Regjeringen har en tydelig, men pinglete AI-politikk som mangler ambisjon og visjon
Debatt: Regjeringen har lagt frem en plan om å investere en milliard kroner til KI-forskning over de neste fem årene. Det høres kanskje mye ut, men la oss sette det i perspektiv. Det skriver Hans-Petter Nygård-Hansen i dette innlegget.
Norge har, og skal ha, en tydelig nasjonal politikk for kunstig intelligens og digitalisering, skriver kommunal- distriktsminister Sigbjørn Gjelsvik 25. september på Regjeringen.no. Gjelsvik forsøker å svare på Inga Strümke og Aksel Braanen Sterri sin kronikk i Aftenposten fra 17. september. Inga og Aksel etterspør en teknologiminister som kan ta det overordnede ansvaret for en helhetlig og offensiv satsing på nye teknologier, inkludert kunstig intelligens.
Jeg skriver forsøker, for selv om Gjelsvik understreker at Norge har en “tydelig nasjonal politikk”, en politikk som er forankret i Norges nasjonale strategi for kunstig intelligens, betyr ikke nødvendigvis det at politikken er god eller ambisiøs. Greit nok har regjeringen lagt frem en plan om å investere en milliard kroner til KI-forskning over de neste fem årene. Men er dette virkelig ambisiøst nok i en verden hvor teknologigiganter pumper hundrevis av milliarder inn i KI hvert år?
En milliard kroner kan kanskje høres mye ut, men la oss sette det i perspektiv. De skal spres over flere år og over mange forskjellige satsingsområder. Hovedmålet er å håndtere samfunnsutfordringer som globalisering, en aldrende befolkning og klimaendringer, inkludert etiske dilemmaer og utfordringer som AI bringer med seg. Dette er utvilsomt viktige områder, men hvor er den transformative tenkningen? Hvor er ambisjonene, visjonen, strategien og ikke minst investeringene som må til for at vi ikke bare skal håndtere utfordringene, men også utvikle, adoptere og eksportere AI-teknologi i en global skala?
Vi lever i en tid der AI berører alle aspekter av livet, og en strategi bør reflektere dette mangfoldet. Det er positivt at regjeringen ser behovet for nasjonal regulering av AI. Men også her er vi først og fremst reaktive og passive, hvor vi satser mest av alt på å tilpasse oss EU sin AI-forordning snarere enn å vise vei.
Hvor er ambisjonene, visjonen, strategien og ikke minst investeringene som må til for at vi ikke bare skal håndtere utfordringene, men også utvikle, adoptere og eksportere AI-teknologi i en global skala?
Gjelsvik slår fast at regjeringen har en "tydelig nasjonal politikk" for kunstig intelligens. Men det å være tydelig er ikke det samme som å være ambisiøs eller visjonær. I en verden der AI har potensial til å omforme hvordan vi lever, leker, lærer og jobber, synes jeg det er ekstremt skuffende at vi ikke har større ambisjoner enn det regjeringen legger opp til. Som en nasjon står vi overfor valget om å følge etter, lede an eller i verste fall, falle fra. Med den nåværende satsingen, uansett hvor tydelig den er, ser det dessverre ut til at Gjelsvik og Co har valgt det siste alternativet. Jeg håper regjeringen snarest vil revurdere, før det er for sent, om det virkelig er den posisjonen som skal ta oss inn i den globaliserte, urbaniserte og digitaliserte fremtiden.
