Slik kommer helium til å påvirke kunstig intelligens og maskinlæring

Datamaskiner har siden den spede begynnelsen vært en forlengelse av den menneskelige hjerne og det menneskelige intellekt. Siden dag en har datamaskiner som den gangen veide mange tonn, og hvis minne ble målt i enkelte bytes, regnet ut, fortolket og formidlet informasjon som den menneskelige hjerne ikke kunne håndtere.

I dag, knapt 76 år etter at man første gang skrudde på ENIAC, fungerer våre datamaskiner fortsatt på samme måte, selv om Moores lov har resultert i at de nå har gått fra å fylle flyhangarer til å passe i lommene våre, og at de i tillegg er mye mer intelligente og selvgående.

Det betyr også at data må håndteres annerledes enn tidligere. Før Big Data, AI og kunstig intelligens kom til, ble det meste av data lagret i frakoblede arkiver, og kun en liten del var tilgjengelig for analyse og håndtering på nett. Dette er nå fullstendig forandret, noe som har endret måten datasentre er bygget opp på. I dag er arkiver «aktive», og data leses og skrives på ny hele tiden, noe som er grunnpilaren i moderne AI: jo bedre datagrunnlag, jo bedre forutsigelser, analyser og viten – og alt dette skjer i sanntid.

Men det betyr også at data må være tilgjengelig så raskt som mulig – og det er her elementet helium kommer inn i bildet.

Helium i harddisken min?

Helium er det nest mest tilgjengelige stoffet i universet og det nest letteste, noe som er grunnen til at det er en fast del av de fleste barnebursdager.

Og det er nettopp disse egenskapene som gjør at man fyller helium inn i harddisker i stedet for vanlig luft.

Det endrer nemlig radikalt egenskapene ved en mekanisk harddisk, ved å redusere mengden turbulens som oppstår når harddiskens skiver roterer. Det betyr at harddisker kan få tynnere skiver og dermed en mindre formfaktor og/eller mer kapasitet. I tillegg fører det også til et lavere energiforbruk – helt opptil 60 prosent på tomgang, sammenlignet med en vanlig harddisk.

Men det er ikke alt – helium krever heller ikke den samme nedkjølingen, så disse harddiskene holder 4-5 grader lavere temperatur enn vanlige harddisker, noe som kan redusere driftskostnadene ytterligere. Dessuten er de betydelig lettere og mer stillegående, noe som kommer godt med i datasentre som nettopp er rimelig støyete steder.

Hvorfor ikke helium for lenge siden?

Å fylle helium i en harddisk er ikke bare enkelt – ikke minst fordi man må sikre at harddisken er tett, både for å beskytte harddiskens innhold og for å beskytte datasentre.

De første forsøkene med heliumharddisker fant sted på slutten av 90-tallet, men den gangen var det ikke mulig å skape en sikker formfaktor uten å fullstendig endre harddiskens form. En vanlig harddisk har oppimot 10 forskjellige åpninger som alle er potensielle lekkasjepunkter, og det var først da man utviklet nye design med færre åpninger og en tynn metallfolie som ekstra beskyttelse, at man lyktes med å hermetisk lukke systemet.

Videre kom problemet med å samle de forskjellige lagene. Man vurderte å sveise metallet sammen, men det ville være umulig uten å skade de delikate komponentene inne i harddisken. Derfor valgte man i stedet å titte mot rommet og benytte laser, slik man gjør i forbindelse med produksjon av en del satellitter.

Neste punkt var deretter å finne ut hvordan man kunne få data og strøm inn i harddisken uten å lage nye potensielle lekkasjemuligheter. Man valgte å hente teknologi fra kjøleskapet, der det var mulig å overføre strøm og data inn i et hermetisk lukket miljø.

Siden da har teknologien vært testet og benyttet av blant annet CERN og Netflix til å håndtere deres enorme mengder med data, og dette er aktører som drar spesielt nytte av at disse harddiskene har 50 prosent mer kapasitet mens energiforbruket samtidig er tre ganger lavere.

Mange tenker kanskje at mekaniske harddisker kan minne litt om ordtidsfunn sammenlignet med dagens SSD-er, men det utvikles stadig nye og spennende løsninger på dette feltet som kommer til å fungere som fundament for vår felles, AI-styrte fremtid.