Halver antall kommuner – det eneste bærekraftige alternativet 

Den siste undersøkelsen fra KS som viser at kommuner og fylkeskommuner ligger an til en massiv budsjettsprekk på 10 milliarder i 2024, illustrerer på nytt den alvorlige økonomiske situasjonen mange av landets kommuner befinner seg i. Som KS-leder Gunn Marit Helgesen påpeker, er det rett og slett for lite penger til å finansiere de tjenestene som innbyggerne forventer, og som Stortinget har pålagt kommunene å levere. Det er imidlertid en betydelig fare ved å tro at utfordringene kan løses ved å kaste penger på problemet. Dette krever en mer helhetlig og langsiktig tilnærming som går langt utover kortsiktige økonomiske bevilgninger.

Urbaniseringens uunngåelige konsekvenser

Digitaliseringen har akselerert befolkningsskiftet fra distriktene til byene. Dette er en trend som har pågått i flere tiår, og som bare ser ut til å intensiveres. Da jeg ble født på 70-tallet, bodde nærmere 80 % av verdens befolkning på landet. Innen 2050 vil den andelen være snudd på hodet, med over 80 % bosatt i storbyene. Denne utviklingen ser vi også klart og tydelig i Norge: byene vokser, mens distriktene og småkommunene forgubbes.

Til tross for omfattende investeringer i digital infrastruktur i distriktene, er det ingen tegn på at dette bremser sentraliseringen. Den eneste reelle effekten er at hyttebefolkningen i distriktene får tilgang til høyhastighetsbredbånd og moderne kommunikasjonsteknologi, mens de samtidig forlater bygdene til fordel for jobb- og utdanningsmuligheter i byene. 

Økende avhengighet av støtteordninger

Problemet med de små kommunene er at befolkningsutviklingen skaper en ond sirkel. En aldrende befolkning krever mer pleie og omsorg, samtidig som de økonomiske ressursene svekkes når yngre aldersgrupper flytter til urbane områder. Som KS selv påpeker, ligger den største delen av merforbruket i kommunene innen pleie og omsorg. Økte kostnader til vikarer, overtid og midlertidig arbeidskraft legger ytterligere press på budsjettene. Selv om Stortinget vedtar ekstra milliarder til kommunene, vil gapet mellom utgifter og inntekter forbli uholdbart. 

En utopi om «Norge rundt»

Politikere fortsetter å insistere på at hele Norge skal være bebodd, og bruker store summer på å opprettholde skoler, eldresenter og andre velferdstjenester i småkommuner, til tross for at befolkningsgrunnlaget stadig svinner. Denne politikken er basert på en nostalgisk forestilling om et Norge som en gang var, og tar ikke hensyn til de dypere demografiske og økonomiske realitetene. Det hjelper lite å holde liv i småkommunene hvis det bare er de eldste som blir boende, mens de unge forsvinner til de større byene.

Den teknologiske utviklingen og urbaniseringens akselerasjon

Digitaliseringen har ikke bare akselerert urbaniseringen – den har også synliggjort de økonomiske og strukturelle forskjellene mellom store og små kommuner. De største kommunene har både ressurser og kompetanse til å utnytte teknologiens muligheter, mens småkommunene sakker akterut. Dette skaper en selvforsterkende effekt der flere unge trekkes mot byene for å få tilgang til spennende jobber og høyere utdanning, mens distriktene står igjen som utdaterte, forgubbede samfunn. Å tilføre midlertidige midler til disse områdene uten en tydelig, langsiktig plan for hvordan de skal kunne opprettholde levedyktighet på sikt, er rett og slett å skyve problemene foran seg. 

Politisk unnfallenhet og mangel på visjon

Det er politisk selvmord å gå til valg med et budskap om å redusere antall kommuner eller avvikle distriktskommuner. Likevel må vi tørre å snakke om dette. Skal vi opprettholde bærekraften i velferdsstaten, må vi strukturere landet på en helt ny måte. Norge kan ikke fortsette å opprettholde et usannsynlig høyt antall små kommuner som ikke har forutsetninger for å tilby tilstrekkelige tjenester til sine innbyggere. Alternativet er at regjeringen fortsetter å kaste penger på problemet uten å løse de underliggende strukturelle utfordringene. Fremtiden for mange av disse småkommunene er ikke som levende samfunn, men som fritidsdestinasjoner. Det kan oppleves brutalt, men det er sannsynligvis den eneste realistiske veien videre. Når dagens eldre generasjon er borte, vil vi stå igjen med mange småsamfunn som ikke har livsgrunnlag for videre bosetting. Det er derfor nødvendig å tenke nytt rundt hvordan vi organiserer velferdsstaten og ressursfordelingen i fremtiden. Det handler ikke om å svikte distriktene, men om å møte virkeligheten med realisme og ansvarlighet. 

Veien videre: En helhetlig tilnærming

Løsningen ligger i å utvikle en tydelig, langsiktig strategi som tar innover seg realitetene vi står overfor. Dette innebærer blant annet:

• Redusere antall kommuner: Minst halvparten av norske kommuner bør vurderes avviklet, og tjenestetilbudet konsentreres til større regioner.
• Satse på automatisering og digitalisering: Teknologi bør brukes aktivt til å modernisere drift av pleie- og omsorgstjenester, ikke minst innen landbruk og fiskeri, slik at ressursbruken kan optimaliseres.
• Skape attraktive regioner, ikke småkommuner: Fokuser på å utvikle robuste regioner med tilstrekkelig infrastruktur og velferdstilbud til å tiltrekke seg familier og arbeidskraft.

Kommunenes økonomiske krise kan ikke løses med kortsiktige politiske grep og økte bevilgninger. Det kreves en helhetlig omstilling der vi tør å se på fremtidens demografi og ressursfordeling med nye øyne, og iverksetter de nødvendige tiltakene nå. Uten en slik visjonær tilnærming vil vi se flere og flere kommuner stå på randen av økonomisk kollaps, med et velferdstilbud som gradvis forvitrer.