Personvern er ikke forbrukers ansvar
I dag er det i praksis umulig å være forbruker uten å bli utsatt for betydelige brudd på retten til personvern. Kommersielle aktører spionerer på oss så godt som hele tiden.
Vi overvåkes når vi leser nyheter, bruker datingtjenester, driver netthandel og så videre. Dette rammer også barna våre – når de leker, har kontakt med venner, når de gjør lekser, på skolen og når de utforsker sin identitet. Dette skjer fordi en rekke aktører tjener penger på å logge så godt som alt vi gjør, sammenstille informasjonen, og plassere oss i forskjellige kategorier som kan omfatte alt fra hva vi liker til hvilke sykdommer vi er disponible for.
Tar vi en kikk inn i klasserommet, ser vi at barndommen har blitt nok en kommersiell arena, der et utall aktører kjemper om å samle inn opplysninger om barna for å tjene mest mulig penger. I praksis har vi latt døra til både barnerommet og klasserommet stå på vidt gap for selgere. Unge jenter får reklame for slankepiller på skolens nettbrett, mens gutter dyttes mot pengespill. Personopplysninger er bensinen som driver hele dette maskineriet.
Personvernbruddene forbrukere rammes av på daglig basis kan ikke forebygges gjennom kompetanseløft eller dyktiggjøring. Den kommersielle overvåkningen er for omfattende, komplisert og skjult til at vanlige folk kan forholde seg til det. Det er selvsagt helt umulig å lese personvernerklæringer, eller å klikke seg gjennom tusenvis av såkalte «samtykker» samtidig som vi skal leve livene våre.
Personopplysninger er bensinen som driver hele dette maskineriet.
Det er politikeres ansvar å ivareta forbrukernes rettigheter og trygghet. Når vi handler matvarer i butikken slipper vi å teste produkter for giftstoffer – det er noen andres ansvar å sørge for at produkter og varer er trygge å konsumere. Når det gjelder personvern har vi alle blitt overlatt til oss selv. Det er et feilspor å legge dette ansvaret over på enkeltforbrukerne. De som lager og tilbyr varer og tjenester må holdes ansvarlige for å følge loven, og brudd må slås hardt ned på.
Det står altså dårlig til med personvernet. Dette må vi selvsagt ta grep for å gjøre noe med. Det nytter ikke å vente på at det skal skje noe i Brussel, vi må også rydde opp i dette i Norge. Vi kan være en foregangsnasjon som er med å legge listen høyt for godt personvern. Eller rettere: legge listen der den skal og bør ligge.
Det må stilles særlig strenge krav til personvern på enheter som benyttes i skolen. Offentlig sektor må bruke sin innkjøpsmakt til å fremme personvernvennlige tjenester. Vi må ha sterke tilsyn som kan sikre rettighetene våre blir ivaretatt. Kommersiell overvåking bør begrenses – eller aller helst forbys. Og ikke minst trenger vi en helhetlig personvernpolitikk som legger føringer på tvers og bidrar til at vi får den samfunnsutviklingen vi ønsker.
Det kan ikke lenger være sånn at det er internasjonale teknologigiganter som setter premissene for digitaliseringen i Norge. Det er politikerne sin oppgave å beskytte norske forbrukere. Dette ansvaret forventer vi at tas på alvor i den kommende digitaliseringsstrategien fra regjeringen.