Arendalsuka: Deling av helsedata og bærekraftsdata skal gi Norge produktivitetsvekst

Perspektivmeldingen løfter frem disse utfordringene:

· For å dekke underskuddet på arbeidskraft i helsesektoren, må sektoren få tilført 5000 nye arbeidsplasser hvert år. Samtidig øker sysselsettingen her i landet med 2000 nye arbeidsplasser hvert år. Mange andre sektorer sloss om å få disse arbeidsplassene.

· Fra 2033 vil statens utgifter overstige statens inntekter som følge av befolkningsendringer og reduserte petroleumsinntekter. «Smartere løsninger» dvs. innovativ bruk av teknologi, vil kunne redusere brorparten av finansieringsgapet.

Regningen som ikke går opp

For at denne «regningen» skal gå opp, må Norge som nasjon bli mer innovativ og produktiv. Hvordan? Svaret ligger åpenbart i at «vi må jobbe smartere» som Regjeringen sier. Men hva betyr det?

Perspektivmeldingen peker på at produktivitetsvekst bestemmes særlig av bruk av ny teknologi, og da særlig enkeltteknologier med brede anvendelsesområder. Her mener jeg Perspektivmeldingen er noe snever i sin tenkning:

Produktivitet består i hovedsak av tre elementer: Kompetanse, strukturendringer og teknologi. Satser man kun på en av faktorene, får en grenseproduktivitet som kun har en marginal effekt.

Bruk av teknologi alene vil derfor gi liten effekt dersom den ikke brukes målrettet til den nødvendige omstilling. Datadeling derimot vil ha større effekt på produktiviteten fordi det tvinger frem nye samarbeidsforhold mellom aktørene og nye forretningsmodeller for næringslivet. Datadeling fanger inn helheten i produktivitetsbegrepet, og får effekt på omstillingen av hele offentlig sektor og næringslivet. Den får også større effekt når den spisses inn på de områder som har størst betydning for omstillingen, nemlig helsesektoren og omleggingen til «det grønne skiftet».

«Om å måle det som teller»

Abelia presenterte sitt  Omstillingsbarometer under Arendalsuka. Det utløste en interessant debatt.

Økonomiprofessor Kalle Moene pekte på at sammenligninger med andre land, kan ha begrenset verdi når en ikke tar utgangspunkt i hva som er landenes komparative fortrinn. Det viktige er ikke å telle det som kan måles, men måle det som teller, slik han uttrykte det.

Han mener f.eks. at vårt sosiale nettverk er nettopp et slikt komparativt fortrinn: Det dekker ikke bare uføre, men også gründere. Et mer relevant eksempel kan kanskje hentes fra Perspektivmeldingen: Norge trenger flere helsearbeidere, samtidig som Norge har den største andel sysselsatte innen helsesektoren i Europa. Betyr det at vi har et ineffektivt helsevesen? Meldingen sier grunnen er at Norge er et langstrakt land med lang avstand mellom innbyggerne, desentraliserte tjenester, høyere kvalitet på helsetjenestene og høyere etterspørsel etter nye helsetjenester.

En diskusjon om omstilling må derfor gå dypere ned i næringsstrukturen og velferdsordningene i det enkelte land. Et av de viktigste fortrinnene Norge har i forhold til andre land, er f.eks. tillitsbasert samarbeid på tvers av sektorer i et økosystem, slik jeg har beskrevet det i et EU-prosjekt.

Så hvordan skal vi utnytte dette til den omstilling som både forvaltningen og næringslivet trenger? Digitaliseringsminister Karianne Tung sa under Arendalsuka at omstillingen i offentlig sektor, kan ikke skje uten hjelp fra privat sektor. Mulig det, men det omvendte er kanskje enda viktigere: Omstillingen i næringslivet kan ikke skje uten offentlig sektor.

Hvordan omstille offentlig sektor?

Hvem er den viktigste driveren for omstilling av offentlig sektor? Er det direktoratene?

