Hvordan velge riktig integrasjonsarkitektur?

Store selskaper, scale-ups og offentlig sektor trenger data som henger sammen på tvers av systemer og prosesser. Integrasjonsplattformer er avgjørende, og riktig arkitektur og teknologi påvirker både fleksibilitet og kostnader. Dette er viktig å ha på plass, siden prosessene i virksomheten er avhengig av flere systemer. Uten sømløs integrasjon mellom systemer blir det fort friksjon mellom systemene, treig digitalisering og manuelle oppgaver.

Her deler vi derfor tips til tre mulige modeller som passer for mange norske virksomheter:

1. Den hybride modellen

Mange virksomheter, spesielt i det offentlige, har strenge krav til datasikkerhet for sensitive data. I helsesektoren gjelder det helseopplysninger, og i kraftbransjen kritisk informasjon om strømnettet.

På grunn av slike hensyn unngår mange offentlige skyløsninger, siden disse kontrolleres av store amerikanske selskaper. Samtidig gir skyen unik fleksibilitet, innovasjon og kostnadsfordeler som det er uheldig å gå glipp av.

En hybrid modell gjør det mulig å kjøre plattformen med samme teknologi både i offentlig sky og eget datasenter. En hybrid integrasjonsplattform krever en enhetlig plattform for å kjøre integrasjonskode og meldingsutveksling. For eksempel slik som Kubernetes eller OpenShift.

Ulempene med en hybrid plattform inkluderer nettverkskompleksitet og vedlikehold av den lokale plattformen. Hybrid passer for virksomheter med klare behov for datasikkerhet og lovgivning.

2. IPaaS-modellen

Mange virksomheter har mange integrasjoner som flytter informasjon fra A til B, ofte med en enkel datatilpasning til mottakersystemet.

En integrasjonsplattform kan kjøpes som en skytjeneste, kalt «integration platform as a service» (IPaaS), som tilbyr løsninger uten kode for å sette opp integrasjoner.

Eksempler på gode IPaaS-løsninger er Web Method IO fra IBM, Boomie og Mulesoft. Dette gir enkel integrasjon av applikasjoner i skyen og lokalt uten omfattende infrastruktur. Fordelene er lavere utviklingstid og reduserte driftskostnader.

Ulempen er at modellen passer best for enkle integrasjoner og er uegnet for sensitive data. Den sentraliserte løsningen kan føre til flaskehalser og er mindre egnet for desentraliserte team.

3. Cloud native-modellen

Der IPaaS kan være begrensende, gir "cloud native" full fleksibilitet.

"Cloud native" innebærer integrasjoner med skyens egne tjenester. Her benyttes microtjenester som håndterer adapterkode og datatransformasjon for integrering av applikasjoner. Microtjenester tillater å utvikle og drifte integrasjoner uavhengig av hverandre.

Fordelene med denne modellen er at den skalerer godt for store organisasjoner med mange team. I motsetning til iPaaS, som ofte krever et sentralt forvaltningsteam, støtter en "cloud native"-modell uavhengige produktteam som kan skrive og forvalte sin egen integrasjonskode. Denne løsningen hindrer flaskehalser og øker produktiviteten.

Ulempen er at det er komplekst å bygge integrasjoner med ulike skykomponenter, samt høyere kostnader for spesifikke skytjenester. Plattformen kan bli fragmentert, ettersom team kan løse sine integrasjonsbehov ad-hoc uten å se til felles mønster. Derfor må virksomheten ha erfaring og være villig til å satse på skreddersømutvikling. En sterk teknologiledelse på tvers er også viktig for å motvirke fragmentering.

Hva bør du velge?

Valget av integrasjonsplattform er strategisk og må vurderes ut fra virksomhetens behov og mål. Hybrid integrasjon gir fleksibilitet og sikkerhet, men er mer kompleks. iPaaS gir enkelhet og kostnadsfordeler, men har funksjons- og skaleringsbegrensninger. Cloud native-integrasjon gir skalerbarhet og rask implementering, men kan begrense lokal kontroll.

Å kombinere lokale og skybaserte ressurser, utnytte skyens skalerbarhet, eller oppnå rask integrasjon uten kompleks infrastruktur, krever nøye vurdering av behov og evaluering av hver stil.

Lykke til med valget!