreduksjonen er imidlertid beskjeden sammenlignet med de menyvalgene man kan gjøre hos konkurrentene. Jeg tipper dette faller i god jord hos profesjonelle fotografer, som er skeptiske til overdreven støyreduksjon, som de hevder fjerner altfor mange detaljer fra bildene. Heller litt kornete bilde som er rikt på detaljer, sier de.

Nikon: På ISO 1600 begynner nok enkelte å synes at bildestøyen er plagsom. Med støyreduksjonen aktivert begynner detaljene å viskes ut i litt større grad enn mange synes er ok, og det er ikke noe valg på styrken av støyreduksjon, slik man har på mange av Nikons speilreflekskameraer.

Sony: En god del korn og fargestøy på ISO 1600, men støyreduksjonen synes å være et kanskje bedre kompromiss enn hos konkurrentene.

Støyreduksjon ISO 3200

Canon: En del bildestøy hos Canon på ISO 3200, men ikke så mye som hos konkurrentene. Støyreduksjonen reduserer detaljene i bildet ganske mye.

Leica: Meget godt synlig bildestøy på JPEG-bilder på ISO 3200, men ikke så ille som hos konkurrentene.

Nikon: Dette er en smakssak, naturligvis, men på ISO 3200 melder jeg pass for Nikons del. Uten støyreduksjon gror detaljene igjen, og det faktisk slik at en del av dem kommer tilbake når støyreduksjonen blir aktivert. Her begynner bildene å se ut som kompaktkamera-bilder som er forstørret mer enn bildene tåler.

Sony: Ganske mye støy på ISO 3200, og en del vil nok synes at støyreduksjonen fjerner for mange detaljer, selv om Sony-kameraet er blant de bedre i denne testen.

Støyreduksjon ISO 6400

Canon: Ennå brukbart med detaljer fra Canon-kameraet, men problemer med fargestøy som støyreduksjonen bare i beskjeden grad greier å gjøre noe med.

Leica: ISO 6400 er mer enn Leica T greier å håndtere. Jeg ville ikke ha brukt Leica T-bilder på ISO 6400 til annet enn som små bilder som vises på internett. Det går naturligvis å få til brukbart resultat med avansert bildestøy-justering i Photoshop, men du får ikke bort støyen før fotografiet begynner å se ut som et maleri.

Nikon: Her er bildestøyen så kraftig at det er en fornærmelse å ta portrettbilder av folk på ISO 6400. Jeg vil hevde det må være obligatorisk å slå på støyreduksjonen før du tar bilder med denne lysfølsomheten. Men selv da får du bilder med begrenset bruksverdi.

Sony: På ISO 6400 kommer en del fargestøy inn i tillegg til at bildet begynner å bli ganske grovkornet. Støyreduksjonen greier faktisk å håndtere fargestøyen, selv om vi også her er på grensen til hva som er akseptabelt, hvis bildet skal gjengis i stor størrelse. Men Sony scorer høyt her.

Støyreduksjon ISO 12.800

Canon: Canon byr på en av de ”minst stygge” høy-ISO-bildene på ISO 12.800. Støyreduksjonen greide ikke å helt å fjerne fargestøy, og detaljene ble ganske utvisket.

Leica: Nei, heller ikke Leica greier å komme opp med noe særlig brukbart på ISO 12.500 (som er høyeste ISO-innstilling på Leica T). Hvis du absolutt må, så bruk RAW-formatet og jobb videre med støyreduksjonen i Photoshop.

Nikon: Bilder tatt med Nikon 1 V3 på ISO 12.800 er vel bare for ren dokumentasjon å regne – å vise at man har vært der og der da og da. Noe hjelp er det å få fra en spesialinnstilling som Nikon kaller NR12800 (finnes også for ISO 6400 kalt NR6400), som forbedrer bildet noe mer enn den vanlige støyreduksjonen klarer. Men gode bilder får man ikke på denne lysfølsomheten.

Sony: Trenger du et lite web-bilde på ISO 12.800, er det faktisk mulig å bruke et fra Sony-kameraet, med støyreduksjonen slått på.