Skal Dataforeningen mene noe om regjeringens ikt-politikk?

Kjære Dataforeningen!

Skal teknologien styre landet?

Da Dataforeningen ble etablert i 1953, var det mot et bakteppe av at Norge hadde en politisk visjon.

Regjeringen Gerhardsen hadde besluttet at oppbyggingen av Norge etter krigen, skulle skje ved hjelp av utvikling og bruk av teknologi. Dette skulle skje i et nært samarbeid mellom forskning, næringsliv og staten.

Finn Lied var arkitekten bak den nye strategien. Han tok initiativ til å bygge opp en rekke teknologiske forskningsinstitutter som skulle forske særlig innen datateknologi og datakommunikasjon, og å utvikle produkter i nært samarbeid med næringslivet og staten.

Dette var en på alle måter vellykket strategi, ikke minst fordi det skapte en bølge av innovative tiltak og produkter som også hevdet seg internasjonalt. Eksempler på det er utviklingen av de første datamaskinene (SAM og Lydia) - som senere skapte Norsk Data, og norske forskere innsats for utviklingen av Internett.

Finn Lied forsto altså teknologiens betydning for samfunnsutviklingen. Men han hadde ikke noe til overs for samfunnsvitenskapene. De var ikke konkrete nok. Han så i 1970 for seg en statsminister i år 2000 sitte på sitt kontor med en stor datamaskin med all tilgjengelig statistikk i sin hukommelse. Her kunne statsministeren styre samfunnet fra dag til dag ved å finne alternative politiske tiltak objektivt regnet ut etter datateknologiens modeller! Han kalte det «fremtidens høyesterett».

Finn Lieds visjon var storartet som effektiv ikt-politikk. Men hans visjon for 2000, reiser et grunnleggende spørsmål: Er det teknologien og teknologene som skulle styre samfunnsutviklingen? Dette var et sentralt politisk tema utover i 70- og 80-årene.

Bare ikke i Dataforeningen.

Skal Dataforeningen drive it-politikk?

Spørsmålet om Dataforeningen skulle delta i den offentlige debatt om it-politikk har alltid vært omstridt internt i foreningen. Lenge hadde den en "munnkurvparagraf" – foreningen skulle konsentrere seg om it-faglige spørsmål som var av interesse for foreningens medlemmer, og ikke delta i den offentlige debatt.

Dette var – og er – begrunnet i at Dataforeningens virksomhet er å styrke og heve medlemmenes faglige kompetanse innenfor sitt område og til å øke forståelsen for verdien av anvendelse av teknologi. Midlet er nettverk og faglige aktiviteter.

I tillegg kom uenighet om hva datapolitikk egentlig er. Er det faglige spørsmål knyttet til datasikkerhet, spam og virus, bredbåndsutvikling, eller mer overliggende temaer som «teknologien må brukes til å gi oss en bedre eldreomsorg og helsetjeneste».

Spørsmålet ble for alvor aktualisert på 1990-tallet da it-politikk ble satt på dagsorden av politikerne selv. Utgangspunktet var det samme som Finn Lied hadde: It har store samfunnsmessige konsekvenser. Mange mente derfor at det var naturlig at en it-faglig organisasjon som Dataforeningen måtte ha et forhold til konsekvensene av sitt fag.

Dette ble spisset til på Landsmøtet i Dataforeningen i Tromsø i 1996. Da hadde regjeringen lansert sin første større nasjonale it-strategi: "Den norske it-veien. Bit for bit". Her så en datapolitikk i en større sammenheng og stilte spørsmålet om hvordan teknologi kunne bidra til å øke «den samlede verdiskapningen innenfor et økologisk bærekraftig samfunn».

Daværende leder av Dataforeningen Marie Haavardtun, satte nærmest sin stilling inn på at foreningens skulle avgi en høringsuttalelse om denne strategien. Hun mente at foreningens faglige aktivitet og rolle kunne høynes ved at foreningen aktivt deltok i den offentlige debatt på dette området.

Det ble et rabaldermøte uten like. Ikke så mye fordi Landsmøtet var uenig i dette, men på grunn av det mange oppfattet som mangelfull prosess i forkant. Marie vant imidlertid frem.

Jeg var selv ikke til stede på Landsmøtet, men Marie ringte hjem til meg (det var den gang en kun hadde fasttelefon). Hun orienterte om hva Landsmøtet hadde diskutert, at det hadde vært harde diskusjoner, at hun nå måtte «fly landet og være i utlandet en tid fremover», og ba meg sette ned en arbeidsgruppe som skulle utarbeide et forslag til høringsuttalelse.

