Regjeringen taler med to tunger til datasentrene

Årets statsbudsjett måtte bli stramt. Svært stramt. Det er tydelig at alle departement har måttet lete med lys og lykte under budsjettforhandlingene for å finne poster de kan bruke til inndekning. Kommunal- og distriktsdepartementet (KDD), som digitalisering sorterer under, er intet unntak i så måte.

Her har letingen resultert i et tilsynelatende fint og grønt grep. Kutt i redusert el-avgift til datasentre, fordi krypto-mining foregår på slike. En hel industri må lide på grunn av en enkelt type virksomhet. Kuttet slår ned som en bombe i en industri som ikke har fått noen signaler underveis.

Prikken over i-en er at dette skjer omtrent samtidig som regjeringen har annonsert at de skal revidere og videreføre datasenterstrategien fra foregående regjering. Strategi handler om å legge langsiktige planer for å oppnå mål, og for en industri med enorme kapitalkostnader knyttet til etableringer betyr forutsigbarhet alt.

Kraft er den største innsatsfaktoren i et datasenter. Isolert sett er ikke grepet som er tatt med el-avgiften stort nok til å stanse fremtidige investeringer. Men det kan svekke tilliten til fremtidig forutsigbarhet i rammebetingelser. Det er alvorlig, og kan føre til at store investeringer tas andre steder, og ikke i Norge.

Her står strategi og tiltak i grell kontrast til hverandre. Strategien skal skape tillit til forutsigbarhet, tiltaket slår beina under den samme tilliten. Det er ikke slik at alt skal være skrevet i stein, men strategi handler ikke om plutselige overraskelser. Endring av sentrale rammebetingelser bør komme gradvis, som følge av dialog.

Hva så med begrunnelsen? Man kan selvsagt spørre seg om det er fornuftig å bruke grønn norsk kraft på datasentre? Da skal man ikke glemme at alternativet – det at dataproduksjon som foregår i bedriftskjellere – er vesentlig mer kraftkrevende. Konsentrert produksjon gir høyt forbruk på datasenteret, men totalforbruket går ned. Datasentrene gir dessuten mulighet for å utnytte spillvarme, noe som gjør regnestykket enda grønnere.

Til spørsmålet om hvorvidt internasjonal it-produksjon skal få dra nytte av norsk kraft, er svaret troen på positive ringvirkninger fra datasenterindustrien. Når man velger å videreføre strategien, skulle man tro at man ønsker å oppnå målene i den. At man tror en industri kan skape aktivitet og arbeidsplasser. At dette er noe man ønsker at norsk kraft skal brukes til. I så fall burde grepet være incentiver i stedet for straff.

Til slutt står man igjen med hoved-begrunnelsen: Krypto. Syndebukken som ikke engang industrien selv er interessert i å betjene. Hvis det virkelig var krypto man ønsket å ramme, burde det være mulig å finne tiltak som rammet dem, isolert sett. Luke bort det dårlige elementet fra det framtidige industrieventyret.

I det endelige budsjettet må regjeringen bestemme seg for hva den egentlig vil. Hvis målet er en sterk datasenterindustri i Norge, må den lete andre steder enn sentrale rammebetingelser når budsjettet skal balanseres.