Utenforskap? Ikke digitalt

Jeg står på 20-bussen klokken 8:43. Ute er det strålende sol og varmt. Bussen er ganske full. Jeg står og stanger sekken i sidemann hvis ikke jeg er litt forsiktig, og alle sitteplassene er opptatt. Jeg forbanner meg selv over valg av kollektivtransport, for jeg vet jo egentlig at 20-bussen er stappfull.

Sånn var det ikke for et år siden. Det er da det slår det meg: ingen masker. Ingen meter. Ingen som nekter å ha noen i setet ved siden av seg. Vi er tilbake til normalen.

Det er en ny normal, det er klart. Mange ting har endret seg. Pandemien er heller ikke over: men jeg har aldri på meg maske mer, og hvis jeg er syk trenger jeg ikke ta en covid-test. Har jeg hjemmekontor så er det fordi det er praktisk, ikke fordi det er påbudt eller anbefalt.

Det får meg til å tenke tilbake til tiden da vi ikke gikk ut. De første ukene etter at alt stengte ned den 12.mars 2020, da vi febrilsk jobbet med å finne ut hvordan den nye hverdagen så ut. Jeg studerte og jobbet ved Universitetsbiblioteket. Som litteraturstudent er det lite du ikke kan gjøre hjemmefra. Etter en stund kom det også på plass et digitalt bibliotek der studenter kunne få veiledning og støtte, faglig så vel som sosialt.

Vi tilpasset oss. Mange teknologiske satsninger ble fremskyndet, og det ble en selvfølge med digital undervisning. For noen betydde det at de endelig kunne delta på lik linje med mange andre. Og det må vi ikke miste av synet, selv om pandemien virker stadig lenger unna.

Khrono og NRK skrev om Embla Imset, som er kronisk syk. Digital undervisning ga henne fleksibilitet som til gjengjeld gjorde det enklere å følge studieprogresjon. Mina Edvarsen gikk fra depresjon og lite faglig fremgang, til toppkarakterer med digital undervisning.

For mange var det ensomt under pandemien, og digital undervisning gir ikke nødvendigvis godt faglig utbytte for alle. For mange er det motsatt. Likevel er det viktig å snakke om den plutselige endringsviljen, og hvordan et mer digitalt samfunn kan øke deltakelse og tilgjengelighet for dem som trenger det mest.

Det er en stor motvilje mot å ta opp undervisning. Faglærere viser til personvernhensyn, dårligere forelesninger og frykt for lite oppmøte i forelesningssalen. Det er forståelige bekymringer. Likevel er det snakk om prioriteringer: skal noen studenters manglende oppmøte føre til at studenter med særskilte behov ikke får tilrettelagt studieløpet sitt?

Embla Imset gikk i 2020 fra å være sykemeldt til å avlegge de siste eksamenene hun trengte til bachelorgraden, og begynte så på mastergrad. Det tok seks år å fullføre bacheloren, der normert tid er satt til tre år. I 2022 startet hun et opprop for å sikre studenters tilgang til den fleksibiliteten det ble gitt under den pandemiske studietiden: Imset vil at UiO skal tilby opptak av alle forelesninger for studenter også i fremtiden. For da trusselen forsvant, var ikke lenger universitetet enkle å be.

Trenger alle studenter tilgang på digital undervisning? Sannsynligvis ikke. Diskusjonen er dog en mulighet til å belyse et prinsipp som er viktig i velferdsstaten Norge: alle skal med. Vi kommer ikke langt hvis ikke vi utnytter den teknologiske viljen vi fant frem under pandemiens mørkeste dager.

Så la oss huske at vi alle trenger hjelp iblant. La studentenes kamp være en påminnelse om at vi faktisk kan, hvis vi bare vil. Og la teknologien i den digitale tidsalder bli en mulighet til å gi til dem som trenger det.