I en debatt, En forvaltning for vår tid, som DFØ arrangerte, ble de lange linjer trukket opp. Over tid er direktoratene med sin faglige tyngde, blitt stadig viktigere for omstillingen. Det skyldes at de står for tjenesteproduksjonen, men også at de får en stadig større tverrfaglig tyngde i viktige samfunnsoppdrag,

Direktoratene skal lojalt følge opp Regjeringers og politisk ledelses politikk. Direktoratene har samtidig, i de senere år, blitt klare faglige rådgivere overfor politisk ledelse. Debattene under Arendalsuka har da også vist at etatsledere bidrar til en opplyst samfunnsdebatt om viktige samfunnsspørsmål. Men det forutsetter at statsråden samarbeider, men også utfordrer, de faglige rådene. En rapport fra DFØ  viser imidlertid at den faglige rollen er under press og blir mer påvirket av den dagsaktuelle politiske agenda.

Samtidig etterlyses det sterkere samordning på tvers av sektorer. Sverige ble trukket frem som eksempel: Her blir samfunnsoppdragene definert og tildelt av Regjeringen som kollegium. Alternativet i Norge er å legge den oppgaven til Statsministerens kontor (SMK).

Men hva da med digitaliseringsministeren? Skal ikke hun ha det koordinerende ansvaret? Jeg har overfor Karianne Tung pekt på at den kommende digitaliseringsstrategien bør beskrive Digitaliseringsdepartementets rolle overfor de øvrige statsråder.

Samtidig utkjempes det stadig en maktkamp mellom stat og kommune. Staten pålegger kommunene IKT-løsninger de ikke har bruk for; staten vil ikke finansiere den nødvendige infrastruktur, og tildeler midler gjennom Helseteknologiordningen i strid med kommunesektorens anbefalte retningslinjer osv.

Bruk av teknologi for omstilling i kommunesektoren, dreier seg imidlertid ikke bare om anskaffelser av elektroniske pasientjournaler (EPJ). Kommunesektoren har et viktig ansvar for helhetlig samfunnsplanlegging, knyttet til langsiktige utfordringer som eldreomsorg, folkehelse, bomiljø og boligmarked, tilgang på arbeidskraft, bidra til å redusere utslipp av klimagasser og unngå nedbygging av natur.

Perspektivmeldingen sier at det er en sammenheng mellom produktiviteten i offentlig og privat sektor. Privat sektors bruk av teknologi og nye måter å organisere arbeidet på, kan overføres til offentlig sektor og gi økt produktivitet.

Svaret på omstillingen i - og av - offentlig sektor, ligger derfor bare delvis i direktoratene. De må ha hjelp av privat - offentlig digitalt samarbeid.

Hvordan omstille privat sektor?

To områder peker seg ut som satsingsområder for omstilling: Helsesektoren og det grønne skiftet. Begge er avhengig av datadeling for å lykkes.

Ikke noe av dette er nevnt i Perspektivmeldingen, men var til gjengjeld et sentralt tema i mange av debattene under Arendalsuka.

I følge en rapport fra Oslo Science City, kan helsenæringen bli Norges neste eksportnæring. Det forutsetter deling av helsedata både internt i Norge og med andre land, til forskning, utvikling av nye legemidler og til produkt- og tjenesteutvikling. Dette krever regulatoriske tiltak, infrastruktur, kobling mellom registre og samarbeid på tvers - i et økosystem.

Utnyttelse av bærekraftsdata er en forutsetning for omstillingen til det grønne skiftet. Dette er nå en byrde særlig for små og mellomstore bedrifter, som må snus til et konkurransefortrinn. Innrapporteringen skal endre adferd og skape nye verdier. Vi må ha en offensiv holdning til dette og ikke bli skremt av utfordringene, sa NHO-direktør Idar Kreutzer i en debatt. (BR har nå fått i oppdrag å lage en løsning hvor det blir lettere å motta og tilgjengeliggjøre bærekraftsdata).

Datadeling er den viktigste driveren for produktivitet og innovasjon, fordi det etablerer tillitsbasert samarbeid og produktivitetsvekst på tvers av sektorer.

Men mens dette er et strategisk fortrinn innenfor noen bransjer, er det en strategisk ulempe innenfor forvaltningen. Tverrsektorielt samarbeid er her mangelvare.

Perspektivmeldingens budskap er altså at offentlig - privat samarbeid er avgjørende for økt produktivitet, fordi det fører til overføring av innovasjon fra privat til offentlig sektor. Den sier også at det er potensiale for mer deling av data, men at det forutsetter mer samordning på tvers av sektorer. Hvordan det skal skje, overlater den til den kommende Digitaliseringsstrategien å svare på. 

Perspektivmeldingen har dermed økt forventningene til den kommende Digitaliseringsstrategien.