Jeg stusset veldig. Var diskusjonene så harde at hun måtte i landflyktighet? Men Marie var dansk, det var nok språkproblemer som skapte det inntrykket. Hun skulle på ferie med familien til Mexico.

Jeg påtok meg oppgaven, og vi avleverte Dataforeningens første mer omfattende høringsuttalelse til Regjeringen om deres it-politikk.

Marie selv fikk aldri oppleve hvordan denne høringsuttalelsen ble mottatt. Hun omkom i en drukningsulykke på sin ferietur med familien.

I vedtaket fra Landsmøtet ble det lagt noen føringer for hvordan foreningen skulle arbeide videre med it-politikk: Høringsuttalelsene skulle ha en klar forankring i faggrupper og fagmiljøer i foreningen.

Hva er ikt-politikk?

Dette prinsippet ble viktig når spørsmålet om Dataforeningens deltagelse i den politiske it-debatt, dukket opp igjen i 2004. Igjen gjennom et dramatisk landsmøte, denne gangen i Stavanger.

Daværende styreleder Truls Berg hadde hatt noen samtaler med generalsekretæren i Ikt-Norge, Per Morten Hoff. De hadde kommet frem til at de to foreningene burde slå seg sammen. Begrunnelsen var nettopp behovet for å bli hørt i it-politikken. Bransjen hadde nå så mange stemmer at ingen ble hørt. «It-bransjen må tale med færre tunger», var omkvedet.

Det mange stusset på var at «Ikt-politikk» nå var å tale it-bransjens sak, og ikke hvordan it-politikk kunne bidra til å realisere viktige, almene samfunnsspørsmål.

Det ble fremholdt som en svakhet ved Dataforeningen at den besto av så mange ulike faglige miljøer at det ville være vanskelig å utarbeide en omforent it-politisk budskap. Ikt-Norge som samlet ikt-bransjen, hadde en mer homogen medlemsmasse, og kunne dermed lettere få ut sitt budskap.

Jeg skrev en artikkel forut for landsmøtet i Stavanger om dette. Jeg fremholdt der at det er nettopp mangfoldet som var en styrke for Dataforeningen. Foreningens rolle er å være katalysator for ulike it-miljøer som ansporer til anvendelse av data slik at vi skal bli en kunnskapsrik og konkurransedyktig it-nasjon. Dette er foreningens unike styrke også i dag, sett i et it-politisk perspektiv.

Jeg fremholdt at når Dataforeningen deltar i den offentlige debatten, er det ut ifra et faglig ståsted, og ikke som representant for en bestemt næring. Telepolitisk Utvalg var et godt eksempel på det. Det til tross for at Telenor truet med å melde seg ut av Dataforeningen hvis en gikk mot Telenors interesser i den pågående deregulering av telemarkedet. Selv ikke da Dataforeningen fikk en leder som satt i konsernledelsen i Telenor (Bjørn Trondsen), var dette noe problem.

Fem minutter etter at artikkelen ble publisert, ringte generalsekretæren i Ikt-Norge, Per Morten Hoff meg og sa han var helt enig.

Forslaget falt med knappest mulig margin på landsmøtet i Stavanger.

Jeg var ikke aktivt medlem i Dataforeningen på den tiden. Men mange la merke at jeg hadde førstehåndskunnskap til styredokumenter og landsmøtepapirer. Jeg kan nå røpe at det var sterk intern uro i Dataforeningen om dette forslaget. Flere «lekket» informasjon.

Teknologiens grenser

21. april 2023 er en merkedag. Ikke bare fordi vi feirer Dataforeningens 70-års jubileum. Men også fordi Regjeringen i dag har sagt at de skal utarbeide en «ny helhetlig digitaliseringspolitikk». Grunnen er den sterke teknologiutviklingen den senere tiden, ikke minst innen kunstig intelligens (KI).

Skal Dataforeningen engasjere seg i innspill til den strategien? KI er kanskje det viktigste faglige temaet for en reflektert Ikt-politikk som Dataforeningen bør ha en mening om?

Da vil jeg samtidig minne om det statsminister Jonas Gahr Støre skrev nylig i DN: Det må fortsatt være mennesker som styrer teknologien. og ikke omvendt. I motsetning til Finn Lieds visjon fra 1970 om at samfunnsutviklingen skal styres på datamodellenes premisser.

Mine tre råd til Dataforeningen er derfor:

• La ikke teknologien og teknologene styre samfunnsutviklingen!
• Bruk ikke kunstig intelligens til å skrive høringsuttalelser om datapolitikk!
• Tenk selv!

Lykke til med 70-års dagen!

Arild Haraldsen