Vi må prate mer om det som ikke synes

Hvis man skal bygge et hus, er det mange ting som ikke synes, men likevel er viktig og koster penger. Man må være tilknyttet vann og avløp. Man må ha strøm og bredbånd. Bak veggene inni huset må det være ledninger og rør, riktig dimensjonert og montert i tråd med standarder og krav. Skal man ha sensorer, kameraer, elektronisk låsesystem og moderne former for automatikk, må det være mer bak veggene. I et fysisk bygg er dette noe alle forstår.

I det digitale er det ikke like lett å forstå alt som billedlig talt foregår bak veggen. Det som ikke synes i noe skjermbilde. Ikke desto mindre er det viktig. Selv om det er abstrakt, og kanskje virtualisert et eller annet sted i en sky. 

I en vanlig norsk kommune, kan det dreie seg om integrasjoner med eksterne virksomheter, eller på tvers av etater og forvaltningslag, dimensjonering av kommunikasjonskanaler, tilgang til prosessorkraft og lagringskapasitet, og ikke minst sikkerhet.

Alt dette må være på plass og fungere like godt for en liten kommune som en stor. Volumet er selvsagt mindre i en kommune med 5.000 innbyggere enn en som er ti ganger så stor. Men dersom innbyggerne og de som jobber i kommunen skal ha tilgang til like avanserte digitale tjenester, må kvaliteten på det som ligger bak være like god.

I en stadig mer digital framtid, blir den digitale grunnmuren viktigere. Det kan bli utfordrende for kommuner med mangel på midler og nødvendig kompetanse. Det er vanskelig å se for seg hvordan det kan løses uten at det eksisterer gode fellestjenester og fellesskap å støtte seg på.

Et eksempel er sikkerhet. Det er en av de mange tingene som inngår i en solid digital grunnmur. Fra scenen under årets ekommune-konferanse, fortalte kommunedirektøren i Vadsø om dataangrepet i fjor. Om hvordan kommunen ble lammet når det digitale sto stille, om prosessen med å komme opp igjen, og viktigheten av å kommunisere gjennom prosessen. Han sa en viktig ting til: Følelsen av å være alene. Den følelsen burde ikke vært der.

Først i fjor fikk vi DIF ( KS Digitale Fellesetjenester) som skal utvikle og bistå med kjøpekompetanse for norske kommuner. Hvilke oppgaver DIF skal aksle, må avklares og prioriteres av sektoren først. I utgangspunktet var selskapet et utviklingsselskap. De har kapasitet til å løfte prosjekter for et par titalls millioner i året.

Utfordringen gjelder ikke bare i kommunal sektor. På tvers av hele offentlig sektor står vi foran store behov for å harmonisere systemer og skape bedre integrasjon mellom etater og sektorer. Lover må endres for å kunne dele data. Samtidig må deling gjøres i tråd med personvern. Det kommer en ny digital ID fra EU. Reguleringer og hensyn som må tas for å dra nytte av kunstig intelligens.

Samfunnet trenger mer digitalisering i årene som kommer, og det må investeres. Vår digitale grunnmur må videreutvikles, og vi må unngå etterslep på vedlikehold. Kanskje må vi tenke nytt på organisering og forvaltning. Det er vanskelig å finne løsninger og midler uten forståelse av viktighet og vesentlighet.

Skulle vi bygget noe fysisk, for eksempel et nytt regjeringsbygg, går diskusjonen høyt. Om både nytte og pengebruk. I politikken og i samfunnet generelt. Det virker ikke som vi engang har språk for en tilsvarende diskusjon om digital infrastruktur i offentligheten. 

Det språket bør vi skaffe oss. Og komme i gang med de vanskelige samtalene.