Hvor stor pris betaler vi for vår digitale fremtid?

I en verden der teknologiske fremskritt kommer i et stadig raskere tempo, er det lett å bli blendet av de skinnende nye teknologi-lekene som tilbys oss. Fra Metas satsing på metaverset til Apples nylig lanserte Vision Pro-briller, blir vi fortalt at fremtiden er her nå, at den er digital og at den fysiske virkeligheten i stor grad skal erstattes av den virtuelle. Men hvilken fremtid er det egentlig vi er i ferd med å tre inn i, når vi skreller bort lagene av hype og markedsføring? Hva finner vi da?

Det er ingen tvil om at teknologi har potensialet til å forbedre livene våre på mange måter. Teknologien kan gjøre oss mer produktive, hjelpe oss å lære mer effektivt, og til og med gi oss nye måter å leke og sosialisere på. Men det er også en mørkere side av teknologiutviklingen, en side som ofte blir oversett i vår iver etter å omfavne det nye og spennende. En side som blir oversett fordi vi er så ivrige på å møte fremtiden i dag. 

For det første er det det økende stresset som følger med kravene om økt produktivitet og effektivitet. Med teknologien alltid innen rekkevidde, blir vi stadig mer tilgjengelige, med mindre og mindre tid til å slappe av og koble fra. Dette kan føre til utbrenthet, angst og andre psykiske helseproblemer.

For det andre er det den fysiske andelen av livet vårt som i økende grad blir brukt stillesittende. Med teknologi som gjør det mulig for oss å bli underholdt, lære, jobbe, handle og til og med sosialisere uten å forlate hjemmet, beveger vi oss mindre og mindre. Konsekvensene ser vi på mange områder. I 2050 antas det at om lag halvparten av verdens befolkning vil være nærsynt. I tillegg kommer en rekke helseutfordringer, som blant annet diabetes og muskel- og leddsmerter. 

For det tredje er det spørsmålet om utenforskap og klasseskiller. Tilgang til den nyeste teknologien er ofte begrenset til dem med god utdanning og god råd, noe som vil bidra til å forsterke det allerede eksisterende digitale klasseskillet. Et klasseskille som vil forsterke eksisterende sosiale ulikheter og bidra til økt utenforskap og isolasjon for de som blir igjen.

Til slutt er jeg også bekymret for den potensielle isolasjonen som følger med vår økende avhengighet av teknologi. Det er for lengst en kjensgjerning at barn og unge bruker uforholdsmessig mye tid på sosiale medier fra sine smarttelefoner og sitter mye hjemme og spiller spill. Jeg kan ikke huske sist jeg så barn leke ute i nærheten av skilt som varsler om å kjøre forsiktig fordi barn leker. 

Og selv om både Meta og Apple vil hevde at deres VR- og AR-briller tilbyr nye og spennende måter å sosialisere på, er det en vesensforskjell mellom å være sammen i et digitalt rom og å være sammen i det fysiske rommet. Forskjellen kan være subtil, men den er viktig. Ekte menneskelig tilknytning krever mer enn bare virtuell interaksjon. Vi har for lengst sett konsekvensene av hvordan 2D-baserte digitale opplevelser har ført til økt depresjon, angst, mobbing, hatprat, trusler og et polarisert samfunn. Det er naivt å tro at det vil bli bedre av å konvertere opplevelsen til 3D og å plassere den enda tettere opp mot våre øyne og sanser. 

Det er viktig å ikke glemme at teknologi er et verktøy, ikke en løsning. Det er opp til oss å bestemme hvordan vi tar i bruk teknologien og det er vårt ansvar å være oppmerksomme på både de positive og potensielt negative konsekvensene. 

Vi må ikke la de kommersielle kreftene bestemme over samfunnsutviklingen, men heller ta kontroll over vår egen digitale fremtid. Det er på høy tid vi begynner å stille de vanskelige spørsmålene.

For hvis vi ikke gjør det, kan prisen vi betaler være høyere enn vi noen gang kunne ha forestilt oss. Hvordan vil denne teknologien virkelig påvirke livene våre? Hvem vil dra nytte av den, og hvem vil bli igjen? Og kanskje viktigst av alt, er dette virkelig den fremtiden vi ønsker for oss selv og for kommende generasjoner?

Vi må være villige til å stille disse spørsmålene, og til å konfrontere de potensielt ubehagelige svarene. For bare da kan vi begynne å forme en digital fremtid som tjener oss alle, i stedet for bare noen få.

Det er på tide at vi tar et skritt tilbake, ser forbi hypen og entusiasmen fra teknologiaktørene og begynner å tenke på hva slags fremtid vi virkelig ønsker. En digital fremtid som tjener oss alle, i stedet for bare noen få. For hvis vi ikke gjør det, kan vi fort ende opp med å betale en pris som er langt høyere enn vi noen gang kunne ha forestilt oss.