Herfra kan det bare gå nedover

Kunstig intelligens er definitivt på toppen av den berømmelige hypekurven. Det sentrale temaet på enhver konferanse er at man skal ta det i bruk, og at det skal snu alt på hodet. Absolutt alt. I virkeligheten har de færreste kommet ordentlig i gang. Og det aller meste står fremdeles den samme veien det sto før.

Ikke desto mindre: Her, på toppen av hypekurven, kan det være godt å stoppe litt opp og ta en titt på verden rundt oss. For utsikten er praktfull her oppe. Sola skinner. Det er vindstille. Vi kan se langt inn i horisonten.

Andre høyder, problemer og utfordringer som virket som uoverkommelige fjell, virker ikke like utfordrende lenger. Sett ovenfra virker de ubetydelige og lette å bestige. Gamle, store problemer ser rett og slett enkle ut her oppe.

Den eneste bekymringen akkurat nå, er en gnagende uro. Hva skal vi egentlig drive med når vi kommer ned igjen? Her oppe er det veldig tydelig hvordan generativ kunstig intelligens og store språkmodeller skal ta seg av det aller meste i morgen. Hvilke oppgaver skal bli igjen til oss? Vi pakker den bekymringen ned i sekken og gjør oss klare for å gå videre. Nedover. For det er den eneste veien videre herfra.

På de første skrittene reflekterer vi over hva ekspertene har forsøkt å hviske oss i øret mens vi gikk oppover: Intelligensen blir ikke bedre enn dataene du trener dem på. Du må ha kontroll på dataene for å unngå bias. Treningen kommer til å koste masse. Du kan få problemer med sikkerhet hvis du ikke gjør masse kjedelig grunnarbeid først. Det handler ikke bare om teknologi, menneskene og organisasjonene må endres også.  Det vil ta tid.

Vi husker også det advokatene snakket om. Du må ha innhentet tillatelse til å bruke alle data du skal bruke til trening. Avhengig av hvordan du skal bruke resultatene, må du gjøre rede for hvordan AI-en har kommet fram til resultatet. Det kommer en haug med reguleringer fra EU og myndigheter i andre regioner.

Vi skyver det foran oss. Vi får ta det på veien ned. Noen partier er visstnok bratte. Ting rundt oss vil ikke til å se likt ut lengre ned. Terrenget blir annerledes. Kanskje bruker vi lenger tid enn vi trodde. Noen av de gamle problemene kan se vanskelige ut igjen, mens vi kanskje finner noen helt nye snarveier.  

Vi trøster oss med at nederst i bakken står det gammel kar som heter Amara, og maser om en lov han har prakket på alle andre som kommer ned fra fjellet:

«Mennesket har en tendens til å overvurdere virkningen av en ny teknologi på kort sikt, mens vi undervurderer effekten av den på lang sikt.»