Umiddelbar tilfredsstillelse trumfer langsiktig velferd

Tenk deg at du står i en storby og skal finne en butikk, en restaurant eller kanskje transport og leter etter noe som kan hjelpe deg best mulig. Det finnes selvfølgelig en lokal tjeneste som gjør akkurat den jobben mye bedre enn noe du har installert fra før på mobilen. Den koster ikke en krone, og alt du må gjøre er å trykke ‘ok’ et par ganger ved oppstart, og voila: du finner det du trenger. Der og da. En umiddelbar tilfredsstillelse, en problemløser, som gjør at du ikke ofrer en tanke på hva du egentlig har tillatt på mobilen.

Dette gjør vi alle sammen, i en eller annen sammenheng, nesten hver dag. Spørsmålet er hva som har skjedd i mellomtiden. Har vi blitt radiomerkede bjørner? Er det noen som kan følge med på hvor vi beveger oss og hva vi gjør? Hvor mye datainnhenting har vi egentlig tillatt ved de uskyldige ‘ok’-meldingene vi ble spurt om? Har vi tillatt at informasjonen selges videre?

Hvem bryr seg vel om det. Appen løste et problem for oss der og da. Vi gjør jo ikke noe galt, så hvilken rolle spiller det om noen samler disse uskyldige dataene. Eller for den saks skyld, om dataene selges videre og akkumuleres et annet sted. Vi aner ikke, og det man ikke vet har man som kjent ikke vondt av.

Vi stiller oss helt annerledes til en tilsvarende datainnsamling til en statlig instans. Det hjelper ikke om dataene er ment for å ivareta viktige samfunnsoppdrag som helse, utdanning eller sikkerhet. Vi liker ikke at staten samler data om oss. Antagelig er det tre gode grunner til det:

Det første er at vi vet konkret hvem som får dataene. Man skulle tro at å gi bort data til en eller annen tilfeldig tjeneste føltes mindre trygt enn noe vi kjente. Men sånn er det åpenbart ikke. Jo mindre vi vet, jo tryggere føles det.

Det andre er at staten har makt over oss. Det offentlige løser samfunnsoppgaver som innkreving av skatter og avgifter, håndheving av lover og regler og behovsprøving av velferdsgoder, for å nevne noe. Denne siden av staten føles det neppe like komfortabelt å dele inngående informasjon med, som en tjeneste som bare bombarderer deg med tilbud på noe du akkurat har kjøpt de påfølgende ukene.

Den siste, og kanskje viktigste grunnen, er fraværet av umiddelbar tilfredsstillelse når vi må avstå data til staten. Problemløsningen som gjør at vi tenker at det sikkert ikke er så farlig likevel. Velferd er et langsiktig gode.

Å si ‘ok’ til for eksempel å dele informasjon fra pulsklokka for å bidra til bedre kollektiv helse i befolkningen, er kanskje vel og bra. Men dessverre løser det ikke noe for oss der og da. Så da gjør vi det rett og slett ikke. For vi er tross alt bare mennesker.